Rick Parry har gjort et 72 minutter langt intervju med The Anfield Wrap, hvor han går i dybden om sin tid i Liverpool Football Club. Intervjuet kan anbefales på det varmeste, og her er noen smakebiter:

- Hver gang du besøkte Dubai var stedet forandret, og de hadde bygd omtrent en halv by i mellomtiden, så du tenkte at disse folkene får ting gjort. Vi hadde en del bomstarter, med folk som hevdet at de kunne introdusere oss til sjeiker, noe de ikke kunne. Det var ikke uvanlig at vi dro på todagersturer uten å møtte noen som helst.

- David Moores møtte bare to representanter for DIC. Vi fløy ut til Dubai i oktober, og for å møte Maktoum-familie. Vi møtte ingen Maktoums, og David fikk kalde føtter. Da ville han ikke gjøre en handel med dem, men vi fikk overtalt han om at det måtte ha vært en god grunn for det.

- En av mine gode venner skulle komme til Champions League-finalen i 2005. Sønnen hans fikk ikke fri fra skolen, men spurte om det var ok om han ga billetten sin til han som var leder i DIC. «Absolutt, han høres ut som akkurat den personen vi ønsker å møte», sa vi, og tok kontakt med han i Istanbul. 

DIC tok seg for lang tid

- Det som alltid var en bekymring med DIC var at vi fortsatt forhandlet med DIC i februar 2007. Om det virkelig er forpliktelse fra toppfolkene i Dubai, så tar ikke ting så lang tid. De kom og gikk, kom tilbake med et litt forandret tilbud, og dro igjen. I desember 2006 da de kom tilbake og sa «ok, her er en avtale» og David sa den var akseptabel, hadde vi allerede jobbet med dem i 18 måneder. Vi aksepterte budet i tidlig desember på grunn av overgangsvinduet, og en stålbestilling for den nye stadion, så alt måtte være signert og klart i desember. De kan umulig trenge mer tid til å se på regnskapene, for de hadde all informasjon.

- Tiden gikk, og vi var inne i februar måned. Vi hadde mistet overgangsvinduet, og gikk på en smell med en stålbestilling. Vi hadde et styremøte i januar 2007. Det høres ut som galskap nå, men vi jobbet for å få stadion bygd innen 2009. Dersom vi skulle ha en mulighet, måtte vi bestille stålet, for ca £10 millioner, i januar. DIC hadde fortsatt ikke fullført, og snakket med deres nummer to, og sa vi hadde en sak vi måtte diskutere - hva skal vi gjøre med stålet? Han svarte «vi skriver under for det, du kan fortelle styret at DIC tar seg av stålet». Styret bestilte stålet, og neste morgen ringte sjefen i DIC med kontra og sa «han har ikke fullmakt til å si og bestille det». 

- Fortsatt var ikke avtalen gjort. Når du tenker på farten ting skjer på i Dubai, hvordan de investerer når de ønsker å få noe gjort. Når det er slik som dette før avtalen er gjort - hvordan vil det bli etterpå? Vi mistet overgangsvinduet, og David (Moores) måtte låne klubben penger for å kjøpe Dirk Kuyt. Det var noe med det hvor alle tenkte at dette ikke føltes rett.

Inn kom Hicks og Gillett

- George Gillett, som vi avslo i desember, var fortsatt ivrig. Han hadde plukket opp noen av våre bekymringer om at det skulle være bare han, opp mot styrtrike Dubai, så han kom tilbake med en rik partner, og vi vet alle hvem det var… Mer penger tilgjengelig for spillere og forpliktelse om å bygge stadion. Vi følte at vi måtte gå for dette, for DIC hadde fått nok tid.

- David Moores var litt i mot. Hans syn er at dersom han har tatt noen i handa så står han for det, og han var majoritetseier. Han ønsket 48 timer for å tenke på det. Jeg dro til David morgenen etter, og han sa «vi må la DIC få vite hva som skjer», så han ringte Sameer Al Ansari. Han sa: «dere har mistet tidsfrister, og vårt syn er at vi må gå for et alternativ». Hadde jeg vært Sameer ville jeg sagt at jeg var på det neste flyet, men Sameer sin respons var at «dersom dere ikke forplikter dere til DIC innen kl. 17.00 i dag, så blir det ikke noe av». David sa da at du kan ikke utpresse Liverpool Football Club. Ingen skal behandle oss slik. Det gjorde at David snudde seg mot det andre alternativet.

«Du kunne ha Googlet Tom Hicks»

- Gillett hadde vi kjent i mange måneder. Vi hadde vært i Montreal, og vært sammen med ham i tre-fire dager. Da vi dro til Montreal var det som han ga oss nøklene og sa vi kunne prate med hvem som helst. Vi snakket med sponsorene og sjefen for ishockey, og vi fikk en halvtime med dem der vi snakket om han som eier.

- Påstandene om at vi ikke Googlet Tom Hicks er latterlige. Så klart vi gjorde vi det. Vi var klar over historien, og hans involvering i Corinthians i Brasil. Dersom han gjorde en feil, så var faktisk feilen at han investerte for mye penger i Corinthians, så det var ikke det verste. Vi hadde våre eksperter og rådgivere som undersøkte dem, og garantiene om at klubben ikke skulle settes i gjeld. Dersom folk ikke forteller deg sannheten er det grenser for hva du faktisk kan gjøre. Det er lett å være etterpåklok, men du tror på folk, og spesielt når alle de profesjonelle som ser på det sier det stemmer.

Thaksin Shinawatra og Steve Morgan

Før DIC, Hicks og Gillett og andre linkede investorer fra Kina, var det Thaksin Shinawatra, statsministeren i Thailand, som var den som skulle kjøpe Liverpool FC. Steve Morgan, som nå eier Wolverhampton Wanderers, var også svært nære en avtale.

- Det tok oss bare to møter å finne ut at det (Thaksin Shinawatra sitt bud) ikke var reelt. 

- I mellomtiden hadde vi Steve Morgan. I 2004 hadde David blitt enig med Steve Morgan om en avtale. Deretter gikk det til due dilligence. Rafa hadde akkurat kommet, vi hadde kvalifiseringsrundene for Champions League i Østerrike. David hadde tatt han i hånda, men under due dilligence forsøkte Steve å redusere budet. Da våknet David, sa han hadde tatt han i hånda på en avtale, og kom ikke til å akseptere et lavere bud - og det ble slutten på det. 

Håpte på Robert Kraft

Liverpool var lenge i forhandlinger med Robert Kraft, som eier New England Patriots og New England Revolution. Parry tror amerikaneren ville ha vært en meget god eier for LFC.

- Robert Kraft ville ha vært en strålende eier, tror vi. Veldig bra rulleblad fra Boston. Han ønsket å komme inn og dele bane med Everton. Etter å ha sett Anfield forsto han hvorfor en ikke kunne gjøre det. Han ville ha vært veldig bra. Det triste var at han våknet opp en morgen og sa «jeg vet ikke hvorfor jeg gjør dette, det er for langt borte og jeg er forpliktet til lagene i Boston». Det andre han var bekymret for var mangelen på et lønnstak i fotball, så før vi kom til et tilbud trakk han seg. Det var tragisk for han og David gikk veldig godt overens - men det gikk aldri til reelle forhandlinger.

I podcasten snakker Parry om stadion, tiden sin i klubben og mye, mye mer. Anbefales på det varmeste. Den kan høres her, og prisen er £5 (62 kroner) for en måned for et abonnement.