Som 15-åring reiste Sadio Mané nærmere 800 kilometer, til Dakar, for å bli fotballspiller.

– Jeg reiste fra hjembyen min sammen med onkelen min, for å prøvespille, forklarer 24-åringen i et intervju med Goal.com.

– Det var masse gutter som ble testet, og vi ble delt opp i lag. Jeg kommer aldri til å glemme at det var en eldre kar der som ga meg et blikk, som om han ville fortelle meg at jeg var på feil sted. Han spurte meg om jeg var der for å prøvespille, og da jeg svarte bekreftende sa han: «Med de fotballskoene der? Se på dem. Hvordan kan du spille i dem?» De var i en virkelig dårlig forfatning. De var gamle, og det var hull i dem. Deretter la han til: «Og med den shortsen? Har du ikke engang en skikkelig fotballshorts?».

– Jeg fortalte ham at jeg kom i det beste utstyret jeg hadde, og at jeg bare ønsket å spille og få vise meg frem. Da jeg kom ut på banen og begynte å spille, så jeg hvor overrasket han ble.

– Han kom bort til meg nesten med en gang, og sa til meg: «Jeg tar deg med på mitt lag». Etter prøvespillet ble jeg innlemmet i et akademi.

Akademiet, som bærer navnet Generation Foot, har også fostret andre kjente navn, som Diafra Sakho og Papiss Cisse.

Spilte på gata

– I gutteårene spilte jeg på gata eller hvor det nå ble arrangert kamper i hjembyen min. Dette begynte jeg med allerede da jeg var to eller tre år gammel. Jeg husker at jeg alltid hadde ballen med meg. Jeg så gutter som spilte i gata, og ble bare med.

• Ble oppdaget som 12-åring

– Det var slik det hele startet, men fotball i gater og på veier. Da jeg ble eldre reiste jeg for å se kamper, og spesielt når landslaget spilte. Jeg ønsket å se mine helter, og forestille meg at jeg var dem.

– Stemningen i landet var enorm under VM i 2002, men jeg var allerede hektet på fotball før det.

Senegal kom til kvartfinalen i sitt første VM, etter blant annet å ha slått de regjerende mestrene Frankrike i åpningskampen.

Dypt religiøs familie

Det var imidlertid ikke selvsagt at Sadio Mané skulle bli fotballspiller.

– Vi pleide å ha en turnering i landsbyen vår, og jeg pleide å se på den. Alle sa til meg at jeg var den beste fotballspilleren i byen, men familien min var ikke interessert i fotball. De er veldig religiøse, og ønsket en annen fremtid for meg.

– De så at jeg hadde fotballen i blodet, og at det kun var fotball jeg var interessert i, og jeg begynte å overtale dem om å la meg få dra til Dakar. Det ville de ikke høre tale om til å begynne med, men de skjønte etterhvert at dette var det eneste jeg ønsket å gjøre, så de bestemte seg for å hjelpe meg.

– Onkelen min hjalp meg mye, men han var ikke den eneste. Da jeg flyttet til Dakar, bodde jeg hos en familie jeg ikke kjente fra før. Familien min kjente noen som kjente dem, og onkelen min tok meg med til deres hus. De lot meg bo der. De tok vare på meg, og gjorde alt de kunne slik at jeg kunne konsentrere meg fullt og helt om fotballen helt til jeg dro til Metz.

Klopp fikk tidlig øynene opp for Mané

Jürgen Klopp fikk øynene opp for Mané allerede under London-OL i 2012, og ønsket å hente ham til Borussia Dortmund.

– Jeg ble så opprømt da jeg fikk høre at han ønsket å møte meg, og jeg trodde jeg kunne hjelpe laget hans, som var så gode. Jeg hadde sett dem spille ofte.

Hans daværende klubb, Salzburg, nektet imidlertid å gi slipp på senegaleseren.

– Det gikk ikke i orden den gangen, noe som var frustrerende, men slik er livet. Ingenting er enkelt. Jeg sa til meg selv at jeg bare måtte fortsette å jobbe hardt, presse meg selv, og jeg ville få min store overgang. Det gjorde jeg da også. Jeg dro til Southampton, og spilte bra der, og så ville Klopp ha meg igjen.

– Nå er jeg så heldig at jeg får jobbe sammen med en av de beste managerne i verden. Det var ment å skje, og jeg er veldig glad for at jeg får lære av ham hele tiden.

Savnet familien

Mané synes han har ofret mye for å nå dit han er i dag.

– Jeg var så ung da jeg reiste hjemmefra, og det var på ingen måte lett å forlate alt som var kjent og kjært. Jeg savnet familien min veldig, ikke minst moren min og søstrene mine. Men jeg har alltid ønsket å bli fotballspiller, og jeg visste jeg måtte gjennom disse tøffe dagene for å nå det målet.

– Mange, mange, mange gutter som jeg vokste opp sammen med, veldig gode spillere, fikk aldri den sjansen jeg fikk til å bli profesjonell fotballspiller.

– Jeg visste jeg måtte gjennom flere prøvelser for å kunne lykkes. Nå er jeg her i Liverpool, og angrer ingenting. Jeg lever drømmen.

– Som fotballspiller tror jeg ikke du skal tenke så mye. Spesielt når du kommer til en stor klubb som Liverpool. For da blir du bare forvirret. Jeg visste jeg kom til en klubb som ønsket å ha meg på laget, og til en manager som kjente meg godt, og jeg har kommet hit for å jobbe hardt og hjelpe laget.

– Dette er det eneste jeg fokuserer på. Jeg tenker ikke på hva som kan eller vil skje av både positive og negative ting. Jeg har gått til dette med et åpent sinn, og er forberedt på alt. Jeg er veldig glad for å være en del av et lag med store, store spillere, hvor alle jobber for hverandre. Det er enkelt når du har veldig gode lagkamerater, og alle drar i samme retning.

• Takker klubben for å ha funnet seg fort til rette

– Som guttunge tenker du ofte at du vet alt om fotball. Du ønsker å gjøre ting på din måte. Men jeg har lært så mange spillestiler opp gjennom årene, ulike taktiske trekk, og hvordan jeg kan være en mer komplett spiller enn jeg var i akademidagene, takket være de gode trenerne og lagkameratene jeg har hatt. Jeg liker å lytte, jeg liker å se og jeg liker å lære. Jeg er fortsatt ung, og bygger meg selv opp. Jeg ønsker hele tiden å bli bedre. Hver dag er en ny sjanse til å jobbe hardt, og komme nærmere målet om å oppnå suksess.