Hvor skal jeg begynne? Hele opplevelsen tok meg på en berg- og dalbane mer intens enn det største tivoli kan by på. Fra håp til håpløshet – fra skuffelse til eufori. Fra å gjemme det sutrete ansiktet mitt bak to kalde hender – til å klemme et titalls personer jeg aldri før har møtt.

Til tross for at jeg ikke ble helt klok på lagoppstillingen (hvor var Allen?) var jeg optimist i forkant av gårsdagens kvartfinale. 1-1 etter det første møtet var et godt utgangspunkt – og i tillegg hadde LFC-supporterne for alvor klart å mobilisere før returmøtet på Anfield. Timene før kampen var det parader med sang og kamprop. Supporterne tok imot Klopp og spillerne med rop inspirert av optimisme og tro – dette skulle bli «another famous night at Anfield». 

 

You’ll Never Walk Alone starter. Jeg synger for full hals fra første strofe. Alle synger så høyt de kan. Har den vakre hymnen hatt lignende lydnivå på Anfield etter Champions League-dagene med Benitez? Neppe. Kanskje var det til og med enda mer intenst. Den gule borteseksjonen sang med og bidro til en vakker atmosfære. 

 

Saken fortsetter under bildet


 

Men jeg blir fort nervøs. «Ånei», tenker jeg. Jeg ser at gjestene er «på». Dette er et av Europas beste lag, og de har tydeligvis bestemt seg for å vise seg fra sin beste side på Anfield. 0-1… Håpet reduseres, men jeg fortsetter å synge. Få minutter senere: 0-2. Jeg klasker hendene i fleisen og brøler i skuffelse. «Dette går ikke. Aldri i verden om Liverpool klarer dette nå», sier jeg til kjæresten. Men vi fortsetter å synge. Kanskje ikke like høyt. Lufta gikk liksom litt ut av ballongen. 

 

«Blir vi ydmyket nå? Det orker jeg ikke.»

 

Jeg tenker at Liverpool må score før pause. Dommeren blåser etter 45 minutter. Ingen Liverpool-mål. Ingenting å glede seg over.

 

Anfield leverer fortsatt. Ikke søren om vi skal gi opp Klopp og hans 11 utvalgte. Vi fortsetter å synge. «All round the fields of Anfield Road…». Liverpool ser ut til å ville enda litt mer nå. BANG 1-2. For en pasning av Emre Can, og for en touch og avslutning av Origi. 

 

Vi trenger to mål til. Men nå er stemningen på Anfield skrudd opp til nivå 9 av 10. Nå skal vi gi de gulkledde kamp

 

«****» (et engelsk banneord). Marco Reus gjør det han kan best – han er effektiv og kald alene med Mignolet. Nå må Liverpool score tre ganger uten at Dortmund putter. Det skjer bare ikke.

 

Jeg synger fortsatt, men mellom hver strofe og vers sukker jeg. Jeg tror ikke på det. Dortmund er for gode og effektive. (Herlighet for noen kvikke spillere. Ikke rart «Sign Reus» er blitt en egen saying på sosiale medier.)

Saken fortsetter under bildet


 

Ti minutter etter at Reus sendte BVB-fansen og Thomas Tuchel til himmels, er det vår egen magiker sin tur. Coutinho kombinerer fabelaktig med James Milner, og sender ballen kontrollert i hjørnet. 2-3! Game on? Vi trenger fortatt to mål til…

 

Klokken tikker og går. Tiden går dobbelt så fort. Tiden flyr. Jeg kikker på tavlen mellom The Kop og Centenery Stand og den viser 76 minutter. «He? Er det alt ti minutter siden Coutinhos mål? Det føles som to – maks», sier jeg høyt. Til hvem? Muligens kjæresten til venstre for meg. Eller til scouseren rett foran meg. Bare jeg får ut frustrasjonen min, så har det ikke så mye å si hvem som mottar den.

 

SAKHO!!! I det 77. minutt havner plutselig ballen på pannebrasken til Sakho. Stopperkjempen. «Drunk Baresi», som han kalles på Twitter. Han reagerer kjapt. Nå er det kamp! Nå kan det faktisk skje. 

Igjen flyr tiden. Fem minutter føles som ett. Jeg kikker på tavla og kan ikke tro det. Kampen er snart slutt, og vi trenger en scoring til. 

 

«Nei! Ikke skyt der, Lovren, Origi eller hvem det er. Spill den videre da!!», momler jeg, mens jeg tar meg en liten pause fra syngingen. Faktisk tar hele The Kop og resten av stadion en liten syngepause. Alle er så nervøse. 

 

Fjerdedommer holder oppe dommertavla. Fire minutter legges til. 

 

Milner sender ballen til Sturridge. Først ser det ut som han ikke har kontroll på kula, men så sender han en luring av en pasningen tilbake Milner, som beveger seg smidig gjennom Dortmunds forsvarsledd. Han tar ballen helt til linja, og legger inn…

 

JAAAAAAAA!!!! JAAAAA!!! Kyss kjæresten. Klem sidemannen. Kyss sidemannen. JAAAAAA!
 

Saken fortsetter under bildet
 

 

Jeg husker egentlig ikke helt hva som skjedde eller hvordan. Det var en euforisk følelse. Dejan Lovren - plutselig verdens deiligste mann - sender Liverpool, The Kop, Main Stand, Anfield Road End, Centenary, Klopp og spillerne til himmels. For et øyeblikk! For et magisk øyeblikk. Anfield eksploderer. Lydnivået er helt sykt. Man kan nesten ikke høre hva som sies og synges – det er bare et hav av ord og vakre ustemte toner.

 

Det er det nest siste som skjer. Fire minutter på overtid får tyskerne frispark i en farlig posisjon. Fantastiske Gündogan gjøre seg klar, han skyter… Jeg tør nesten ikke se på.

 

Så kommer brølet. Et lite øyeblikk tror jeg at det er Dortmund-fansen som jubler for at ballen går inn. Men så skjønner jeg kjapt at det er Liverpool-fansen som jubler for det helt motsatte. Deretter blåser dommeren i fløyta. Vi har klart det umulige. Vi har snudd 0-2 (og senere 1-3) til 4-3 og seier. 

 

Igjen klemmer jeg alle jeg ser. De foran meg, de bak meg – de ved siden av meg. Vi er en stor familie. 

 

Berg- og dalbanen stopper. Nå er det bare glede. En tåre. You’ll Never Walk Alone så høyt jeg klarer. En halvklein selfie etter kamp – og verdens beste gåtur tilbake til leiligheten i sentrum.

 

Tusen takk Dejan Lovren. Tusen takk Liverpool FC. Tusen takk Jürgen Klopp – og tusen takk til Anfield. Når vi er som dette, ja da er vi fortsatt best i verden. 

 

For et trøkk. Halsen gjør enda vondt, øresusen er langt unna å gi seg – kroppen skjelver fortsatt. Wow, Anfield, mitt kjære Anfield. I går var du magisk, elektrisk og vakker.

 

 

Takk til Borussia Dortmunds flotte supportere som var med på den rørende hyllesten av de 96 som mistet livet på Hillsborough. Det var like vakkert som det var trist da hele Anfield var stille i respekt for de 96. 

 

LES OGSÅ: Det var vanskelig å sove i natt