Dette var en uvant gledelig affære. Ikke bare fordi det har vært klagetriggende tynt med seiere den siste tiden. Men for første gang denne sesongen synes jeg nemlig at vårt kjære Liverpool FC fremsto med defensiv trygghet.

Gomez prioritert defensivt

Tidlig i kampen bemerket gårsdagens kommentator at Joe Gomez holdt mye lavere i banen enn sin medkollega Moreno når Liverpool angrep. Det står i kontrast til tidligere kamper hvor begge backer har blitt kastet høyt og bredt i banen så snart vi har fått tak i ballen.

Klopp er for første gang i sin helrøde karriere under press, selv om et ønske om managerbytte fremdeles virker å være veldig langt unna for supportere flest.

Likevel er det liten tvil om at det lå en forventing om forsvarsmessige grep i lufta før lørdagens batalje mot Huddersfield, spesielt etter ydmykelsen på Wembley. Og grep ble det tatt.

Samtidig som Klavan (noe tilfeldig) kom inn for mye omstridte Dejan Lovren, var det tydelig at Gomez hadde fått klar beskjed om at forsvar nå skulle være den absolutt største prioritet, mens Moreno fortsatt hadde tillatelse til å figurere som vingback.

Dette resulterte i det som best kan beskrives som en «skjev» bakre treer, noe som i denne kampen fungerte helt utmerket.

Jeg vil tørre å påstå at dette er det mest solide vi har fremstått så langt i 2017/2018-sesongen.

Mindre sårbare på kontringer

Man kan selvsagt argumentere med at Huddersfield selv skal ha noe av æren for det, ettersom David Wagners menn var overraskende lite interesserte i å angripe. Men for meg var det likevel noe annerledes med hvordan vi fremsto i går, sammenlignet med tidligere høstprestasjoner.

Nå som både Joe og Ragnar, som begge har betydelig større fart enn vår kroatiske midtstopper, lå lavt i banen på hver sin side av Matip, var vi mye mindre sårbare for kontringer. Dette førte til at nesten alle forsøk på overganger fra bortelaget ble komfortabelt håndtert, samtidig som vi grunnet færre ubehagelige 1-mot-1-situasjoner nede ved egen dødlinje kun fikk 2 cornere imot.

En annen ting er at den tryggere defensive rammen virket å tilføre en større ro i angrepsspillet.

Nå kan det være at dette er like mye psykisk som det er reelt, men personlig følte jeg at det var en tydeligere tålmodighet innad i laget når vi angrep, muligens fordi frykten for å mislykkes var dempet av tiltakene gjort i forsvar.

Kombinasjoner med Salah og Milner

James Milner hadde fått i oppgave å kompensere for Gomez’ mer defensive rolle ved å gi Salah støtte bredt. Dette er enda en ting jeg synes fungerte med dagens plan.

Joe er på ingen måte noen offensiv kraft. Og med langt mindre ansvar fremover på banen synes jeg vårt unge stoppertalent presterte en av sine beste kamper med liverbirden på brystet. Han var på hugget hver gang bortelaget forsøkte å true bakrom, han brøt gjentatte ganger foran, var sikker i duellspillet og gjorde ting enkelt når han hadde ballen.

Og nå som våre engelske løpsmaskiner på midten fikk friere tøyler fremover fløt det også bedre i angrep. Milner og Salah kombinerte gjentatte ganger fint på høyresiden, og Henderson virket helt fra starten av å ha et mer offensivt fokus, noe som satte sine spor i form av et pent antall lekre krempasninger i retning vår flerkulturelle angrepsrekke.

Jeg fikk tidlig en god følelse i denne kampen. Det gjorde jeg imidlertid ikke da jeg så at det var vår lille egypter som trådde frem da straffesparket skulle bli tatt.

Noen enorm overraskelse var det ikke, ettersom Klopp selv hadde uttrykt stor beundring for hvordan Salah beholdt roen da hele fedrelandets skjebne hvilte på hans skuldre i den avgjørende VM-kvalifiseringskampen mot Republikken Kongo, og han to minutter på overtid sikkert satte den til venstre for den afrikanske keeperen.

Nok til å snu trenden?

Skeptisk var jeg uansett. Man kan si mye bra om Mohamed. Ekstrem hurtighet, fantastisk nærteknikk, smart og arbeidsvillig er noen av tingene han med god samvittighet kan putte på CV’en.

Men noen stor avslutter er han ikke. Så at Jonas Lössl gikk seirende ut av den duellen kom på ingen måte som et sjokk.

Det jeg bet meg merke i var likevel hvor trygg jeg følte meg rett i etterkant av missen. Normalt sett ville en slik bom, på et slikt tidspunkt, gjort meg håpløst frustrert og vært nærmest en garanti for misnøyemeldinger sendt i retning han der oppe.

Denne lørdagen var det derimot annerledes. Etter førsteomgangs fremvisning hadde jeg nemlig fortsatt tro på seier.

Jeg hadde tro på at vi ikke kom til å slippe inn mål. Jeg hadde tro på at vi kom til å score. For første gang på veldig lenge hadde jeg genuin tro på at ett mål ville være nok til å sikre oss tre poeng.

Og når da Sturridge, iskald som han ofte er, på nydelig vis utnyttet en forsvarsmiss fra Huddersfields kaptein, Firmino med pannebrasken scoret på corner(!) og Gini tilslutt satte prikken over i’en med en ekstremt deilig, knallhard avslutning klint oppe i høyre kryss, da ble det for min del en av de mest fornøyelige kampene så langt høsten tjuesytten.

Vi skapte til og med flere store sjanser på offensiv dødball – har fornyet defensiv trygghet gitt oss den nødvendige selvtilliten for å snu den negative trenden?