Troen har trangere kår
Vi er nå presset opp i et slags hjørne allerede tidlig i oktober. De to neste ligakampene mot United og Spurs er av typen vinn eller forsvinn.
Tap i begge disse kampene vil være helt opp mot, eller kanskje over smertegrensen. Da er ligaen kjørt. CL kampen mot Maribor mellom de nevnte kamper må vinnes, ellers er det sannsynlig med kroken på døren i denne turneringen også.
Jeg må understreke at jeg ikke er optimist av natur, men en blanding av realisme og en lettere grad av pessimisme er trolig en mer passende beskrivelse. Derfor tror jeg ikke på tap i alle tre kampene. Og jeg tror heller ikke på seier i alle tre kampene.
1-1 mot Newcastle på bortebane er ikke kritisk i en kamp vi burde vunnet. Vi kan i grunnen si det om de fleste poengtap Liverpool har hatt i år. Det er summen av det hele som begynner å nærme seg kritiske verdier. Vi kan nok spore fremgang i deler av laget, men laget preges også i stor grad av kjente svakheter. Klopp fotballen fungerer ikke når lagene vi møter ligger dypt. Da er savnet av en målscorer og godt forsvar helt åpenbart.
Jeg må nok være ærlig å si at Klopps 2017 utgave av Liverpool ikke svarer til forventningene. Men jeg skal gjerne legge til «foreløpig», men i England lever man ikke så lenge med denne diagnosen. Det vil nok den karismatiske tyskeren også erfare tidsnok.
Vi har nå i flere år blitt vant til at de røde bare er i det nest øverste selskap i den hjemlige ligaen. Når Klopp kom til Liverpool håpet nok de fleste på nye og bedre tider. To år er gått og hvor er vi i dag? Jo, min foreløpige konklusjon er at vi er sånn omtrent på stedet hvil. Og troen har trangere kår enn på lenge.