En bøtte med guddommelighet?

Det som er lett å glemme med fotball, er at også alle de andre klubbene enn vårt favorittlag gjør sitt ytterste for å vinne.

Meninger om LFC? Send oss et leserbrev

Alle medlemmer kan sende oss Leserbrev. Send ditt innlegg til [email protected] og redaksjonen gjør fortløpende vurderinger av publisering i forhold til kvalitet og nyhetsbildet. Alle blogger står fullt og helt for innsenders regning. Dette er ikke meningen til Supporterklubben eller liverpool.no.

Dette slår meg av og til. Jeg tenker at hvis Liverpool, med all sin stab og sine spillere, bare konsentrerer seg nok, lar være å gjøre tabber og legger igjen blod og tårer på fotballbanen, så må vi jo vinne de fleste kamper og som en følge: Premier League?

Men sånn er det jo ikke. Liverpool gjør ”tabber” fordi lagene vi spiller mot slåss og kjemper for å putte ballen i vårt mål. Liverpool hindres fra å score fordi lagene vi spiller mot kjemper med nebb og klør i flate firere for å holde oss fra det. Det er ikke bare å konsentrere seg nok, så vinner vi Premier League.

Alle klubber prøver i og for seg ikke å vinne Premier League, noen kjemper mot nedrykk og noen for å nå topp 10. Men alle kjemper for å få flest mulig poeng; for å tape færrest. Og på toppen har vi ”Top 6” i et bikkjeslagsmål om topplasseringen.

Jeg vet ikke helt hvorfor, men det er litt irriterende. Jeg tror noen ganger at jeg litt ubevisst tenker at Liverpool er noe spesielt, at en eller annen lov skrevet av gudene gjør at vi snart vinner Premier League igjen, fordi det er noe spesielt med Liverpool, med oss, som klubb og supportere. Det står skrevet med gylne bokstaver en eller annen plass at det skal skje, tenker jeg, men slik er det jo ikke.

Vi har oddsen mot oss

Sannsynligvis vinner ikke Liverpool Premier League neste år. Strengt tatt er vel oddsen i mot oss også de neste fem, ti årene. Og utover det kan hvem som helst gjette.

Dette betyr ikke at alt er håpløst. Det betyr bare at spillereglene er gitt: Vi må som alle andre klubber jobbe med å trimme alle mulige faktorer og marginer til å vippe oftest mulig i vår favør. Ingen guddommelig inngripen vil hjelpe oss på avgjørende tidspunkter. (De som husker målet mot Chelsea i 2005 eller den påfølgende finalen vil kanskje være uenig.)

I sjakken snakker de om guddommelig intervensjon. Dersom du utvikler brikkene dine godt i åpningen av partiet, vil sjakkgudinnen Caïssa sørge for at du senere finner gode trekk og sjanser til å slå motstanderen. Dette er naturligvis bare en vakker måte å beskrive hvordan et godt grunnarbeid og gode trekk i starten av et parti vil gi deg rike muligheter senere, fordi brikkene dine dominerer brettet, de er i fremskutte posisjoner, de dekker hverandre og de samhandler i angrep.

Det dreier seg om knallhardt arbeid

Og her har man naturligvis sannheten. Dette dreier seg om knallhardt arbeid, hele tiden, for å legge forholdene til rette for slik at spillerne kan gjøre gode fotballkamper, helst så mange på rad, med så få unntak, at man til slutt havner i Champions League og aller helst vinner én eller flere turneringer. Istedenfor guddommelig inngripen, handler det om marginer, centimeter, inches, slik det gripende fremstilles i Al Pacino sin rollefigurs tale i Any Given Sunday. Disse centimeter eller millimeter, i avgjørende situasjoner, som i sin tur strekker seg på toppen av all innsats og slit som har lagt på plass fundamentet. Slik Milan Baros og Luis Garcia kjempet ballen i mål mot Chelsea i 2005.

På søndag står vi der. Mot Middlesbrough. I kampen for Champions League 2017/2018. Jeg er glad det er Klopp og hans menn som har flyttet, stablet, pusset og filt på alle mulige faktorer som spiller inn, som gjør våre utøvende menn på gressmatten i stand til å vinne kampen. Jeg ville ikke hatt noen andre til å gjøre det.