For noen dager siden poppet den største nyheten siden betal-TV begynte å eie lærkula. Get-kunder får tilbake tippekampen helt gratis, og første kamp er om en uke. Hull-Liverpool. Lørdag kl 16. PLING. For et øyeblikk det skal bli.

Men før det er det bare å børste støvet av PL-formen og kikke litt på den. Den duger. Null ut de 5 cup-kampene. Stryk dem fra både korttidsminnet og langtidsminnet, slik man gjerne gjør om man ikke kommer helt til finalen.

Putt Swansea-kampen som dårlig kjøtt midt i hamburgeren av returkamper, omkamper og nye runder om hverandre.

Trigger killerinstinktet

Glem managere og lag som nylig har knekt Klopp-koden. For dem som var involvert hadde de hele sesongens ære å spille for, krydret med tidenes største gulrot, å slå Liverpool. Jeg vil påstå at det er det største en spiller kan oppnå i England, uansett hvilket tiår de har spilt i.

Dessuten er cup alltid noe som trigger killerinstinktet hos de små og de veier hele sin sesong og ære i en cupseier mot de store. Cup-bomber detonerer av to grunner.

Det smeller fordi det ene laget spiller over evner og støvleskaft og det andre laget har viktigere ting tenke på. Se hvordan Southampton falt sammen lørdag.

De hadde gitt alt mot Liverpool i midtuka og gikk rundt i finaletåke der på Emirates og fikk bank.

Kalkulert risiko

Det er både taktisk klokt og nødvendig å matche de som ikke har hatt nærmest fast plass blant de 11+3 når det kommer til cupene. Alle innenfor topp-6 i PL gjør det.

Det er en grunn til at eksperimenterende lagoppstillinger med blanding av benkeslitere og unggutter som ikke har sluppet til i ligakampene er nødvendig lærdom og med store sjanser for å tape.

Man ofrer cupene (de kortvarige gledene) i en langsiktig byggeprosess, hardt og brutalt. Et reservebetont Chelsea som slår Brentford 4-0 sier meg like lite som et cup-nederlag for Wolves.

Det er fordi det er en kalkulert risiko for både Conte og Klopp. Utfallet betyr veldig lite i det store bildet i innledende engelske cuprunder. Men det handler likevel ikke om disrespekt for disse cupene. Det er bare blodig alvor i ligaen.

Mangler goalgetter

Det blir naivt å forklare de svake kampene nylig med at Klopps taktikk er avslørt og at de svakeste leddene kommer til å bli smertefullt utnyttet. Ingen vinner kamper ved å avsløre motstanderen på forhånd. Det må spillerne gjøre og de må være samspilte og ha en goalgetter.

Dessverre har ikke Liverpool vært samspilte og dessverre har vi ingen goalgetter i øyeblikket.

Det hjelper lite at Sturridge skryter av å egentlig være den beste spissen på laget. Kan være han er det i hans «Egentlig-verden», der hvor alle EGENTLIG er noe annet og bedre osv., hadde det bare vært for det og det og det. Alle vet det og ser det. Alle skjønner også at Liverpool ikke presterte godt nok, likevel vil det skrives tusen linjer om hvorfor. Hvorfor? Det skal analyseres og puttes i logisk oppbevaring i et etterpåklokskap

En analyse

Jeg vil også analysere selv om jeg er en amatør her.

Det handler om å samspille en gjeng over tid og det gjør man best i ligakampene. I en blanding av nødvendighet og trass tas det ut lag med store utskiftninger i innledende runder av cupene, og ingen får samspilt seg lenge nok, men vi så tendenser i 2.omgang i begge returkampene.

Skadefrie reservelagsspillere som trener hardt i hverdagen og spiller U23-kamper og cupkamper er ikke plutselig ute av form, de er bare ikke så innflytelsesrike uten å bli samspilt med de beste over tid.

De beste gjør de andre rundt seg bedre. Ren psykologi og et resultat av beundringens magiske verden.

Spillere som er mindre dominerende men spiller jevnlig er heller ikke ute av form. Og laget som sådan er verken ute av form eller i en formdvale.

Selv om Liverpool ikke har vunnet mer enn 1 kamp i hele januar har det en logisk forklaring. Det vil ta noe tid å bygge en nye første-ellever som leverer i uke etter uke og et januarkjøp hjelper lite som en kortsiktig fix når cupkampene står i kø, de yngre skal samspilles med de nest beste og spillerne som blir hvilt pga ligaen ikke kan være på banen og påvirke mentalt.

Tannhjulene

Det er samspillet og dynamikken som er ute av form og jeg skal prøve å forklare hva jeg mener med mine ufaglærte ord. I samspill som fungerer glimrende går det akkurat som i de berømte røde maskineriers dager.

Alle vet hvor de har hverandre og hvilke bevegelser de tenker å gjøre om to og tre trekk. »Never change a winning team». Noen tannhjul har større drivkraft enn andre, men alle er like viktige og påvirker hverandre i både nedveksling og utveksling.

Tankene smører tannhjulene. De er som trekkene i lynsjakk. Men så ryker flere av hjulene samtidig og de nye passer ikke helt ennå. Hvorfor ikke? Fordi de ikke er varme nok i samspillet. Fordi fotball er psykologi. Samspillet er tankelesning. Managerens undertoner er psykologi og langsiktige planer.

Savnet inspirator

De jevngode og litt grå spillerne har savnet sine inspiratorer på banen.

Med Matip og Coutinho, to av de fire mest stabile leverandørene og kritikerroste brikkene på formlaget ute samtidig fra månedsskiftet oktober/november, tok det noen kamper å reparere samspillet.

Det var også samme periode som Sturridge hadde sitt skadeopphold og Ings ble langtidsskadet. Origi hadde kun figurert som innbytter i ligasammenheng i hele høst.

Lallana hadde akkurat returnert etter skade på den tiden. Karius fikk tilfeldigvis samtidig mye negativ omtale. Det var ulyd i maskineriet mot Bournemouth og det kunne vært hvilket som helst lag som slo oss akkurat den dagen.

Vi ville ha tapt uansett og man kan sette det på kontoen for tap som bare må komme uansett i en menneskelig verden. Vårt lag var skadeskutt og de beste brikkene måtte byttes ut MOT Klopp’s vilje. Dette ble forsøkt reparert mot West Ham.

De nye delene måtte bare bli innkjørt men det tar et par sekunder mer i hvert av de 11 hodene å kalkulere de nye spillernes neste bevegelse og ta de rette valgene hele tiden. Kun to av juvelene manglet nå og det rullet greit videre. Så kommer neste vonde bølge som jeg tror nå endelig er over.

Det begynner med at kapteinen skader seg og Mané må til Afrika. Matip nekter å dra til Afrika men tvinges inn i et limbo av rehabilitering FIFA-paragrafer. Samtidig begynner det årlige sirkuset jeg absolutt ikke liker.

Bruktmarked

Det store bruktmarkedet i januar, det som kulminerer med antiklimaks eller hysteriske ønsker om å bli løst fra sin kontrakt. Loppemarkedet hvor man kan gjøre utrolige funn som Agger, Coutinho og Suarez en gang hvert skuddår, men som trolig Klopp forklarer best, man henter ikke spillere man ikke får tak i (min variant).

Og jeg føyer til at man bruker ikke penger på agenter som prøver å friste med spillere på utgående kontrakter eller med manglende spilletid. Det er en liten miniutgave av det psykologiske spillet i sommermarkedet. Og her kommer det jeg er mest opptatt av innen fotballpsykologi, og som jeg mener forklarer best ulempene ved å handle inn mange om gangen slik det gjøres om sommeren.

Hver ny signering er en boost for akkurat denne spilleren selv, men for hver ny signering faller statusene til den forrige signeringen et par hakk. Følelsen av å være unik og å være ønsket rett inn på laget svekkes hvis alle er den ene nye som skal forsterke laget. I samspill skifter man nemlig helst ikke ut flere enn en om gangen. Og så kommer Mané hjem ...

Det smeller på tirsdag

Hallo, det er på tirsdag det smeller og det blir garantert ingen cup-bombe når våre 11 tar imot general Contes stormtropp.

Det kommer til å bli et Liverpool-lag som vil spille som om det er en finale i Champions League, en av disse kveldene der i flomlyset. På en bane jeg aldri selv har opplevd. Liverpool skal og vil skinne i flomlyset den kvelden. Det grenser til CL-stemning i mine øyne. Chelsea ruller av gårde og tror de får lett match og kan avskrive sin nærmeste trussel fra i høst ved å øke til 13 poeng.

Men Chelsea på Anfield er som en truende vedstabel oppå 11 små tennbrikker i en ovn. Det som skal forbrennes er Blåved, ovnen er Anfield og trekken er supporterne. Jeg har sluttet å irritere meg over Abramovitch. Costa har roet seg og blitt flink og vil neppe provosere noen så lenge det går på skinner. Nei.

Det eneste som irriterer ved Chelsea er fortiden og deres tidligere PL-suksessfaktor Mourinho. HAN vil i hvert fall ikke få mulighet til å avkle et formsvakt Liverpool i en Ligacupfinale. Jeg tenker han irriterer seg stort over det selv om det hadde vært en måned å forberede seg på for begge.

Han som nå er løytnant i erkefiendens leir av alle steder. Han som det var så lett å avskrive i høst. Det er jo med stor innsikt man avskriver managere på rekke og rad mens de vandrer rundt på hverandres opptråkkede territorier som frelsere. Den samme karusellen snurrer rundt med managere som pakker sakene og forlater den samme skuffede fan-skaren som hadde dem som sin våteste drøm året før. Bare fordi ikke alle kan vinne den ene pokalen verken samtidig eller så ofte som 4 på rad som den adlede Alex trodde.

Hvorfor valser ikke Pep Guardiolas menn over sine motstandere uke etter uke og ligger på en femte plass? Hvorfor er ikke lenger Ranieri et geni? Hvorfor trodde alle i høst at Klopp er den nye seiersmaskinen uten dårlige perioder?

6. mai drar jeg på min første tur til Liverpool. Southampton skal settes på plass i den virkelige turneringen. Premier League. Skriver en systematiker som alltid leter etter positive detaljer.