“Merseyside, Merseyside - are you watching Manchester”
En festaften er over. Et magisk øyeblikk langt inne i overtiden. Sturridge sin målteft kombinert med Mane’ sine sprintertakter sendte oss opp på andreplass før juleprogrammet starter.
Det meste er sagt om kampen allerede. Liverpool vant meget fortjent over den blå delen av Beatles-byen. Hva betyr det å slå naboen? Alle som på en eller annen måte har vært involvert i et by-derby vet hvor surt det er å tape. En seier er en direkte vitaminsprøyte. Vi kan nå gå til juleprogrammet med stor selvtillit.
Noen personlige ord om Everton. De er på ingen måte min favorittfiende. Det er faktisk sånn at jeg holder litt med «The Toffees» når de spiller mot andre lag.
Everton er det eldste laget i byen og Liverpool FC ble stiftet da businessmannen og styreformannen John Houlding falt ut med resten styret i Everton i 1892. Liverpools første sjef var altså en konservativ businessmann. Everton var nok laget for den menige mann i starten, politisk sett. I årenes løp har andre forskjeller gjort seg gjeldende. Everton har vært sett på som det «katolske» og Liverpool det «protestantiske» laget. Kampene mellom rivalene har tidligere vært døpt «The friendly derby», men så veldig «friendly» er det nok ikke nå.
En liten kuriositet fra 1984. Liverpool og Everton spilte finale i ligacupen og røde og blå supportere satt sammen rundt hele Wembley og sang sammen: «Merseyside, Merseyside - are you watching Manchester».
Jeg liker innstillingen i Everton. Fighterviljen. Helt siden min lidenskap for Liverpool startet på 60-tallet har Liverpool slått Everton utallige ganger, og de blå har måttet svelge mange, mange sure tap mot sine røde motstandere. Glad jeg valgte Liverpool på 60-tallet.
Respekt for motstander og historien bak klubbene er viktige momenter for å glede seg over fotball. Ønsker en god sesong for de blå, men på behørig avstand til Klopps menn.