Ny tribune, samme gamle klubben. Heldigvis!

– Jeg synes den ble flott, sa King Kenny til oss etter åpningen av nye Main Stand.

Meninger om LFC? Send oss et leserbrev

Alle medlemmer kan sende oss Leserbrev. Send ditt innlegg til [email protected] og redaksjonen gjør fortløpende vurderinger av publisering i forhold til kvalitet og nyhetsbildet. Alle blogger står fullt og helt for innsenders regning. Dette er ikke meningen til Supporterklubben eller liverpool.no.

I går hadde jeg gleden av å få omvisning på og i nye Main Stand-bygget og delta på den offisielle åpninga av den nye tribunen.

Her har de jobba døgnet rundt for å bli ferdig til sesongens første hjemmekamp. For to uker siden trodde ikke vår guide at de skulle rekke å bli ferdige, og det er vilt hva de har rukket i innspurten. Fortsatt jobber de på spreng for å ferdigstille mindre rom i den nye labyrinten.

Og jeg innrømmer det gjerne: Jeg var litt nervøs på forhånd.

Jeg frykta to ting: Enten at Anfield hadde blitt omgjort til en pregløs, grå, moderne giganttribune (litt i stilen til Chelseas og Manchester Citys nye, pregløse stadioner), som sånn ville ha jafsa bort en fjerdedel av Liverpools hjemmebane sin sjel – eller at amerikanerne hadde gått amok med glorete dekor, og gitt vår kjære storstue et plastic fantastic-preg.

Spektakulært

Sammen med et femtitalls inviterte pressefolk, fikk vi guidet omvisning rundt i bygget. Allerede da jeg runda hjørnet av den nye tribunen, som nå er blant de aller største setebelagte tribunene i Europa, fikk jeg første hint om at de som har bygd denne tribunen og ikke minst utsmykka den, har gjort sin hjemmelekse.

Plassen foran The Kop-hjørnet mot Main Stand, til venstre for billettkontoret, har fått navnet Paisley Square - til ære for Liverpool FCs mestvinnende manager gjennom historien. Og rundt hjørnet, langs hele nye Main Stand, har gata fått navnet 96 Avenue. Midt på denne har minnesmerket over de 96 som mista livet i Hillsborough-tragedien, og den evige flamme, fått plassen den fortjener. Der man kan komme og legge ned blomster og minnes de omkomne, uten fare for at en bil sneier forbi. Nå er det en verdig ramme rundt minnesmerket, med park og bred, åpen, bilfri plass.

Vi gikk opp trappene som skrår oppover, og ved inngangspartiet, under de gigantiske søylene som skyter i været, føler man seg ordentlig liten. Så skulle en real økt trappetreningsøkt gi undertegnede støle bein. Vi tok trappene fatt (slapp av, det finnes rulletrapper også for de late og de som er dårlige til beins) helt opp i sjette etasje. Det lukta våt betong og maling.

Der oppe var det en spektakulær utsikt over Anfield og helt ned til sentrum. Her ser man også omrissene av neste byggetrinn. Som krateret ved siden av Albert Pub som skal bli ny supporterbutikk. Kontainerne som tjener som midlertidige salgsboder. Og ved vinduet der på toppen, en artig detalj: Minne-plakett over Liverpools FCs største seier gjennom tidene: 11-0 over Strømsgodset i 1974. Slike plaketter over betydningsfulle øyeblikk i klubbens historie har blitt hengt opp rundt i etasjene under den nye tribunen. Og det er akkurat disse historiske perlene og alt det andre av historisk dekor og gamle bilder som speiler klubbens fantastiske historie, som sjarmerte meg mest med det nye tribuneanlegget. For det viser at man har gjort hjemmeleksa si og laga en tribune som gjenspeiler klubbens sjel – for det er nettopp den fantastiske klubbhistorien som er sjela. Og alle de mange magiske opplevelsene som spillere i rødt på gresset og supportere har opplevd i mange tiår, mens de har klemt seg sammen rundt Anfield-gresset.

I andre etasje har de laga ei gullstripe langs gulvet som markerer hvor gamle stadion strakk seg til. Og det er et betydelig stykke byggmasse utenfor dette, som gjør at de nye gangene og oppholdsrommene er så utrolig mye mer romslige enn på den gamle tribunen. Opp langs rulletrappveggene har de pynta med flaggkopier fra The Kop. Og det er en fryd å se hvor mye klubbhistorie og supporterkultur som preger de nye veggene. Interiøret er retro og ujålete, noe som kler klubben vår. Og det vil bli mye bedre å navigere mellom A til B på kampdager i folkemengden.

Så testa jeg utsikten fra bakerste rad, og mer trappetrening, før jeg kom til rad 93. Og jeg må innrømme at jeg ble litt svimmel helt der oppe i høyden. Med ett virka The Kop nærmest paddeflat. Man ser hele banen i fugleperspektiv, og vil kunne se hver en ballbevegelse uten stolper eller annen begrensninger i sikten. Men personlig håper jeg at jeg slipper å sitte helt bakerst der. Du mister den vidunderlige, intime kampfølelsen som gamle Anfield kunne by på. Heldigvis har supporterklubben fått billetter på nederste halvdel. Takk og pris!

Legender

Så var det åpningsseremoni, der mange av klubbens legender tok plass på seter nederst på den nye tribunen sammen med eierne fra Amerika. Ian Rush, Jamie Carragher, Ian St. John, Ian Callaghan, David Fairclough, Ron Yeats, Robbie Fowler, Phil Thompson – og Kenny Dalglish, for å nevne noen. Menn som har spilt med hjertet og lidenskap i rødt, og som fortsatt er en del av klubbens fantastiske familie.

Etterpå ble Kenny Dalglish stående og vente ved hjørneflagget, mens hans ambassadørkolleger Robbie Fowler og Ian Rush ble intervjuet om den nye tribunen av pressekorpset. Jeg motet meg opp og gikk bort til King Kenny og slo av en prat.

– Hva synes du om den nye tribunen?

– Jeg synes den ble flott. Den passer fint inn sammen med gamle Anfield, selv om den er ny. Jeg synes de har gjort en god jobb, sa Dalglish på sin karakteristiske skotske aksent mens han skuet oppover den nye tribunen.

Og vi var skjønt enige om at det er en lykke at klubben landa på å bygge ut Anfield framfor å bygge en ny stadion. Det er her sjela ligger – og sjela ligger heldigvis også godt her i veggene også med den nye giganttribunen. Bygd på bare 643 dager.

Det er bare å glede seg til å se Anfields oppgraderte storstue. God kamp!