Min kjærlighetshistorie

Ja, du leste riktig. Jeg er 15 år, og har allerede en kjærlighetshistorie. Det er bare en måte det er mulig…

Liverpool, byen og klubben, er min største kjærlighet. Det har det vært siden jeg var 5 år gammel. Nå er jeg 15. 10 år langt forhold i en alder av 15. det er ikke verst, eller?

Året var 2006, og jeg hadde akkurat fått min første drakt. På ryggen stod det «Riise 6». Jeg stod ute i hagen med en ball nesten like stor som meg selv, og prøvde å trikse. Jeg hadde ikke den minste sjangs, men jeg var stolt. Jeg hadde fått på meg det fineste klesplagget jeg noen gang hadde sett. Jeg var forelsket. Ja, du kan nesten kalle det kjærlighet ved første blikk.

6 år senere var jeg endelig klar for min første Liverpool-tur. Eller, jeg var klar, men ikke kroppen min. Natta i forveien fikk jeg omgangssyke, og både jeg og faren min fryktet det verste. Heldigvis slapp jeg med skrekken, og fikk satt meg på flyet, med retning mot «fotballens mekka», nemlig Liverpool.

Lørdag 17. November 2012 ble Wigan flere hakk for små, da Liverpool puttet tre ganger i løpet av andre omgang (Suarez x2, Enrique) samtidlig som Pepe Reina holdt nullen. Min første kamp på Anfield var et faktum, og det jeg hadde sett fram til i flere år, hadde overgått alle forventninger og mye, mye mer.

I høst reiste jeg med faren min igjen. Den overgikk den første turen, både med tanke på spillermøter og opplevelser. Jeg var 4 år eldre og bare noen måneder fra å bli konfirmert. Naturligvis, var jeg eldre og forstod mer, noe som gjorde turen veldig interessant.

Denne gangen ble det en 2-1 seier over Tony Pulis' mannskap. Liverpool styrte hele kampen, helt til det 81. minutt da Gareth McAuley satte inn redusering. Tross litt panikk i de bakre rekker, ble det seier og god stemning da «You''ll never walk alone» runget over Anfield idet Neil Swarbrick blåste av kampen.

Etter kampen ble det møte med den ene stjernen etter den andre. Først kom Loris Karius, Sadio Mane og Jürgen Klopp. Rett før vi skulle til å finne en taxi kom de forfengelige brasilianerne, Phillipe Coutinho og Roberto Firmino, etter å ha sannsynligvis brukt lang tid foran speilet. Jeg har helt siden jeg fikk min første drakt drømt om å møte noen av idolene mine, og tenkt at det ville vært fantastisk, men at det skulle bli SÅ fantastisk, hadde jeg aldri drømt om. Det er nesten som jeg får tårer i øynene bare av å tenke på det.

Nå er jeg konfirmert, og penger er satt av til ny tur for å oppleve Anfield for tredje gang. Planleggingen er i gang, og jeg satser på at det blir tur en gang på nyåret.

Kan den neste turen overgå de to forrige? De skal mye til, men vi må ikke glemme: «Anfield, where greatness happens»