Etter å ha sett fotball ukentlig, ja nærmest daglig siden 1974, så føler jeg at jeg må si fra. Onsdagens kamp mellom PSG og Liverpool var for så vidt ikke begeret som rant over, men i rekken av mange kamper som vil huskes for andre ting enn det sportslige.

La det være sagt med en gang. Fotballspillet ligger mitt hjertet nær. Og PSG vant kampen mot Liverpool fullt fortjent.

Men det er noe med måten de vinner kampen på. Måten de hele tiden utfordrer reglene, dommerne, spillet.

Det har alltid vært slike spillere som har spilt på grensen. Italienske Gentile. Vinnie Jones satte nye grenser når han var aktiv. Sergio Ramos vil ikke bare huskes for den gode midtstopperen han er. Nå er det Neymar.

Nå er det gått så langt at jeg føler jeg må si fra. På vegne av menigheten, alle oss som ser kamper, live og fra sofaen. På vegne av alle oss som alt for ofte ser at juksemakerne vinner.

Vondt å se på

Jeg er først og fremst fotballmann. Ikke håndball og ikke ishockey. Selv om gode ishockeyvenner sier at kampen om fotballen er som å se på at gresset vokser i forhold til de som kjemper med kølle og puck på isen.

Dette innlegget er ikke først og fremst skrevet fordi jeg ønsker flere mål i fotballen. Selvfølgelig ønsker jeg å se mål og gjerne flere mål enn i dag, men dette er skrevet i frustrasjon over at spillet er i ferd med å ødelegges av folk som ikke vil spillet vel.

Juksemakerne. De som bruker ALLE midler til å vinne kamper, få pengene, pokalen og hederen og æren som de kanskje ikke fortjener. Det er vondt å se på.

Det er vanvittig med penger i fotballen. Lønningene har for alt for lenge siden blitt astronomiske. Men nå må spillere, ledere og dommere ta tak. Sammen for å gjøre fotballen bedre, rensligere og fri for juks. Nesten alle reglene ligger der. Problemet er bare at spillerne ikke følger dem. Viljen til å vinne er så sterk at de gjør alt for å vinne, selv jukse. Omgå reglene.

Utenfor gressmatta vet de at de må følge fartsgrensene, ikke albue folk på åpen gate. Gjør de det kan de bli straffet. Inne på gressmatta vet de at de kan komme unna med det. Det er vondt.

Dommerne har en stor oppgave. I håndheving av regler som allerede ligger der og samtidig supplere med noen nye. For å få fotballen interessant, før den blir uinteressant. Før sporten ødelegges av dårlig rykte.

Ishockeyen og håndballen har skjønt det. Disse to idrettene har offensive regler. Og gjøres det regelendringer, så gjøres det av offensive grunner. I kampen for å få flere mål, i kampen mot det defensive. Uthaling av tid, slike ting. Publikum kommer til ishallene og håndballhallene for å se offensivt og fartsfylt spill, ikke lag som forsvarer seg til seire eller poeng. Derfor blir det full fart og mange mål. Kan ikke fotballen begynne å tenke på samme måte?

Noen eksempler:

FRISPARK:

Spiller på det forsvarende laget stiller seg foran ballen i det dommeren har blåst frispark. Hvorfor? For å hindre laget som har fått frisparket i å ta det raskt? Kanskje laget som har pådratt seg frispark er dårlig organisert og trenger å vinne seg tid? I alt for mange tilfeller skjer dette og dommeren går fram til spilleren som gjør dette for å fortelle at han må gå lenger bak. Hvorfor? Han eller hun vet da det? De kan da fotballreglene og VET at de må gå ni meter unna ballen? Reaksjonen bør selvfølgelig være gult kort. I håndball blir du i løpet av ett sekund eller to belønnet med to minutters utvisning dersom du ikke går vekk fra stedet der frikastet skal tas. Kan ikke fotballen gjøre det på samme måte?

SLIPPE BALLEN:

Litt av samme problemstillingen. Dommeren har dømt frispark. En spiller fra det forsvarende laget tar opp ballen og løper med den. Hvorfor? Av samme grunn? Vinne tid og komme seg raskest mulig hjem? Prøv dette i håndball. La ballen ligge! Slipp ballen tvert, hvis ikke må du ta to minutter på benken. I ishockey har du ingenting å tjene på dette all den tid spilletiden er effektiv. ”Belønn” fotballspilleren som har tatt opp ballen med gult kort. Ikke gå veien om tilsnakk. Han eller hun vet utmerket godt at det kan bli konsekvensen. For fotballreglene kan de.

EFFEKTIV SPILLETID:

Å innføre effektiv spilletid i fotball er radikalt. Men en fotballkamp varer i 90 minutter, ikke 60. Hva med å ha en utenfor banen som holder styr på hvor lenge ballen er ute av spill (de mest graverende eksemplene)? Så vet dommeren når det er igjen fem minutter av ordinær tid hvor mye han eller hun skal legge til. I dag blir tilleggstiden en bingo. Den effektive spilletiden går ned. Og slik kan det ikke fortsette. En løsning kan også være å innføre effektiv spilletid på det mest kritiske tidspunktet i en fotballkamp, med 10-15 minutter igjen. Da vinner ikke juksemakerne.

INNBYTTE:

Spillere på vei ut av banen bruker all verdens tid på å komme seg ut. Gult kort bør gis til spiller som bruker denne tiden på å gå ut av banen. All verdens tid går og det til frustrasjon for alle oss som vil se fotball. Dommerne bør bli flinkere til å legge til for den tiden dette faktisk tar. Et bytte tar 30-45 sekunder, heter det. I praksis tar det ofte mye lenger tid.

KEEPERNE:

Regelen ligger der. Keeperne har seks sekunder på seg til å kvitte seg med ballen etter at de har fått kontroll på den. Blir det håndhevet? Nei, aldri. Hvorfor gjør de det? Uthaling av tid. Ikke bra.

HOLDING:

Dommerne er blitt flinkere til å håndheve holding i feltet. De kan bli mye flinkere. Alt for ofte går juksemakerne fri og publikum går glipp av underholdningen, målene og de spektakulære sjansene.

FILMING:

Også her har dommerne blitt flinkere. Filmerne må tas. Det er så til de grader sabotering av spillet, så i de mest graverende tilfellene så bør Oscar-søknadene belønnes med rødt kort. Samtidig bør dommerne huske på at selv om en spiller går ned, så er det ikke automatisk filming. Vanskelig avveining.

Forplanter seg til de yngre

Ishockeyen er full fart i tre ganger 20 effektive minutter. Håndballen har aldri vært redde for å ødelegge spillet ved å endre reglene i en mer offensiv retning. Dette har vært gjort jevnt og trutt siden begynnelsen på 1990-tallet og har gjort sporten til en veldig attraktiv idrett live og på TV. Fotballen sees av millioner verden over, men har mye å hente på å gjøre sporten enda mer fartsfylt, effektivt OG – aller viktigst – mindre preget av filmingen, holdingen og jukset som preger alt for mange av kampene.

Vi må begynne med oss selv, så kjære dommersjef Terje Hauge, dette bør tas opp i de fora der det er naturlig, i Norges Fotballforbund, UEFA og FIFA. For vi vil se Salah, Firmino, Mané, Messi, Ronaldo, Ødegaard, Hegerberg og Reiten utfolde seg og underholde.

Ikke jukse som Ramos eller rulle og filme som Neymar.

Denne gudsbenående brasilianske fotballspilleren, som rullet seg inn på norske TV-skjermer under sommerens VM, fikk massiv kritikk, men som ikke ser ut som han har lært.

Han var en av banens beste mot Liverpool i Paris onsdag, men det er ikke bare fotball på repertoaret hans, men også en lærebok i å hale ut tid, lure dommeren, jukse. Han er nevnt i samme åndedrag som Messi, Ronaldo og vår egen Salah, men juksere har en tendens til å havne litt utenfor når de beste nevnes.

Dermed vil Neymar også huskes for alt det som fotballspillere gjerne ikke vil assosieres med. Trist. Og dypt alvorlig.

For når flere av de beste gjør dette, så har det også en tendens til å forplante seg blant de yngste spillerne. Som har en tendens til å ta etter og spille som sine forbilder.

Dette gjelder framtiden til sporten, på lik linje med rekruttering, trenerutdanning og spillerutvikling.

Dette er et løft som bør gjøres så snart som overhodet mulig. Før fotballen spiller seg selv utover sidelinjen, blir uinteressant, før publikum, sponsorene og alle TV-selskapene svikter sporten.

Og selv i dag, hvor sporten ser ut til å være et tre som vokser inn i himmelen kommersielt sett, så har vi ikke råd til dette.

Vi må alltid se etter å gjøre spillet vi elsker bedre, mer interessant, mer målrikt, mindre preget av juks og fanteri. Da blir det også vanskeligere for jukserne å vinne. Eller for å si det sånn; de må aldri vinne.

Det har ikke fotballen råd til.

Forhåpentligvis preges avslutningen av dødens gruppe med at Liverpool slår Napoli og går videre. Ved hjelp av et fullsatt Anfield, sjansefullt spill og noen flere mål enn italienerne. PSG drar til Beograd. Forhåpentligvis får vi se at rulling, filming, uthaling og lurerier ikke lønner seg. Da har fotballen seiret og jukset tapt.

En liten seier opp i alle nederlagene.

Tor Sandø
Fotballvenn
Kirkenes