De ultimate kontraster

Det var uten tvil Beatles som var inngangsbilletten for mitt vedkommende. Siden har jeg fulgt med i tykt og tynt. Fotball er for mitt vedkommende mye mer enn fotball. Fotball er som livet. Oppturer og nedturer. Engasjement og samhold. Spenning. Kultur. Dette er bare noen stikkord som faller på plass uten å tenke nevneverdig. Jeg har vært en rekke ganger på Anfield. Første gang i 1972 og siste gang mot Everton i år. Hver gang jeg kommer til Liverpool treffer jeg mennesker som lever og ånder for fotballkulturen i byen. Jeg skulle ønske vi hadde noe tilsvarende i Norge!

En liten avstikker til Norge. Start er det nærmeste laget for meg i Tippeligaen. Der går folk på kamp når Start vinner og holder seg hjemme når de taper for å si det litt enkelt. Det finnes selvsagt en liten gruppe mennesker som støtter laget i tykt og tynt. De er imidlertid få. Hvorfor er det sånn? Vi har nok utviklet en altfor stor grad av å være på lag med de som vinner. Vi søker etter vinnere, slik at vi kan sole oss i glansen. Det er ikke uten grunn at yngre mennesker i Norge har 3 favorittlag. Rosenborg. Manchester United. Barcelona. Akkurat for øyeblikket liten vekt på Manchester United.

Jeg skal ikke underslå at å feire utgangen av 2018 med Liverpool på topp i ligaen, med god margin, er helt fantastisk moro. Men jeg kan garantere en ting. Jeg hadde fulgt like godt med om vi hadde vært på bunnen av ligaen. Jeg stiller ingen betingelser hva resultater angår for å være Liverpoolsupporter. Ingen triumfer skal innkasseres på forhånd. Neste kamp er den viktigste hele tiden.

Så til det helt personlige plan. Det som gjenspeiler dagens overskrift. De ultimate kontraster. Liverpool vinner alle kamper de spiller i desember. Respektfulle motstandere som Everton, ManU og Arsenal sendes ut portene med Liverpoolfansen syngende av full hals. Store øyeblikk. Man blir rørt. På den andre siden har livet i desember vært noe helt annet. Jeg har mistet min kone. Hun døde av kreft. 59 år.

Hun var totalt uinteressert i fotball når vi giftet oss. Og da mener jeg totalt uinteressert. Det var hun helt frem til første gang hun var med på tur til Beatlesbyen. Det var ca år 2000. Hun hadde oversett den dimensjonen fotballen har på det kulturelle plan. Byen. Pubene. Folkene. Engasjementet. Samholdet. Spenningen. Forventningene. Gleden. Hun ble smittet av den samme fotballgleden alle røde supportere lider av. Vi traff hverandre den dagen Liverpool tapte 1-3 for Norwich på hjemmebane. Og gikk bort dagen før Liverpool slo United 3-1.

Det var ikke sånn at fotballen dominerte i vårt ekteskap, men den ga en fantastisk trivelig dimensjon til hverdagslivet. Selv i disse tunge tider kan jeg sette meg ned å se Liverpool slå Arsenal 5-1. Kjenne på en kortvarig glede før hverdagslivet treffer meg for fullt. Uansett så kunne ikke desember måned blitt bedre regissert av Liverpool. De har gjort hverdagen litt bedre!