På kvelder som mot Napoli mobiliserer man så mye: Håp, optimisme, worst case scenarier, følelser, spenning og supporterkraft. Det er ikke ofte jeg står på tribunen (for på Champions League-kampene pleier vi å få stå på The Kop) og nesten ikke tørre å se ned på gressmatta. Aldri har første omgang vært så lang og pausen nesten lengre.

Første omgang var så ulidelig spennende at jeg måtte ha en tre minutters pause, en personlig Time out for aller første gang på kamp: Inn under tribunen, kjøpe kaffe, puste noen magadrag, knipe øynene sammen, så gå tilbake til plassen midt i omgangen mens jeg klamra meg til kaffekoppen med begge hender.

Men la meg spole tilbake: Dette var kvelden da sønnen min (12) hadde fått invitere med seg sine nye bestekompiser på den legendariske tribunen. Dem han fikk da hans røtter ble røska ut av Norge og han flytta til Liverpool for to og et halvt år siden. Skole- og fotballkompisene som er marinerte i Liverpool FC akkurat som mitt tidligere trønderbarn. Men de får ikke gå så ofte på kamp som ham. Det er for dyrt sjøl for dem fra øvre middelklasse ved Merseyside.

Jeg kunne ikke hatt bedre kamp-selskap på vinn eller forsvinn-kampen. Den vi måtte vinne 1-0 eller med minst to mål om vi slapp inn. Den som skulle sørge for at vi ble blant de 16 beste i den gjeveste turneringa for klubblag. Den som sikre mange nye penger i klubbkassen og mange flere drømmer om stortrofé blant oss supportere.

Skrekken var tanken på å bli nummer tre og gå «strafferunder» i Europa League som kludrer til kampen om seriegull. Det er enkelt hva man velger mellom å kjempe om Europa League og seriegull i Premier League. Da hadde det vært verdt ydmykelsen og bli sist i gruppa vår i Champions League.

Med ryggen til

Alle disse scenarioene surret over ølglass og brusglass rundt oss i baren før jeg tok med meg guttene og tråkla oss mot stadion. Der møtte vi ingen ringere enn Ian Rush, som tok seg tid til å posere med gutta som strålte mot kamera. Rush var sikker på seier.

Inne på Anfield runga «You'll Never Walk Alone» høyere enn jeg har hørt det tidligere i år, med beskjed til de røde om at denne kampen måtte dem levere i.

Første omgang sto jeg en god del med ryggen til, og sang av hjertens lyst, og ble godt kjent med gutta bak meg som lo av nervene mine.

Men aller mest underholdende var det å se på gutta jeg hadde med meg: Neste generasjons supportere sine ansiktsutrykk og reaksjoner når dommeren kom med nok en sjokkerende avgjørelse eller vi blåste nok et skuddforsøk over eller ved siden av buret. Og det utspant seg ubetalelige scener da Salah satt inn 1-0-målet.

Trodde sønnen min skulle skrike på meg tinnitus og han var nesten lilla i ansiktet av å rope så høyt og lenge i gledesrus. Fantastisk.

Tiden sto stille

Andre omgang er den lengste omgangen som noen gang har utspilt seg på Anfield. Den snegla seg avgårde. Jeg sverger. Jeg begynte å frykte at den digitale tidstalvla hadde frosset seg fast og der angsten for et baklengsmål vokste.

Da Napoli satte ballen i mål i motsatt ende forlot alt blodet ansiktet mitt - og jeg sto og svaiet i sjokk før jeg oppdaga offside-flagget.

Til slutt skulle man tro både ballen og dommeren var forhekset, for uansett hvor godt vi spilte, med en midtbane som jobba på spreng og plukka fra italienerne ballen igjen og igjen mens de kriga i duellene, og et pasningsspill som satt så mye bedre enn mange andre kamper denne høsten, ville altså ikke ballen i mål igjen for Liverpool, noe som gjorde andre omgang ulidelig spennende.

Og da Alisson gjorde den tigerredninga på tampen, var det som om vi scora. For en matchvinner. Jeg glemte å puste. Lenge.

Da dommeren omsider blåste av kampen, ble jubel etterfulgt av et samstemt Allez, Allez, Allez og tusenvis av røde skjerf i lasso-kast over folkemassene.

Guttene mine jubla og gjemte ansiktet i hendene om hverandre. Tre små fjes skinte i kvelden med vissheten om at denne kvelden på Anfield glemmer vi aldri.

Er det rart man blir sliten av å gå på kamp?

• Ragnhild om Bruce-boka: – Han har en bakgrunn og erfaring som ingen andre