David mot Goliat
Etter kampen mot United på søndag, sitter man igjen med litt blandede følelser. Det ble en drittkamp, men vi får ta med oss poenget og tabelltopp i PL.
De siste sesongers oppgjør mot erkerivalen har som oftest dreid seg om David (de Geas) kamp mot Goliat. Liverpool som det spillemessig klart beste laget, men hvor Uniteds eminente sistesjanse som regel har stått i veien, med keeperprestasjoner over evne, selv til ham å være. Kampen på søndag ble et unntak i så måte, men det var først og fremst grunnet det faktum at United virkelig framsto som en redd David, hvor det var alle mann til pumpene, for å demme opp mot Goliat.
United framsto slik lag som Stoke, Huddersfield og andre middelmådigheter gjerne opptrer, når de spiller mot Liverpool; safety first, drar ned tempo og satser på å få noe ut av sjeldne dødballer, mens overordnet fokus er på å demme opp for Liverpools offensive skyts. Slik har altså styrkeforholdet utviklet seg mellom Liverpool og Manchester United, og det må jeg si er svært så tilfredsstillende å registrere.
Når det er sagt, var ikke kampen på søndag særlig tilfredsstillende. Det var årsverste spillemessig, med en forbausende passivitet av nærmest samtlige med Liverbirden på brystet, ihvertfall fra midtbanen og framover. Enkle feil florerte, det var null inititiativ, verken med eller uten ball, i en svært viktig kamp. Mildt sagt underlig!
Unntaket var det første kvarteret, hvor Liverpool lett fikk kampen inn i sitt spor, og kanskje burde avgjort kampen allerede da etter to, tre gode muligheter på frispark, innenfor og rett utenfor straffefeltet. Symptomatisk nok, skuslet man bort disse gyldne mulighetene på sløvt og umotivert vis. Resten av kampen ble en kjedelig og fryktelig svak forestilling, fra begge lag.
Rytmen ble ødelagt
Jürgen Klopp hadde, som vanlig, rett i sin analyse etter kampen. Liverpool mistet momentum pga alle skadene med påfølgende bytter, noe som gjorde at man mistet flyt, rytme og det solide grepet Liverpool innledningsvis hadde. Nok en gang kan altså Ole Gunnar Solskjær takke flaks og tilfeldighetenes rov, for at dette ikke ble en overkjørsel på hjemmebane, mot erkefienden.
Spillerne som kom inn for United hadde friske bein, og skal ha mye av æren for at Solskjærs gutter greide å holde stand, først og fremst representert med Sanchez og Perreira. Så er det en naturlig dynamikk, at når United mistet tre av sine startmenn før pause, er det ingenting å tape. Det blir litt som å få en mann utvist, hvorpå det ofte utløser ekstra innsats og fandenivoldshet fra de 10 som er igjen ute på gresset, og også blant hjemmefansen, som etterhvert jublet for nær sagt alt, t.o.m når hjemmelaget vant et sjeldent innkast på Liverpools banehalvdel i 2.omgang.
Når det er sagt, Ole Gunnar Solskjær skal ha for jobben han har gjort så langt, med å skape entusiasme og et lag med spillere som blør for drakta. Når selv Romelu Lukaku flyr opp, og ikke minst ned og hjemover som en galeislave i 90 minutter, ja da er det klart at nordmannen har klart å selge inn et budskap som funker, enn så lenge. Jeg satt i det hele tatt med en følelse av at denne kampen betydde langt mer for United enn for Liverpool. Akkurat dét bekymrer meg aldri så lite, tatt alt i betraktning. At United feiret det ene poenget som en seier, burde derimot bekymre alle med nesegrus beundring og sympatier for Ole Gunnar og Manchester United.
Jeg føler meg ganske sikker på om lagene hadde holdt seg skadefrie hele kampen, hadde Klopp & co kunnet stappe alle tre poengene ned i snippsekken, og dratt hjem til Merseyside med en luke på fire poeng ned til Pep Guardiola & co. Sånn ble det ikke denne gangen, dessverre.
Nå må det komme en reaksjon etter to O-0 kamper på rad. Når skjedde forresten det sist? Watford må feies av banen. I alle fall, kun tre poeng er godt nok ikveld.
La langspurten begynne, både i serien og i Europa!
YNWA