Å aldri gi opp

Jeg har satt ned noen landingstanker når man ikke klarer å sove.

Meninger om LFC? Send oss et leserbrev

Alle medlemmer kan sende oss Leserbrev. Send ditt innlegg til [email protected] og redaksjonen gjør fortløpende vurderinger av publisering i forhold til kvalitet og nyhetsbildet. Alle blogger står fullt og helt for innsenders regning. Dette er ikke meningen til Supporterklubben eller liverpool.no.

Fyttigrisen. Dette er seriøst det råeste jeg har opplevd av en fotballkamp live. Hvordan sover man etter noe slik? Eller drømmer jeg og våkner opp i morgen for å skjønne at returkampen mot Barcelona ennå ikke er spilt?
Verden der ute hadde avskrevet LFC i finalen etter 3-0 på Camp Nou, det hadde mange av de Røde også, og da Salah også ble satt ut av spill, i tillegg til Firmino, så det nifst ut.

Likevel, Anfield kokte i 90 minutter. Har aldri hørt sånn en atmosfære før, og ikke for å skryte, jeg har vært på noen store kamper med bra trøkk oppigjennom årene, men dette var i serien fra en annen galakse.

Vi sto på The Kop og sang, hylte, klappa, hoppa og klemte. Vi snudde oss bort i små sekunder av gangen i skrekk for at verdens beste fotballspiller skulle score det drepende ene, lille bortemålet.
Men neida, gutta kjempa som løver. Trent var rå og fikk Coutinho til å se ut som ei redd, grå mus, Fabinho avkledte Messi og Suarez rulla sine tre overdrevne runder som plen-rulle bare noen pusta på ham og fikk øredøvende pipekonsert.
Suarez og Coutinho- de som dro til Barcelona for å vinne noe stort, vinne i Europa. Vinne Champions League... Det var så innihampen deilig å danke dem ut av turneringa på eget gress.

Vi ønska oss et tidlig mål, for da kunne alt skje - og vi fikk det. Jeg tror vi må få laga statue av Origi i bronse og satt i Hotel Tia-hagen, haha!

Andre omgang er bare som en skrekkblandet tåke av følelser: Eufori, angst, sjokk, begeistring, svettetokter, kuldegufs, en kropp i maks beredskap og forrvirring fordi den ikke kan påvirke situasjonen på annen måte enn å lage lyd- og gjett om vi gjorde; sang, klapping, hopping og pipekonsert.
Og mange, mange klemmer.

Det var fantastisk å stå nettopp sammen med gutta fra supporterklubben i kveld på min største fotballopplevelse noen sinne. Det var disse gutta som slapp meg inn i varmen med samarbeid og kunnskapsdeling da jeg skrev min første bok Liverpoolhjerter. De trodde på meg og jeg hadde aldri stått på The Kop i kveld og bodd i verdens beste by og starta fotballhotell uten dem.

I kveld har vi blitt påminnet at man aldri skal gi opp på veien. Alt kan skje. Man må bare tro på det.
Vi er hese, vi er utmatta, vi er halvveis døve (forhåpentligvis forbigående) - dette var så deilig, dere.

Så fortjent. Dette laget, som er et lag i ordets rette forstand, de som har gitt oss en uforglemmelig sesong, fortjener å vinne noe.

Gratulerer med finale, røde venner!
Vi skal til Madrid!!!

PÅ THE KOP:
PÅ THE KOP:  Ansvarlig for bloggen sammen med Arve Vassbotten, Pål Chr. Møller og Torbjørn Flatin fra supporterklubben.