På’an igjen

Nå er det altså bestemt. Det er «på’an igjen» for å si det sammen med en trubadur fra Bergen. Fotballhodet mitt er forvirret. Juni og juli er jo normalt fotballfri fra den engelske ligaen. Mentalt har vi allerede vunnet ligaen. Sånn sett føles det litt unødvendig med et haleheng på sesongen uten publikum på arenaene. Det har forøvrig alltid imponert meg at hjemmefansen stiller opp og fyller tribunene til siste plass og gir alt for å støtte laget sitt - uansett hvilken plass man har på tabellen. Det er nok denne lojaliteten som først og fremst har gjort meg til en livslang supporter av britisk fotball.

En ny sesongstart blir på mange måter et antiklimaks. Vår største prestasjon i ligaen noensinne skal kun feires i sofakroken. Vi skal ikke se hele Anfield koke når gullet er klart. Vi kan ikke ta del i en gedigen folkefest i byen når vi tar tilbake tronen etter 30 års ventetid.

Det skal likevel bli en fornøyelse å se fotballkamper igjen. Det har vært mange måneder med svært lite slitasje på godstolen. Nå blir det ikke bare «Monday night football»- det blir visst «all week night football». Det er det bare å håpe at finværet her sør gir seg slik at vi kan sitte klistret uten dårlig samvittighet.

Jeg er spent på hvordan laget vårt er forberedt. Har vi viljen til å fortsette i samme spor? For vårt vedkommende dreier det seg om 6 poeng. Når de er kapret har vi ikke mer å kjempe for i denne sesongen. Annet enn æren. Og den henger høyt i England. Heldigvis.

Fotballen preger hverdagen. Det har vi merket på jobben. Vi har ikke den vanlige tonen etter helgen. Da skal det gnis litt salt i såret for noen. Nå er det ikke mye å snakke om. Hverdagen mangler noe.

Jeg er i hvert fall klar nå. Og får jeg ikke gleden av å feire ligagullet på jobben med mine villfarne United supportere tilstede - går jeg av på pensjon på dagen!