Fra live i Stanley Park til virtuelt Norge rundt

På vårparten i fjor kom jeg tilfeldigvis over et innlegg på en Liverpoolside som omhandlet Run for The 96 5K. Dette er et løp som per da var blitt gjennomført fire ganger, så fjorårets løp ble altså det femte i rekken. Som beskrivelsen på invitasjonen sa: A day to remember, In Stanley Park, in the shadow of Anfield Stadium. Løpet i fjor gikk av stabelen lørdag 11. mai, dagen før Liverpool sin siste hjemmekamp den sesongen, mot Wolverhampton. En kamp vi forøvrig vant 2-0.

Vi er en ganske stor gjeng som har vært fast på siste hjemmekamp de siste årene. Så hvorfor ikke melde oss på, tenkte vi. Vi har, for å si det mildt, en stor variasjon både i fysisk utholdenhet, styrke og motivasjon, og for trening generelt også når jeg tenker etter. For noen av oss var vel løping så godt som et fremmedord. Påmeldingsavgiften var slett ikke stor, og som ei av jentene sa: «Vi kan jo bare donere noen kroner også, jenter. Enklest det», eller «Vi kan jo gå og da», mens andre mente: «Hvorfor gå en time om man kan løpe på 25 minutter, så blir det raskere Prosecco i mål», «Om vi først må gjennom løypa, gjør man det vel unna så fort man kan!» Vel, spiren var sådd og vi bestemte oss for å melde oss på og la det stå til, selv om noen til slutt valgte å donere penger og stå ved mål med Prosecco klar til oss andre.

Om Run for the 96 5K og 23 Foundation

Run for the 96 5K er et familievennlig arrangement som feirer livene til og minnes de 96 Liverpoolsupporterene som mistet livet på Hillsborough. Løpet samler fotballfans samtidig som det samles inn penger til fire av Liverpools veldedighets og frivillige organisasjoner. Jamie Carragher’s 23 Foundation og LFC Foundation som er Liverpool FC sin offisielle veldedighetsorganisasjon er to av disse fire. Løpet starter i Stanley Park og har målgang samme sted.

Løpet i fjor var spesielt. Det var 30 år siden Hillsborough og i motsetning til tidligere år hvor Evertonsupportere har løpt i blått og Liverpoolsupportere i rødt, løp alle denne dagen i lilla. Å høre og å synge You`ll Never Walk Alone før start var spesielt sterkt av mange årsaker. En av årsakene til at dette ble spesielt sterkt, var at en av dem som var til stede var Margareth Aspinall som mistet sin 18 år gamle sønn James i Hillsborough-ulykken. Hun er styreleder for Hillsborough Family Support Group, og hun har jobbet utrettelig for rettferdighet. Hun ble i 2015 hedret med CBE (Commander of the Order of the British Empire) for sin utrettelige jobb for de 96 som døde og for deres familier. Til stede var også representanter fra 23 Foundation,Liverpools administrerende direktør Peter Moore, fantastiske Alan Kennedy, Ian Rush, Robbie Fowler, George Sephton og representanter fra Everton FC. Stemningen før løpet var magisk, rett og slett.

Vel, vi kom oss jo gjennom løypa vi, og feiret bragden med iskald øl på Hotel Tia hvor jeg var så heldig å få møte Mike Lepic som er Head of the 23 Foundation, og hans kone Gayner, flotte og engasjerte mennesker. Men DET er en annen historie.

Løpet gav mersmak for oss alle. Og siden vi var mange som i år hadde planer om å tilbringe store deler av mai i Liverpool så bestemte vi oss for å gjøre en tradisjon ut av dette, og stille i år også. Litt mer trent, og litt mer forberedt. Løpet i år skulle gått av stabelen 16. mai, og vi hadde sett frem til en ny fin tur, før siste hjemmekamp på storskjerm på Hotel Tia på selveste nasjonaldagen. Men så kom Covid 19 og forandret alt.

Walk on through the wind, walk on through the rain

Turen i mai gikk fløyten, og andregangsløp i Stanley park som ville gjort dette til en begynnende tradisjon ble det selvfølgelig heller ikke noe av. Men arrangørene så mulighetene tidlig. De har også i tidligere år hatt en såkalt virtual run som åpner for at man kan delta på sitt eget hjemsted i stedet for å reise til Liverpool. Det innebærer påmelding og avgift som vanlig, hvorpå man får tilsendt t-skjorte, løpernummer og medalje i god tid før løpet. I år ble dette løsningen for arrangementet i sin helhet. Vi Livergirlsa, som allerede hadde en (meget aktiv) messengergruppe gående etter karantenetiden fra vi kom hjem fra Liverpool i mars, snakket tidlig om at ja, hvorfor ikke? Vi ville melde oss på og løpe der vi nå måtte være den 16. mai. Enkelte steder var det flere som skulle løpe sammen, andre skulle løpe alene. Eller alene i den fysiske verden, for som Liverpoolsupporter så er man jo som vi alle vet aldri helt alene.

Påmeldingene haglet inn faktisk. Da 16. mai nærmet seg var det i god norsk tradisjon sommer noen steder og vinter andre steder. I Trondheim hvor flere av damene skulle løpe, eller kanskje gå, var det store spørsmålet om alle hadde snowjoggs, snøen lå lenge i år. Andre steder, som ved Stavern, var sommeren i anmarsj og for undertegnede var redselen for huggorm det største problemet, de er ikke trivelige.

Noen av oss løp altså alene, eller vi løp jo egentlig ikke helt alene. På samme måte som med de digitale fotballkampene vi i karentenetiden hadde sett på samtidig, så begynte vi løpet på samme tid.

Hilde løp i Oslo, på en skikkelig kald og ruskete dag. Tanken på Walk on through the wind, walk on through the rain som for øvrig passet veldig bra den dagen, startnummer på brystet og at dette gikk til en meget god sak gjorde at det ble en riktig så bra tid. At man løper rundt i ruskeværet i Oslo med startnummer og Liverpool T-skjorte 16. mai under «lockdown» førte til noen ekstra blikk fra folk som nok lurte på hvilket løp som hadde arrangementstillatelse men bare en deltaker nå i disse tider. Men vi Liverpoolsupportere er jo engasjerte mennesker, så vi vinka og løp som om det var Oslo Marathon både i nord, sør, øst og vest.

Inger, Marion og Christin løp, eller de gikk nok mest, kjenner jeg dem rett, i Trondheim by. De fulgte Jentebølgen-løypa, som er ei fem kilometers rute elvelangs via Bakklandet og Ila. Med målgang på pub, mat og øl som gevinst, ble det en vellykket tur. Jeg selv løp på Kyststien ved Stavern, eller løp er vel å ta i, men det ble en skikkelig fin tur i godt vær, jeg så ikke huggorm heller. Det skulle lages et virtuelt galleri på løpet sine hjemmesider, så mitt problem som aleneløper ble å få tatt en skikkelig selfie faktisk, hvor nummeret syntes og hvor man så sånn i alle fall nogen lunde menneskelig ut. Men på kyststien er det alltid folk, og ja… jeg fikk noen blikk der jeg rusla rundt med startnummer, men også hjelp til å ta bilde, samt en god diskusjon med en Unitedfan faktisk, det går an tydeligvis. Unnet oss seriegull gjorde han og.

Neste år regner vi med at vi stiller i Liverpool igjen. Datoen da er 15.05.21 og påmeldingen er allerede åpen. Vi vet jo ikke per nå om det vil bli hjemme eller bortekamp den helgen, men noen av oss drar uansett. Og er du i Liverpool den helgen så meld deg på, for en god sak og for en fantastisk opplevelse.

This means more.

Ønsker du å melde deg på Run for the 96? Her kan du gjøre det.