Torbjørn Flatin oppsummerer ny nedturNesten tilbake til start

Det var kampen hvor Liverpool skulle slå tilbake, slik de har gjort tidligere denne sesongen, men denne gangen ble det forventede smellet mer en flau kinaputt.

Jürgen Klopp hadde tatt på seg krigsmalingen i forkant, fansen tok i mot spillerbussen i Anfield Road, men i oppgjørets time greide ikke Liverpool å bryte ned et disiplinert forsvar hos Southampton.

Det gir grunn til bekymring. Vi hører alltid at det viktigste er ikke et og annet tap, men hvordan man kommer tilbake fra nederlag og dårlige perioder. Nå er ikke lenger resultatene i januar en glipp, det er blitt en downperiode som truer med å ødelegge mye av sesongen.

Enig i valg av Sturridge

Laget som Jürgen Klopp tok i mot til returkampen, hvor 0-1 i semifinalen i ligacupen måtte snus, var nære det jeg hadde i mine tanker på forhånd.

Loris Karius er «cupkeeperen», og ser forresten langt mer komfortabel ut enn for noen uker siden, hvis en har lyst til å klamre seg til halmstrå. Unge Trent Alexander-Arnold var i tillegg et naturlig bytte for skadede Nathaniel Clyne.

Jeg tilhører den brigaden som ikke vil ha Henderson, Can og Wijnaldum samtidig, og få inn enten Lallana eller Coutinho som en offensiv og kreativ tredjemann. Nå kom Adam Lallana inn, og Georginio Wijnaldum gikk ut, og det overrasket meg noe at Emre Can fikk beholde plassen ut fra det som er blitt vist i det siste.

Nå sa en skuffet Jamie Carragher på Sky at Henderson og Can heller ikke kan spille sammen, men det Carra sa var at Emre ikke har tempo til å spille i en offensiv midtbanerolle og jeg vet ikke om det blir helt det samme. Nå er jeg selv usikker på om Emre Can greier intensiteten i engelsk fotball godt nok til å spille på et av de bedre lagene i Premier League, men uten å dra den noe lenger er jeg rimelig sikker på at jeg skal greie å finne enkelte kamper hvor Liverpool både har spilt underholdende fotball og fått gode resultater og hvor både Jordan og Emre har startet.

Med et slikt oppsett på midtbanen måtte det bli gjort minst et kompromiss fremme og valget ble Daniel Sturridge i midten og med Coutinho og Firmino inn fra sidene. Det var ikke ideelt, men i mitt hode den beste løsningen, hvor Roberto Firmino ble flyttet fra sin foretrukne sentrale rolle.

Carragher hadde i etterkant også et angrep på Sturridge, og begrunnet det med at skader har bidratt til at spissen har mistet mye av farten og også arbeidsmengden han hadde tidligere, og at han nå må ha ballen i beina for å komme med sitt bidrag i form av avslutninger og mål.

Vel, mål er ganske viktig da, selv om heller ikke jeg tror Daniel Sturridge er i Liverpool til neste sesong. Jeg har tidligere påpekt det ulogiske ved å si at de røde mangler målscorere på et mannskap som satte scoringsrekorder i første halvdel av sesongen, men jeg synes det er grunn til igjen å påpeke det. Jeg savner en spiller eller to som kan bidra med mål også på dårlige dager. Sadio Mané er kanskje det nærmeste, og derfor finner jeg heller ingen grunn til å kritisere Klopp for å ha valgt Sturridge i dette tilfellet.

Mangler kvalitet og bredde

Sadio Mané var og er opptatt med spill i Afrika, Nathaniel Clyne var skadet, og det samme er mulige alternativer som Marko Grujic og Danny Ings. En klubb som Liverpool FC bør kunne håndtere det, og Southampton hadde vel minst like mange og viktige folk ute.

Jeg har flere ganger de siste månedene uttrykt nesten undring over hvordan Jürgen Klopp solgte for mer enn han kjøpte, lot rutinerte spillere som Henderson og Milner bekle nye og sårbare plasser, hadde et par andre vellykkede valg som Lallana på midtbanen og Firmino sentralt fremme, og vips så virket laget og troppen mye sterkere.

Nå ser det laget som skapte frykt i hele Premier League med sitt herlige offensive gjenvinningspress med ett langt tyngre og slitent ut, hvor balansen er dårligere og effektiviteten en skygge av hva som var tilfellet tidligere. Kvaliteten og bredden i troppen blir det også satt spørsmål ved.

Klopp må få tid

Nå har det å åpne hermetikkbokser med påskriften «ni eller ti mann bak ballen» vært et problem for Liverpool under Klopp, noe ledelse på topp seks tabellen kontra tap mot Burnley, Bournemouth og Swansea viser. Det var likevel en periode i høst hvor jeg følte meg skråsikker på at Liverpool skulle feie antatt dårligere, og antatt defensive, motstandere på Anfield av banen.

Den følelsen er fraværende nå, og undringen over hvor fantastisk mye Klopp har fått ut av laget likeså. Jeg prøver å klamre meg fast til at ting kan skje fort i fotball, men akkurat nå virker Liverpool å være et lag hvor de er en Matip og Mané bedre enn tidligere, men heller ikke så mye bedre enn det.

Okay, det er spillere som har utviklet seg positivt under Klopp. Jeg drømmer også om et rødt lag som blir bedre med Matip, Henderson og Coutinho tilbake i form etter skadeopphold, med en Mané som gir ny dynamikk fremover, og hvor et kamp-program uten Europa kan fokusere inn mot at ligainnspurten blir god nok til minst topp fire.

Inne i dette ligger likevel den plagsomme erkjennelsen om at Jürgen Klopp må få tid til å bygge opp sitt lag og sitt Liverpool. Undernes tid var fortsatt ikke kommet. Vi må støtte manageren og gi ham en fair sjanse på alle måter.

Selv om det akkurat nå virker som at vi nesten er tilbake til start.