Tilbake på CL-sporet

En skadet blå keeper ga åtte minutter på skiltet med overtid. Åtte minutter, det luktet at det ville bli en avgjørelse, selv om jeg ikke følte meg voldsomt sikker på at det ville gå den røde veien. For så vidt ingen grunn til å tro noe annet, Everton hadde knapt skapt noen ting foran Simon Mignolet, mens Liverpool hadde presset under store deler av 2.omgang. En cross inn i feltet, en corner, slik jeg selv hadde bivånet mot Arsenal på Goodison Park noen dager tidligere, og Everton kunne likevel få den sjansen de behøvde.

Liverpool hadde imidlertid mer å by på enn Arsenal på Goodison. Jeg sa før sesongen at jeg trodde en måtte over Arsenal og Tottenham på tabellen for å være sikker på topp fire, og jeg står fortsatt ved det tipset. Nå er også Manchester United på nokså betryggende avstand, men selv om jeg har en uggen følelse av at de kan komme snikende oppover på tabellen utover vinteren kan vi ta den diskusjonen en annen gang.

Nå har de røde fra Anfield ristet av seg kun et poeng på to kamper mot Bournemouth og West Ham, til tross for fem scorede mål. Jürgen Klopp har byttet ut sin keeper, og en glimrende offensiv 2.omgang i Middlesbrough ble etterfulgt av totalt 53 minutter etter pause hvor mye ble styrt av Liverpool i derbyet på Merseyside.

Sterke midtstoppere

Jeg elsket måten Joel Matip kledde av Diego Costa på mot Chelsea i høst, hvor han alltid synes å finne den rette timingen til å sørge for at spissen enten var ute av balanse eller at han selv nådde lærkula først på lange fremspill. Etter 25 nokså håpløse minutter mot Arsenal valgte Everton å begynne å slå opp mot Romelu Lukaku og du behøvde ikke å være noe geni for å forstå at det samme ville skje i derbyet, med et hjemmelag som var atskillig mer skrudd på fra start.

Jeg var derfor aldri så lite engstelig for hvordan det indre forsvaret til Liverpool ville håndtere det Klopp etterpå omtalte som «vill fotball». Totalt sett synes jeg imidlertid Dejan Lovren og Ragnar Klavan håndterte forsøket på et bombardement fra vertene på en utmerket måte. Lovren og Klavan var passe aggressive, passe tålmodige, passe kjølige, og de få gangene involvering fra Lukaku eller innlegg ga antydning til situasjoner hjalp kollegaen eller kollegaene bra til. Jeg kan ikke huske at Simon Mignolet hadde en eneste vanskelig redning å gjøre.

Midtstopperne var høydepunktet for meg. Ragnar Klavan synes å være en god backup og nok et godt kjøp fra Jürgen Klopp. Fremover er det noe rusk i forhold til tidligere i sesongen, men når det glir er det knapt noen bedre i Premier League. Arsenal hadde for eksempel Ôzil og Sanchez som måtte gjøre mye på egenhånd, mens Liverpool har en bølge med spillere som viser fart, teknikk og lagmoral.

Slet før pause

Før pause mot Everton falt tankene noe tilbake til derbies fra «gamle dager», med høyt tempo, lite sjanseskapende spill og knapt noen sjanser. Hvor bevist det var vet jeg ikke, men Liverpool synes å opprette noe av en rope-a-dope taktikk hvor de stod ved tauene og lot Everton slite seg ut mot en solid forsvarsmur. Etter en halvtime var det ikke så mye futt igjen i de blå og gjestene hadde mer kontroll ut omgangen, uten heller å komme til sjanser.

Divock Origi har mye rått potensiale, men ble løpende en del ut mot sidene hvor han kan bli kantete. Roberto Firmino synes å ha mistet formen etter at kompis Coutinho ble skadet, men arbeidsmoralen er der hele tiden og etter pause kom han også til sjanser. Sadio Mané er heller ikke i toppform, men er en type som tør å prøve selv om det ikke fungerer like godt hele tiden.

Angrepet slet før pause, men fikk bedre hjelp av midtbanen i 2.omgang. Georginio Wijnaldum fikk velfortjent ros flere steder og er nyttig med sin fysikk og evne til ikke å miste ballen. Jordan Henderson ble også mer synlig og sammen med Adam Lallana virker de nå å være den foretrukne treeren på midten. Emre Can er riktignok nettopp tilbake fra skade, men får ventelig en jobb med å vinne tilbake plassen.

Sultne igjen

Etter hvert som antall prosent med ballinnhav økte, i takt med sjanser for Liverpool, steg også irritasjonen over de røde ikke greide å få ballen i nettet og sikre tre fortjente poeng.

Men så kom de åtte minuttene på tavla, og så kom innbytter Daniel Sturridge. Da Daniel begynte å skjære innover fra høyre hadde han bare en tanke i hodet, å få til en avslutning med kjeiva. Kanskje var han den eneste i helrødt som ville tenkt slik, og kanskje fikk han for lite heder i etterkant for at han i praksis hadde skapt seiersmålet på Goodison Park, i et Merseyside derby. Det som er sikkert er at han fortsatt kan bli viktig i ukene og månedene framover.

Daniel Sturridge traff ikke skikkelig, men trillende og hoppende langs bakken gikk ballen likevel utenfor rekkevidden til Joel Robles. Mens Evertons midtstoppere var på hæla stakk Sadio Mané til venstre og Roberto Firmino til høyre, i påvente av en mulig retur, og det var førstnevnte som gledesstrålende kunne sende ballen i nettmaskene.

Liverpool er sultne igjen, Liverpool vinner igjen. 41 scorede mål på sju hjemmekamper og ti bortekamper i Premier League, med buret igjen rent bakover står en på 20 innslupne, mens 37 poeng på 17 kamper vitner om medaljeambisjoner.

Lenger er det ikke grunn til å strekke seg, annet enn at en kan slå fast mannskapet til Jürgen Klopp er tilbake på rett spor igjen.