Den siste vinneren

Glenn Hysén ble som eneste svenske i historien til Liverpool FC ligamester i sin første sesong med klubben, og siden har ikke pokalen vært på Anfield. Glenn håper nå at de historiske dagene fra 1990 snart kan omskrives og at han snart ikke lenger er en av de siste ligavinnerne i helrødt.

25. jan 2020 kl 09.15 [email protected] tflatin

Liverpool FC var blitt mesterskapsgrossistene. Bill Shankly ledet klubben inn på veien tilbake i toppen av engelsk, og etter hvert europeisk, fotball for 60 år siden. Tre ligagull ble det under ledelse av den karismatiske skotten, mens hans assistent og etterfølger Bob Paisley sørget for at pokalen som var beviset på å vinne 1. divisjon, havnet i premieskapet på Anfield seks ganger i løpet av ni år. Joe Fagan, også fra tenketanken til Liverpools trenerstab, the Boot Room, plusset på med ytterligere et mesterskap.

Å bringe inn Kenny Dalglish som spillende trener etter opptøyene på Heysel i 1985 var litt mot normalt, men om han ikke hadde mye erfaring fra det omtalte støvlerommet hvor staben ofte oppholdt seg, hadde skotten kløkt og respekt nok til å bringe tradisjonene videre med suksess. Han vant The Double i sin første sesong som spillende manager i 1985/86, presenterte et meget spennende lag med Barnes, Beardsley og Aldridge to år senere, før skotten viste en annen side av sin storhet ved å måtte håndtere tragedien på Hillsborough i 1989.

Livet går imidlertid videre, og forberedelsene til 1989/90 var snart i gang. Kaptein Alan Hansen hadde nesten ikke spilt som følge av skade sesongen før, og Gary Gillespie var også ofte på behandlingsbenken. Det eneste betydelige sommerkjøpet ble dermed Glenn Hysén fra Fiorentina for £600.000.

VANT SIGNERINGSKAMPEN MOT UNITED

Den 29-årige svensken var en merittert spiller, og han kom for alvor frem i fotballverdenens søkelys da IFK Göteborg med et historisk godt lag vant UEFA-cupen i 1982. En ung Hysén, med både far og farfar som hadde vært i IFK tidligere, og en sønn Tobias som senere spilte for blåhvitt, var en ung krumtapp i midtforsvaret til klubben fra hans hjemby. En annen stor fotballpersonlighet skaffet seg også et navn etter hvert som svenskene beseiret lag som Valencia og Kaiserslautern på veien til finaleseier mot Hamburg, og det var treneren Sven-Göran Eriksson.

Det var klart at den svenske storklubben ikke hadde mulighet til å holde på stjerner som Torbjörn Nilsson, Dan Corneliusson, Glenn Strömberg og Glenn Hysén når rikere utenlandske klubber meldte sin interesse. Hysén hadde et par år i PSV Eindhoven med moderat suksess, en periode tilbake hos IFK, før Sven-Göran Eriksson hentet ham til Fiorentina. Svennis var, naturlig nok, også ettertraktet på Kontinentet.

Om ikke den rakryggede midtstopperen var noen stormende suksess i Italia heller, var han glimrende for Sverige under VM-kvalifisering til mesterskapet i 1990. Det inkluderte en kjempekamp på Wembley mot England, i en gruppe hvor svenskene vant med ett poeng foran engelskmennene, men begge gikk videre til sluttspillet.

Han stod dermed øverst på ønskelisten til Manchester United, men Kenny Dalglish og Liverpool var også interessert og greide å sikre seg den blide mannen fra Göteborg rett foran nesa på Alex Ferguson og rivalen fem mil lenger øst.

GOD STEMNING OG TRADISJONSRIK TRENING

Hva følte du var annerledes da du kom til Liverpool?
– Da jeg var på Anfield første gang, ble jeg grepet i armen av Steve McMahon, som umiddelbart sa «bli med inn i garderoben og bli kjent med guttene».

– Vi kommer innenfor døra, og der sitter Bruce Grobbelaar, Alan Hansen, Rush, Barnes og Beardsley. Jeg tenkte umiddelbart «hva gjør jeg her?». Deretter gikk McMahon bort til Gary Gillespie, skotsk midtstopper, og sa «denne karen her kommer nå til å måtte sitte på benken bare fordi du har kommet hit». – Da tenkte jeg umiddelbart, her kommer jeg til å trives godt.

Glenn gliser i det kortet skjegget han har lagt seg til. The Kopite har igjen fått audiens hos Geir Johnny Liverpool Larsen og hans frue i landlige Skogbygda.

Du likte den uhøytidelige stemningen?
– Det var midt i min gate, og du kunne se de andre spillerne sitte og le litt for seg selv. I Nederland og Italia hadde språket vært et lite problem og det regnet jeg med ville gå smertefritt i England, men jeg ble sittende sammen med skotter, irer og scousere og skjønte fortsatt «ikke en skit» (he-he).

Var trening og forberedelser veldig forskjellig?
– Treningene? Jeg var tre år i klubben og hver morgen var det slik at vi startet med å gå rundt hele feltet hvor du snakket om hva du gjorde i går, etc. Deretter jogget vi en runde, før vi løp ti raske drag og så tøyde ut. Siden var det five-a-side. Slik var det i tre år, hele tiden. Vi trente aldri på et frispark, på et hjørnespark, det er nesten så du ler av det i ettertid, men det fungerte.

– På five-a-side-kampene var Kenny Dalglish med selv, Ronnie Moran og Roy Evans var også med. Nå skal det sies at dersom du for eksempel bare luntet tilbake etter å ha vært med opp i angrep, fikk du kjeft så det holdt med en gang, det var full innsats under disse kampene. Det var imidlertid bare spill og ingen form for taktisk trening.

– Den svenske trenerforeningen spurte meg om de kunne komme over og være til stede på en trening. «Ja, det må dere gjerne gjøre», sa jeg, «men dere kommer ikke til å lære noen ting». Der dukket det opp 50 trenere med blokk og blyant, men etter økten på halvannen time hadde de ikke skrevet en setning. I dag ville det ikke gått, men den gangen fungerte det, som sagt.

MISTET SPILL I EUROPA

En kunne kalle deg en type som passet til engelsk fotball?
– Det vil jeg være enig i. Ikke hadde jeg stor fart, ikke var jeg særlig teknisk, men jeg kunne ta for meg i duellene.

Mannen fra Göteborg er kledelig beskjeden. Han var mer enn bare en duellspiller. Han hadde autoritet og ro, og kunne lese spillet, om kanskje ikke i like stor grad som hans første partner, Alan Hansen.

Hvordan var det å spille sammen med Alan Hansen?
– Vi spilte sammen hele hans siste sesong, da vi vant ligaen i 1989/90, og da slet han med et dårlig kne slik at han var med på langt fra alle treningene. Han kompenserte imidlertid med sin eleganse i kampene, hvor han knapt gikk inn i en duell, det var min jobb.

– De to første sesongene i Liverpool syntes jeg fungerte veldig bra. Jeg hadde senere Gary Gillespie og også Gary Ablett som partner i midtforsvaret.

Liverpool var utestengt fra Europa i din tid i klubben, hvor bra tror du dere kunne ha gjort det?
– Ja, det var veldig synd. Vi kunne ha gått så langt som helst, ikke minst det laget som vi hadde den første sesongen jeg var i klubben. Det ville vært enormt, vi kunne ha gått helt til topps. Vi kom med i UEFA-cupen i mitt siste år i Liverpool, men da var jeg blitt skjøvet ut av Graeme Souness og satt ikke engang på benken i den kjente kampen mot Auxerre.

LAGET I 1989/90

Glenn følger interessant med når vi legger en lapp på bordet med det laget som spilte mest siste gang Liverpool ble ligamestere, i 1989/90.

Det var Bruce Grobbelaar i mål, Hansen og Hysén var udiskutabelt midtstopperpar, mens Barry Venison og David Burrows hver seg spilte 26 og 25 kamper på backene. Vi har plassert allsidige Steve Nicol på høyrekanten, men skotten kunne også ha fylt en backplass i en sesong hvor 23 kamper vitner om en del skadeavbrekk. McMahon og Whelan var sentralt på midtbanen, og så var det Barnes, Beardsley og Rush.

– Det var et kanonlag, og jeg ser jo også på reservene, som er Staunton, Mølby, Houghton, Gillespie, Ablett og Rosenthal. Det er ikke akkurat dårlig, sier Glenn, med underdrivelse i stemmen.

– Skulle ikke John Aldridge vært her et sted, forresten?

Vi forklarer at Aldo, toppscorer for de røde de to foregående sesongene, bare fikk bokført to ligakamper i 89/90. Den siste da han kom inn som innbytter i 9–0-seieren, og hvor han kastet alt så nær som suspen på The Kop etter kampen og som det siste han gjorde som Liverpool-spiller før overgangen til Real Sociedad.

Du scoret ditt første mål for Liverpool i den 9–0-seieren, fortsetter vi for å prøve å jogge minnet til midtstopper Hysén.

– Ja, en kan vel nesten si at jeg avgjorde den kampen med min 8–0-scoring, kontrer vår svenske venn med latterdøra åpen og med bevis på at han nok husker mer enn han av og til gir inntrykk av.

En vi har tatt med blant «reservene» er Ronnie Rosenthal, israeleren som bare spilte åtte kamper helt mot slutten av sesongen, men som scoret sju viktige mål?
– Han var en meget spesiell spiller, og ikke minst en spesiell person, minnes Glenn Hysén. – Han var en type du liksom aldri kom under huden på, han bare var der. Jeg satt ved siden ham i garderoben mye av tiden han var i Liverpool, men følte aldri at jeg kjente ham. Som spiller hadde han et merkelig løpesett og en begrenset teknikk, men han var lynhurtig og visste hvor målet stod.

KAMPENE I 1989/90

Vi legger fram en oversikt over Liverpools kamper fra 1989/90, og igjen viser den første og eneste svensken som har spilte i Liverpool en genuin interesse.

Har du noen minner fra dine første kamper i helrødt?
– Ja, kommer det kjapt og kontant fra han som spilte med trøye med nr. 2 på ryggen og en liverbird på brystet. – Du kan gjerne kalle Charity Shield for en veldedighetskamp, men for meg var det likevel stort å kunne gå opp trappene på Wembley og se et trofé bli løftet som Liverpool-spiller. Det etter å ha slått Arsenal, de regjerende ligamesterne, etter at Peter Beardsley scoret seiersmålet etter en pasning fra Barry Venison. På hylla hjemme har jeg et lite trofé som tegn på at jeg ble kåret til «man of the match». Det er sterke minner.

– Jeg husker første hjemmekampen da vi vant 3–1 mot Manchester City. Første bortekampen var mot Aston Villa, ja, og så ble det 0–0 i Luton. Det tror jeg var på kunstgress, mimrer Glenn.

– 9–0 mot Palace har vi snakket om, ja, noen måneder senere tapte vi utrolig nok 4–3 mot dem i semifinalen i FA-cupen på Villa Park. Vi vant 3–1 på Goodison, hvor John Barnes scoret det første målet. Hvilken fantastisk spiller. Han spilte fortsatt mest på venstrevingen da, men han kunne også spille framme i sentrum.

– 0–0 borte mot Manchester United på Anfield og 2–1-seier på Old Trafford. United var et nokså middelmådig lag den gangen, men fortsatt en vanskelig motstander. Alex Ferguson kom vel i 1986 og han var nære ved å få sparken før det endelig snudde for dem. Jeg ser det for øvrig foran meg da Ronnie Whelan, tidligere Manchester United-supporter, «reduserte» på Old Trafford gjennom å lobbe ballen i krysset fra 16 meter og bak en Bruce Grobbelaar som fortsatt elsker å fortelle den historien.

Det blir en ny gapskratt fra vår venn hvis hår nå er blitt hvitt. Allerede i tiden i Liverpool hadde det en grålig farge, og han kunne gå under tilnavnet «sølvreven».

Dere var hele tiden i tetsjiktet, men det var først mot slutten av sesongen at dere avgjorde definitivt med sju seire og to uavgjorte på de ni siste kampene?
– Det kan stemme. Aston Villa ble vel nummer to, og jeg mener Arsenal også var med i toppen en periode. Det var ikke som i dag hvor vi vant nesten hver kamp, men vi hadde folk på topp som kunne score mål. Jeg ser at vi i tillegg til 9–0 vant 5–2 mot Wigan, 4–1 borte mot Manchester City og 5–2 borte mot Chelsea. Jeg synes ikke minst den sistnevnte kampen var spesiell, 5–2 på Stamford Bridge, hvor det den gangen var et stort område bak det ene målet hvor det var parkert biler, handikappede hadde sine plasser, etc. Chelsea hadde det storvokste paret Kerry Dixon og Gordon Durie på topp, men vi kjørte likevel over dem.

Til slutt vant dere med hele ni poeng?
– Var det virkelig så mye? Jeg kan huske at vi sikret mesterskapet i den nest siste hjemmekampen og den tredje siste ligakampen totalt. Det var mot Queens Park Rangers, og jeg kan huske vi løp rundt på Anfield etter kampen med luer, skjerf og annet som fansen hadde kastet til oss. Det var utrolig stort. Etterpå var det champagne eller annet drikke i pappkrus, veldig uhøytidelig, men slik var Liverpool.

Midt i denne innspurten som sikret dere ligaen, var et tap i semifinalen mot Crystal Palace?
– Det var utrolig, å vinne 9–0 hjemme og så tape 4–3. Det var surt, det hadde vært veldig artig å kunne spille en FA-cupfinale. Det var nok en kamp som det ble tatt litt lett på, det var liksom avgjort på forhånd. Palace hadde Ian Wright og Mark Bright på topp, og de var gode, men det var likevel ikke en kamp Liverpool skulle ha tapt.

KANONSTART OG KENNY-EXIT

– Det er hyggelig lesning, det var artig å se det, smiler Glenn. Ligamesterskapet i 1990 er uten tvil et meget kjært minne, og han har ikke noe imot å mimre litt.

Sesongen etter startet Liverpool enda bedre. De åtte første kampene ble vunnet i engelsk 1. divisjon. På 13 kamper ble det 12 seire og én uavgjort, borte mot Norwich. Det ble uavgjort i kamp nr. 14 også, med 2–2 mot Manchester City på Anfield, før det ble 0–3 mot tabelltoer Arsenal på Highbury. Onde, eller kanskje rettere sagt vittige, tunger mente at manager Kenny Dalglish hadde tatt ut et lag bestående av sju venstrebacker, underforstått at det var sju spillere på laget som hadde vært innom venstrebacken. Den noe defensive oppstillingen fungerte uansett ikke.
– Jeg kan ikke huske noe om lagoppstillingen, men jeg husker at Anders Limpar filmet seg til et straffespark, grubler Glenn Hysén. – Den lille j*velen, tenkte jeg da. Han bare la seg ned, fortsetter Glenn om sin landsmann.

Straffesparket satte Lee Dixon inn tidlig i 2. omgang, mens ytterligere scoringer av Paul Merson og Alan Smith gjorde at londonerne fikk kontakt. Etter 24 spilte serierunder ledet imidlertid fortsatt Liverpool, tre poeng foran Arsenal. Everton ble slått 3–1 med scoringer av Jan Mølby og nyinnkjøpte David Speedie (2).

Det spesielle med det er at det var den siste ligakampen som Kenny Dalglish ledet laget i denne perioden som sjef. Han var på laglederbenken i ytterligere to kamper, mot Everton i FA-cupen med 0–0 på Anfield og den famøse 4–4-kampen på Goodison hvor Liverpool ledet fire ganger.

– Det jeg kan erindre, og det var som om det skulle hendt i går, var at vi satt i garderoben og Kenny kom inn og kort og enkelt sa: «Ok guys, I’ve had enough. Good luck.» Vi tenkte «hva i all verden er den som skjer?». Alle spillerne så ut som et spørsmålstegn, forklarer han som den sesongen hadde fått overrakt kapteinsbindet fra Dalglish.

Litt etter kom Alan Hansen inn, som hadde lagt opp før sesongen. – Nå har jeg tatt over som manager. Dere som bor i Southport, får ikke lenger gå på The Crown, og dere som bor på Wirral, får ikke lov til å gå på pubene der, startet Hansen med streng mine. Alle satt bare og måpte, før han knakk sammen av latter.

– Nå var det da ikke Hansen som skulle ta over som manager, og det ble en periode med Ronnie Moran som midlertidig sjef.

JORDSKJELV MED SOUNESS

Ronnie Moran er en legende i Liverpool Football Club. Det har vært noe frem og tilbake angående hvorfor han aldri ble permanent manager i klubben, men familien bekreftet vel nylig at Ronnie ble tilbudt stillingen etter Kenny Dalglish, men takket nei.

Hans periode som midlertidig manager etter Dalglish ble ingen suksess?
– Nei, den ble vel ikke det. Nå er ikke jeg spesielt god til å huske enkeltstående kamper, men vi tapte vel tre-fire ganger under Moran. Den første igjen på kunstgresset i Luton, som da hadde en bra danske ved navn Lars Elstrup. Han ble vel siden en meget spesiell predikant eller noe slikt, så vidt jeg husker, skyter Hysén inn. – Vi tapte også i Southampton, som hadde Jimmy Case på laget.

De nakne fakta viser at Liverpool vant fire ganger, spilte én kamp uavgjort og tapte fire ganger i de ni kampene som ble spilt før Graeme Souness ble hentet inn som manager. Det ble 1–3 i den nevnte kampen mot Luton, 0–1 på Anfield i en meget viktig kamp mot Arsenal, og også hjemmetap mot QPR og bortetap mot Southampton. I realiteten ble tittelen tapt til Arsenal i denne perioden, selv om det også var minneverdige seire som 3–0 borte mot Manchester City, 7–1 borte mot Derby, og også 5–4 i Leeds som ble kåret til «tidenes Tippekamp».

Deretter kom Souness. Var det et behov for det generasjonsskiftet som han la opp til?
– En kan nok hevde at det var behov for noe utskiftning, det var flere spillere over eller rundt 30 år, men Souness kjørte jo helt sitt eget løp. Han solgte en spiller som Peter Beardsley, men erstattet ham aldri. Han hentet inn en type som Julian Dicks, hvordan kom han igjennom legesjekken? Hvis jeg skulle ha tatt ut et tidenes lag med Liverpool, ville Graeme Souness vært med på det, men du undrer hvordan han tenkte som manager. Noe som kjennetegnet det Liverpool han spilte på, var kontinuitet, men det var aldri noe kontinuitet i det han gjorde. Det ble som et jordskjelv.

Hvordan tenker du tilbake på tiden i Liverpool?
– Jeg skulle gjerne kommet dit noen år før. Da jeg var 26 år eller kanskje også før det, slik at jeg hadde fått åtte-ni gode sesonger der. Jeg trivdes fantastisk godt. Nå hadde jeg nok passert den absolutte toppen for min del.

TIDEN ER INNE

Glenn er enig i at det er litt av et sammentreff at han er den eneste svensken som har spilt i helrødt, men andre store navn fra den andre siden av Kjølen synes aldri å ha blitt linket til Anfield.

Det var et par andre skandinaver som godt kunne ha kommet, eller kommet før også. Michael Laudrup var vel bare en kontraktslengde fra å komme til Liverpool på 80-tallet, og Jari Litmanen hadde passert toppen etter at det hadde vært interesse fra Anfield tidligere?
– Michael Laudrup spilte i Juventus da jeg spilte i Fiorentina, mens Jari Litmanen traff jeg i Kameratgården, der hvor IFK Göteborg trente, da han bare var 17-18 år gammel. Han ble imidlertid vurdert som ikke god nok. Hallo? Han ble en spiller i verdensklasse.

Joviale Glenn Ingvar Hysén har 230.000 følgere på Twitter, hvor han jevnlig gir sin støtte til sitt kjære IFK, og også de røde fra Anfield. Ispedd en rekke artige meldinger fra den trivelige og sosiale svensken.

Glenn Ingvars, det hadde vel vært et bra navn på et danseband?
– Har dere danseband i Norge? kontrer 60-åringen kjapt, samtidig som han prater vekk et litt dårlig forsøk på en spøk.

Stor takk til Geir Johnny Liverpool Larsen for hjelp med tilrettelegging av intervjuet med Glenn Hysén og Chris Lawler.

Stor takk til Geir Johnny Liverpool Larsen for hjelp med tilrettelegging av intervjuet med Glenn Hysén og Chris Lawler.

Vi er enige om at det er bra at han ble fotballspiller. Glenn Hysén står bokført med 68 landskamper og åtte mål i gult og blått. Han er blitt svensk seriemester tre ganger, cupmester to ganger og vunnet UEFA-cupen med IFK Göteborg to ganger. Han er uten tvil en av de store i svensk fotball, men ingen ting overgår ligagullet med Liverpool i 1990. Da han spilte 35 kamper i midtforsvaret til de røde.

Hvor opptatt er du av Liverpool FC i dag?
– Jeg er veldig opptatt av det. Jeg reiser mer over enn jeg har gjort på lenge siden jeg er blitt engasjert av reisebyråer til å være guide for svensker som reiser til Liverpool. En gang i høst var det først omvisning på Anfield, og så hadde vi et møte på puben Sandon etterpå hvor de har noen små og fine lokaler i 2. etasje, og et av dem ble kalt Glenn Hysén. Det er jo ikke klokt, med de spillerne som har vært i denne klubben. Det viser vel i hvert fall at jeg gjorde noe riktig i den korte tiden jeg var her.

– Det var artig å se klubben vinne Champions League igjen sist sommer. Det har til tider vært oppvisningsfotball som er blitt spilt i høst. Etter å ha blitt nummer to med utrolige 97 poeng forrige sesong, ett poeng etter Manchester City, er det nå Liverpools tur.

Har du innspill til journalisten?
[email protected]