«Jeg må begynne med en innrømmelse. Det er få ting som irriterer meg, men dersom det er en ting som gjør det, så er det ideen om at min historie er et fotball-eventyr. Jeg vet at når folk sier at jeg er en slags Askepott, så er det ment som en kompliment. Jeg setter pris på det, men for å være ærlig så føles det ikke sånn, fordi det ikke er sant.» Slik begynner Andrew Robertson sitt blogginnlegg på The Players Tribune.

Vil være et forbilde

For Robertson sin karriere har blant noen blitt karakterisert som nettopp det – et eventyr. Han gikk fra å spille for amatør-klubben Queens Park i skotsk fjerdedivisjon for seks år siden, til å nå skulle spille i finalen av Champions League for andre året på rad. Men veien dit har ikke vært noen dans på roser.

«Det har ikke blitt viftet meg noen tryllestav i min retning, jeg vant ikke noe lotteri for å få en plass på en av de største klubbene i verden. Grunnen til at jeg er en Liverpool spiller er den samme som hvorfor jeg er kaptein på mitt landslag: Jeg har jobbet steinhardt for å komme dit jeg er i dag, og ved å gjøre det har jeg dratt nytte av det jeg måtte ha av talent.»

Han sier så at han aldri har vært et forbilde for noe, men at dersom han nå skulle bli det, så ønsker han å bli det ved å være den som aldri gir opp, og vise at dersom man fortsetter å ha troen på seg selv når andre tviler, så kan man oppnå hva som helst.

«Nå når jeg har to barn selv så er den meldingen viktigere enn noen gang før. Jeg vil ikke at de skal tro at faren deres bare var heldig. Jeg trenger at de forstår at uansett hvilket potensiale du har, så kan du bare nå ditt fulle potensiale dersom du jobber for det. Eventyr? De hører hjemme i godnatt historiene.»

• Finalen som ble avgjort på straffer (+)

Føler nesten med motstanderne på Anfield

Det utrolige comebacket mot Barcelona får stor plass i innlegget til skotten. Få hadde trodd at Liverpool skulle klare å komme seg videre til en finale etter å ha tapt 3-0 i Barcelona. Men med hjelp fra Anfield-publikummet viste det seg at ingenting er umulig.

«Dersom jeg hadde vært en sympatisk type, så ville jeg følt for motstanderne som kommer til Anfield på Europeiske kvelder. Det de møter er nesten urettferdig. Den giftige blandingen av historie, lidenskap og urokkelig tro er litt av en fordel å ha, og det er derfor Liverpool har vunnet over oddsen så mange ganger, og det er derfor supporterne møter opp overbevist om at det som kan virke umulig er mulig. De har sett det før, så hvorfor skal de ikke forvente det på ny?»

Naturligvis var stemningen i garderoben laber etter det store tapet i Barcelona. Robertson forteller om spillere som følte på en tomhet, helt til en mann kom inn i garderoben.

«Så kom manageren inn i garderoben, sprettende med sitt signatur-smil. Så sa han: ‘Gutter, gutter! Vi er ikke det beste laget i verden. Nå vet dere det. Kanskje de er det? Men hvem bryr seg? Hvem bryr seg! Vi kan fortsatt slå det beste laget i verden’»

Og venstrebacken er ikke i tvil om at returoppgjøret på Anfield vil være historisk.

«Jeg tror den kvelden vil bli historisk. Alle som elsker klubben vil huske hvor de var og hvem de så kampen med. For meg personlig, hva som har gjort denne kampen mer spesiell, var hvor jeg har kommet fra for å nå hit. Jeg vet hvor hardt det har vært og jeg visste at dersom jeg hadde lyttet til andre, så ville jeg ikke vært i nærheten av Anfield den kvelden – kanskje bortsett fra som en fan som ville prøve å forstå hva all oppstandelsen dreide seg om.»

• Dramatiske møter denne sesongen (+)

Frigitt av Celtic

For karrieren til Robertson har ikke vært så rosenrød som noen kanskje skal ha det til. Som ung vokste han og familien opp som store Celtic-supportere. Robertson spilte selv for Celtic sitt akademi helt til han var 15 år gammel. Da fikk han den nedslående beskjeden.

«På intervjuet ved slutten av sesongen fortalte trenerne meg at de ikke kom til å ta meg inn igjen. Jeg var 15 år gammer, ett år unna å få en proffkontrakt. Ett år fra å være en ordentlig Celtic spiller. Men det var over, og det gjorde fryktelig vondt.»

Robertson var knust, og forteller hvor takknemlig han var for å ha familien sin rundt seg og som støttet han i den perioden. Han nektet å gi opp drømmen om å spille fotball, og reiste så til Queens Park i 2010, i det han selv beskriver som en liten arbeiderklasseklubb fra Glasgow. I klubben med amatørstatus var det ikke snakk om å tjene penger til livets opphold ved å spille fotball, så Robertson tok seg jobber ved siden av fotballen for å komme seg gjennom hverdagen. Og på denne tiden sier Robertson at foreldrene hans sa at dersom han ikke kom seg skikkelig inn på laget snart, så måtte han begynne å se etter en plass å studere.

«Folk spør meg alltid om presset det er å spille for Liverpool. Det er der, tro meg, jeg føler det. Men det er den typen press, og så er det presset ved å spille for livet ditt, vel vitende om at dersom du ikke finner ut av det, så må du gi opp alt du elsker. Det er det hardeste presset jeg noen gang har følt. Men det var i det øyeblikket jeg virkelig begynte å tro på meg selv.»

• «Billettsvindlere stjal den store Champions League-drømmen vår»

Ønsket av Liverpool

Et par år senere gikk han til Dundee United, før turen gikk videre til Hull hvor han spilte i tre sesonger. Før 2017/18 sesongen var Robertson en ønsket mann, men han hadde egentlig ikke et ønske om å flytte på seg.

«Det er litt morsomt, det var flere klubber som ringte meg når jeg var i Hull, før sesongen 2017/18, men jeg var egentlig ikke interessert. Kjæresten var gravid, og vi gjorde oss klare for den store ankomsten. Det var vår hovedprioritet, lik alle foreldre som venter barn.»

«Så hørte jeg at Liverpool ønsket meg. Liverpool. Når du hører at Liverpool ønsker deg, så ringer du agenten din tilbake på fem sekunder. Jeg kunne ikke få signert kontrakten raskt nok.»

Men så rett fram gikk det ikke. Først ventet det en medisinsk test på skotten, en test han selv beskriver som brutal. Den gikk over to dager, og dietten hans ble påvirket av alle testene han måtte ta, noe som også fikk følger for en laktattest han skulle ta på dag to.

«Jeg sprang sammen med Danny Ings, og etter et par runder rundt banen følte jeg at noe var galt med magen min. Jeg visste at det kom til å gå galt, men hva kan du gjøre? Jeg fortsatte bare å springe. Et par minutter senere lå jeg på knærne mine og kastet opp på Melwood. Denne forgyllede plassen. Stedet der alle legendene har trent. King Kenny. Rush. Steven Gerrard. Og her er jeg, en liten gutt fra Glasgow, spyende foran Liverpools medisinske apparat.»

• – En drøm som ikke var realistisk for bare få år siden

Det første møtet med Klopp

Men det stoppet ikke der for Robertson. Han skulle kanskje ønske at historien om at han endte opp med å spy på testen ikke ble fortalt videre, men dagen etter var det tydelig at historien hadde spredd seg.

«Neste dag møtte jeg manageren, og jeg kunne høre latteren hans på lang avstand. Han hadde naturligvis hørt om testen min. Jeg snudde meg og så han komme gående mot meg, gnidde hånden sin på magen og pekte på meg. Staben bak han lo de også. Så ga han meg en stor klem. Etter det slappet jeg av litt.»

Det er snart to år siden den testen, og på disse to årene har Robertson spilt seg inn i hjertene til Liverpool-fansen. Hans mange assister, sugende løp og oppofrende spillestil har satt sine spor. Og hvem kan glemme hans 60-meters press mot Manchester City? Og nå gjør han seg klar for sin andre Champions League-finale. En finale han ønsker å vinne for fansen.

«Det føles så bra å få et nytt forsøk på finalen av Champions League. Ingen fortjener det mer enn fansen vår, som har støttet oss gjennom gode tider og knuste hjerter. Det som betyr mest er at skjebnen er i våre hender. Vi vet det. Og dersom det er en ting jeg kan garantere når det gjelder dette laget, når det gjelder denne troppen, så er det at vi ikke kommer til å la noe stoppe oss når vi skal prøve å få våre supporteres drømmer til å gå i oppfyllelse.»

• – Det er det beste byttet jeg har gjort