Jan Runar fra DemenskoretLiverpoolsupporteren skal være med hos Lindmo i kveld

De har engasjert en hel nasjon, Demenskoret på NRK. En av de mest profilerte er Jan Runar Eliassen, som er korets yngste deltaker og hvor Liverpoolsupporteren ble tatt ut som solist til å synge «You’ Never Walk Alone».

Med sine 48 år er Jan Runar yngstemann i koret, hvor alle har fått diagnosen demens. En kan se at han har sterk støtte fra sin familie, først og fremst kona Marion og fem barn i alderen 16 til 25 år.

Korøvelsene som en kan følge på episodene på NRK, eller spille av nett, endte opp med avslutning i Konserthuset. I kveld skal det være besøk hos Lindmo i NRK 1 kl 21.40.

Vi har besøkt Jan Runar Eliassen i hans romslige hus i Vestfossen.


Konserten dere hadde ble en stor suksess?
- Det ble vel ikke så ille, sier Jan Runar beskjedent. - For min egen del var jeg veldig nervøs, både kvelden før og rett før jeg skulle i aksjon. Heldigvis ble det en liten pause rett før jeg skulle frempå, som TV-seerne ikke får se, og det reddet meg nok. Da fikk jeg snakket litt med programleder Ingrid og dirigent Kim og roet meg aldri så lite ned.


You’ll Never Walk Alone er blitt fotballsangen?
- Ja, det er nok noen som sliter med å huske hvilket lag den skal assosieres med, men You’ll Never Walk Alone har alle hørt. Jeg har faktisk fått flere meldinger fra supportere av for eksempel Manchester United etter programmet på TV, hvor de forteller hvor sterkt det synes det var å høre YNWA. Hvis du greier å legge vekk fotballdelen, patriotismen, så er det en nydelig sang som beskriver livet vi går igjennom. Uten å utbrodere det var ikke alt like lett for meg gjennom oppveksten og YNWA er en sang jeg har tenkt mye på og som har betydd veldig mye for meg.

Jan Runar og hans kollegaer i koret er blitt rikskjendiser, og han kan fortelle at han mottok en ny overraskelse under programmet som vises i kveld.

LIVERPOOLSUPPORTER: Jan Runar Eliassen gjør klart flagget før neste Liverpool-kamp.  Foto: Anna Sørmarken Vestly, NRK

LIVERPOOLSUPPORTER: Jan Runar Eliassen gjør klart flagget før neste Liverpool-kamp. Foto: Anna Sørmarken Vestly, NRK

Høytid med Liverpool

Jan Runar har lang fartstid som helrød supporter, og bl.a. vært reiseleder for supporterklubben. Det har heller ikke vært til å unngå å få med seg under programmene på NRK.

- Den første turen Liverpool var i 1994. Det var stort å se sitt favorittlag på hjemmebane, men jeg ble også nesten umiddelbart engasjert i byen og menneskene der. På det tidspunktet var Liverpool en ganske sliten by, men uansett hvor du kom var menneskene hyggelige og hadde tid til deg. Personlig synes jeg det var like spennende å høre historier fra folk som hadde arbeidet nede på havna som de jeg fikk fra gamle supportere.

Og hvis det er kamp på fjernsynet med LFC, det er fortsatt høytid i heimen?
- Hele familien er på plass, inkludert fem barn som alle heier på Liverpool. Jeg skulle gjerne kalt det for god oppdragelse, men de har ikke hatt noe valg, gliser Jan Runar lurt.

- Jeg kan huske at vår eldstemann, og da var han veldig liten, en gang fikk en Manchester United drakt i presang. Uten blygsel kan jeg bekrefte at den gikk rett i søpla. Nå er ungene blitt voksne og for oss er det å sitte sammen å se Liverpool også en fin samlingsstund. Det er veldig hyggelig, hvor vi kan kose oss med litt godt mat og drikke, og de siste fem årene har det jo også være lenge mellom hvert tap.

Hjelperen som må hjelpes

En kommer ikke utenom at det er en alvorlig undertone hos de glade menneskene som koser seg med korsang, og hvor Jan Runar fikk diagnosen allerede som 45-åring.

Med din diagnose er det mye snakk om mestring?
- Det er mye av greia, du må gjøre det du føler du mestrer. Det blir bare verre og verre å lære noe nytt. Det handler om å gjøre det du fortsatt kan og liker, og ha gode dager og gode øyeblikk.

Hva tenker du om den nærmeste fremtiden?
- Tidligere er det jeg som har kjørt ungene på trening og slike ting, men nå har jeg ikke lenger førerkort som følge av sykdommen. Det er ganske vondt å måtte ha hjelp, fra å være den som hele tiden hjalp til. De som kjenner meg godt vet at jeg var en type som hjalp til når folk trengte det, nå er det hele snudd om. Målet framover er å prøve å fungere så normalt jeg kan, og belaste mine nærmeste så lite som det er mulig.

DEMENSKORET: En fin gjeng hvor Jan Runar, i midten bak, er den yngste. Foto: Anna Sørmarken Vestly, NRK

DEMENSKORET: En fin gjeng hvor Jan Runar, i midten bak, er den yngste. Foto: Anna Sørmarken Vestly, NRK