Under oppveksten i Guineas hovedstad Conakry hadde ikke Naby Keita noe annet sted å spille fotball enn i en trafikkert gate i nabolaget, avslører Melissa Reddy i et stort intervju med Keita for Goal.com.

– Vi spilte fotball med alt vi kunne finne, og jeg hadde ingenting på beina. Av og til hadde jeg noen gamle, ødelagte sko, minnes Keita fra oppveksten.

– Jeg hadde ikke fotballsko, og fotballtrøyene jeg fikk ble skatter for meg. Alt dette hjalp meg til å bli bedre forberedt på alt egentlig. Nå er jeg proff, og ikke redd for noe ute på banen, sier mannen som måtte hoppe unna både biler og taklinger i barndommen.

– Jeg var ganske liten, så jeg måtte kjempe for alt: Muligheten til å få spille, for å få ballen, for å få respekt, og selv bilene kunne ikke stoppe meg. Det er der aggressiviteten min kommer fra, noe som er svært viktig i min posisjon, sier afrikaneren som blir Liverpools dyreste spiller gjennom tidene når han kommer til klubben til sommeren.

Elsket fotball

Så snart Keita kunne gå sparket han fotball med alt han kunne finne.

– Min mor har fortalt meg at dersom noe falt ned fra bordet ville jeg begynne å spille fotball med gjenstanden. Om det var en vannflaske eller en appelsin spilte ingen rolle, jeg begynte å drible med den.

– Uansett hva som lå på gulvet begynte jeg å sparke fotball med det.

Foreldrene ønsket imidlertid at sønnen skulle ta utdanning, men det var ikke i Nabys tanker.

– De ville at jeg skulle studere. De følte at utdanning var viktigst, men jeg tenkte ikke på noe annet enn fotball. Foreldrene mine forsøkte og forsøkte å få meg til å studere, men de så hvor hodet og hjertet mitt var. Alle i nabolaget sa at jeg var den beste spilleren i Conakry, og mine foreldre skjønte etter hvert også hvor talentfull jeg var, så de støttet meg i drømmen min.

Til Europa

Allerede som tolvåring ble Keita rådet av lokale speidere til å dra til Europa.

– Jeg var ikke mentalt klar for et slikt steg ennå. To år senere så jeg kamper i Ligue 1, Champions League og Premier League på TV, og jeg visste at jeg ønsket å spille på det nivået.

– Men det var umulig å gjøre det hjemme, så det var åpenbart at jeg måtte dra til Europa. Jeg var fast bestemt på å bli fotballspiller, ikke bare fordi jeg elsket spillet, men også for å forsørge familien min.

Som 16-åring dro Naby til Frankrike på prøvespill.

– Foreldrene mine var livredde. De ville ikke at jeg skulle dra så langt, og var bekymret for hvordan det ville gå.

– Det var vanskeligere enn jeg hadde forestilt meg. Alt unntatt språket var annerledes. Jeg var vant til å spille fotball med vennene mine, men nå var jeg med fremmede som holdt seg mest for seg selv.

Mange skuffelser

Det ble en del reising mellom Conakry og Europa, hvor han blant annet fikk avslag fra Lorient.

– Jeg begynte å lure på om jeg ville klare det. Det var en veldig tøff tid. Jeg hadde aldri spilt på noe akademi. Alt jeg kjente til var fotballen på gata. På ulike prøvespill benyttet trenerne begrep som jeg ikke forstod og ga meg instruksjoner jeg ikke hadde peiling på. Jeg ante ikke noe om taktikk, og det førte til at jeg fikk avslag.

Le Mans var det første klubben som så potensialet i Keita, men de var på konkursens rand, og kunne ikke rekruttere ham. Men i november 2013 fikk han tilbud om en treårskontrakt med Istres.

– Jeg hadde ventet så lenge, og fått så mange tilbakeslag. Men da jeg først fikk sjansen beviste jeg at jeg hørte hjemme i europeisk fotball.

– Foreldrene mine var fortsatt bekymret, og jeg måtte ringe dem seks ganger om dagen og fortelle dem alt som skjedde.

Farens favorittlag

Etter hvert ble Keita hentet til Red Bull Salzburg av tidligere Liverpool-manager Gerard Houllier. Der signerte han en femårskontrakt. Resten av historien kjenner de fleste, og neste år skal Keita ikle seg Liverpools røde drakt. Det blir ikke første gangen.

– Da jeg var 11-12 år gammel fikk vi velge trøyer for laget vårt. Fordi faren min hadde gitt meg kallenavnet Deco ønsket jeg at vi skulle bruke Barcelonas trøyer, for de var favorittlaget mitt. Men alle vennene mine var Liverpool-supportere, og jeg likte også Liverpool, så vi bestemte oss for Liverpool-trøyer. Den gangen kunne jeg ikke forestille meg at jeg en dag faktisk ville representere Liverpool!

– Min far er en stor Liverpool-fan. Det har han vært så lenge jeg kan huske. Han har alltid snakket om dem. Da han fant ut at Liverpool var interesserte i meg, og at vi har en avtale på plass for neste sesong, ble han henrykt. Han ønsket å snakke om Istanbul, Steven Gerrard og alle store kamper og spillere i klubben.

• – Sadio er som en storebror for meg