Tolv år gamle Jamie Redknapp løper på Bournemouth sitt treningsfelt og forsøker å holde følge med de voksne mennene som trener. Det er midt i skoletida, og mor tror han er på skolen. Dette er den hemmelige flukten som gjør at han aldri kommer til å fullføre grunnskolen, men som skal gi ham sjansen til å oppfylle drømmen om å løfte pokalen som kaptein for et av verdens største fotballag.

Han hater skolen, men elsker å suge til seg alt som foregår utpå gressmatta på pappas treninger. Han forsvinner inn i fotballspillernes profftilværelse. Her kan han være seg sjøl. Her kan han gjøre det han lever for. Fotball. Er han for sein med pasninga, får han høre det. Guttungen er ikke freda.

Tenk om skolegutten på faren Harry Redknapps treninger på åttitallet hadde visst hva han hadde i vente? At Jamie Redknapp en dag skulle lede Liverpool FCs spillere som kaptein. At han skulle idoliseres over hele verden. At jentene fortsatt skulle dåne digitalt snart femten år etter han ga seg i Liverpool. At han skulle fremstå som perfekt: Gift med popstjerneprinsessa og tv-programlederen Louise (som fikk sitt gjennombrudd i gruppa Eternal); smellvakker, smilende og jordnær. Pappa til to skjønne og høflige små gutter, Charley og Beau Henry. At han skulle bo i et gedigent hus, i et frodig nabolag sørvest for London, der hekkene er høye og det er langt mellom hver oppkjørsel i gata. Fotballekspert på Sky og tv-programleder.

Men ingen har et perfekt liv. Det finnes alltid sprekker i idyllen, eller skygger i fortida. Vi har alle bagasje.

Født inn i fotballen

Jamie Redknapp, født inn i toppfotballen i Bournemouth, marinert i fotball hele livet. Tredje generasjon Redknapp-spiller. Han påstår bestefar var den beste spilleren av dem alle. Med profilert trenerfar Harry Redknapp, der Frank Lampard er søskenbarn, og fotballmanager Frank Lampard senior er onkel. Man kan trygt si at tilgangen på fotballkunnskap og toppfotballen var til stede.

– Fotball har vært en enorm stor del av livet fra jeg ble født. Far var manager, og jeg fulgte med alt han gjorde. Allerede fra jeg var fem, pleide han å ta meg med på treningene, og jeg snakka med spillerne. Av og til prata jeg meg i trøbbel ved å nevne en dårlig kamp dagen i forveien. Fotball var alt jeg kunne.

Da Jamie var tre år, reiste Redknapp-familien til Seattle for at faren skulle trene Seattle Sounders der, og året etter returnerte de til Amerika for at han skulle trene laget som spillende trener igjen.

– Som familie ble vi vant til å reise og flytte på oss på grunn av fotballen, men Bournemouth var alltid mitt hjem. Uansett hvor vi reiste, var det vår base, og far bor der den dag i dag.

– Det å være så tett på fotballen, gjorde det at du tenkte at du også ville bli fotballspiller, eller var det en tanke som snek seg inn gradvis?

­ – Det var aldri så mye som en liten diskusjon om at jeg skulle bli noe annet. Jeg drømte om det og håpet det beste. Jeg var åpenbart født med gode fotballegenskaper.

– Når oppdaga man at du hadde et talent?

– Veldig, veldig tidlig. Det var nok derfor faren min tok meg med på sine treninger. Jeg begynte å trene med Bournemouth sitt herrelag fra jeg var bare ni år gammel. Jeg vet ikke om han introduserte meg så tidlig for fotballen med hensikt. Det har jeg aldri spurt ham om. Men han gjorde meg til fotballspiller.

Å få vokse opp med fotball er en åpenbar fordel, men det holder ikke for å komme gjennom nåløyet.

– Det er mange fedre som har vært gode fotballspillere eller trenere, og som har introdusert barna sine tidlig til fotballen, uten at det nødvendigvis har gjort dem til proffspillere. Så jeg må også ha hatt noe i meg, som gjorde meg god. Men det å få trene med førstelagsspillere hver dag fra jeg var så liten, det å få høre det om jeg mista ballen, det var litt av et press, men nyttig.

Skulka skolen og dro på Bournemouth-trening

Det var dager jeg burde ha vært på skolen, der far sa: ”Kom heller på trening med meg. Du er litt seint ute likevel.” Jeg fortalte mamma at jeg dro på skolen, men var heller hele dagen på treningsfeltet med min far. Dette hjalp meg dessverre ikke veldig akademisk, men fra et fotballperspektiv hjalp dette meg i høyeste grad.

– Ble moren din Sandra sint på deg fordi du skulket skolen?

– Nei, hun er en avslappa, rolig person, generøs og en skjønn dame. Hun pleide å si at ”det som din far ønsker, er greit for meg.” Hun ville ikke presse oss til noe. Ikke er hun spesielt fotballinteressert heller, og gikk nesten aldri på fars kamper. Bare en sjelden gang kom hun når jeg spilte. Likevel har hun vært en utrolig støtte. Det er ikke alltid lett for henne å leve i en så fotballgal familie. Du kan jo bare tenke deg hvordan det er ved matbordet, hvor vi alltid har snakka fotball og om stresset som fotballen har tilført familien. Når far vant, var han høyt oppe. Når han tapte, var han knust. Så hun har måttet tåle mye i sitt liv. Men jeg har alltid sagt at fotball har vært bra for oss på så mange måter, det veier opp for de negative sidene.

Tett på faren - tett på fotballen

– Tror du ikke det kan være sunt i en fotballgal familie at en i familien er med og skaper litt balanse ved å ikke være så fotballinteressert. Din kone er jo heller ikke særlig interessert i fotball?

– Jo, det tror jeg du kan ha rett i. Jeg er veldig ivrig på at guttene våre på elleve og sju skal bli like interessert og oppslukt i fotball som jeg alltid har vært. Så av og til kjører hun en aldri så liten realitetssjekk og minner meg på at guttene ikke er som meg. At vi bare må la dem være som de er. Og det er bra for meg at hun ikke er fotballgal. Jeg kunne aldri ha tenkt meg å måtte komme hjem etter en dårlig kamp og få kjeft for det jeg ikke gjorde bra nok på banen… Det er hardt nok å tape som det er.

Men også hans gutter trener fotball, og til tross for at de er London-gutter, er de Liverpool- og Bournemouth-fans. Når Redknapp tar med seg sine gutter på trening, dukker det mange minner opp fra egen barndom.

– På hvert eneste bilde jeg har sett av meg sjøl fra jeg var fem til jeg var ti, er jeg avbildet med en fotball. Den var med overalt. Jeg øvde hele tida, sparka den.

– Likte du oppmerksomheten du fikk når du spilte fotball som liten?

– Ja, det gjorde jeg. Jeg oppdaget at jeg fikk veldig mye positiv respons fordi jeg var så god. Det ga meg sjøltillit som unge. Det er så bra for unger å drive med sport for å bygge sjøltillit. Derfor oppmuntrer jeg mine gutter til å bli gode i noe. Folk respekterer deg mer om du er god i sport. Da blir du behandlet annerledes. Det er min erfaring.

Når farens lag spilte kamper, tok han inn alt han kunne om fotballferdigheter. Sugde det til seg kunnskap som en svamp.

– Jeg så alle kampene til lagene som faren min trente og kunne nesten ikke vente til kampene var ferdige. Da løp jeg og broren min ut på banen og sparket ball mot det ene målet. Dette fikk vi lov til, siden pappaen vår var trener. Som fotballbesatt guttunge kunne man ikke ønske seg mer.

Mobbet på skolen

Men denne nærheten til fotballen skulle også straffe seg:

– Jeg har egentlig aldri snakket om dette før, men grunnen til at jeg hatet skolen, var at jeg ble plaget. Dette startet etter noen år på skolen og varte helt til jeg sluttet. Jeg ble ikke plaget hele tida, og jeg kunne jo passe på meg sjøl, og det var ingen på min egen alder som sto bak. Likevel var noen av de eldre guttene ekle. Det var særlig to som gjorde livet mitt ganske så miserabelt i flere år. Dette var unger som ikke likte meg på grunn av den jeg var: At jeg var god i fotball, og fordi faren min var kjent som en tidligere fotballspiller og manager i Bournemouth. De ropte stygge ting etter meg og truet med å banke meg.

– Misunnelse som ble til ren mobbing?

– Ja, helt sikkert. Men det var vanskelig, for jeg ville jo bli likt av folk.

Utveien ble å heller tilbringe hele dager på treningsfeltet med far. Da han var 11-12, og mobbingen var på det verste, var det lærlingene på 17-18 år i Bournemouths stall som ble hans venner og utvidede familie.

– Der var en kar som het Paul Jones, som endte opp med å bo hjemme hos oss en stund, fordi han hadde trøbbel hjemme. Han var alltid så snill og passet godt på meg. Da han fikk høre at særlig én gutt, som var fire år eldre enn meg, var den som plaget meg mest, tok han affære. Paul ventet på denne gutten utenfor skolen og ga klar beskjed om at hvis han noen gang plaget meg, eller truet meg med juling igjen, så skulle han personlig komme og banke ham opp. Den gutten terroriserte meg aldri igjen.

Dessverre er ikke dette en unik historie. Mobbing og plaging av barn og søsken av profilerte fotballstjerner og andre kjendiser forekommer altfor ofte. Det blir bare snakket så lite om. Derfor er det mange barn og unge som har alt de kan drømme om av materielle goder og drar på feite, fine ferier, men som likevel lider i skyggen av sine foreldres eller familiemedlemmers suksess.

• Trolig lag mot Bournemouth

Medaljens bakside

– Mine gutter har dessverre også opplevd litt av det samme allerede, fordi deres far er en kjent tidligere fotballspiller og profilert programleder. Det er medaljens bakside av å oppleve suksess, er jeg redd. Det vil alltid være noen der ute som er misunnelig på deg. Da jeg vokste opp, var vi ikke rike. Faren min hadde vanlig lønn i Bournemouth, så vi hadde ikke mer penger enn de andre. Jeg gikk ikke på noen privatskole, men på en vanlig skole, og jeg var på ingen måte en som skrøt av meg sjøl og min familie. Men det er klart, etter hvert som faren min gjorde det bra som trener, ble huset vårt større og bedre.

– Jeg finner det merkelig hvordan en del mennesker tenker at det ikke gjør noe å skjelle ut kjente eller berømte mennesker. Det er nesten så de tror at det ikke gjør noe. At det er lov.

– Ja! Det er derfor jeg ikke har noen Twitter-konto eller lignende. Jeg ser ingen verdi i å ha det fordi det gir folk sjansen til å være skikkelig slemme, og jeg er ikke så god på at folk er slemme mot meg.

Men mobbingen tok fra Redknapp gleden av å gå på skolen, og han fikk aldri godkjent skolegangen sin. Det var bare å glemme generell studiekompetanse.

– Dessverre fikk mobbingen meg til å mislike skolen, og det er synd, for jeg hadde noen flotte lærere der. Et par av dem, Mr. Jackson og Mr. Broadwell, var faktisk også sentrale i å utvikle meg som fotballspiller. De oppmuntret meg alltid, og lot meg trene ekstra. Man trenger sånne lærere. Så skolen og idretten på skolen var også sentral til å hjelpe meg på veien i min idrettskarriere.

– Besto du skolen? Fikk du vitnemål?

– Nei! Da jeg skulle ha engelskeksamen, dukket jeg opp med kokeredskapene mine til heimkunnskap. Så skjerpet var jeg på skolen! Han ler litt oppgitt.

– Det verste var at om jeg hadde konsentrert meg, kunne jeg fått gode karakterer. Jeg var ikke så dum. Men da jeg var 16 år, var jeg på Bournemouths førstelag. Da var min lekse fotballtrening. Det er ikke riktig å gjøre det sånn, og jeg vil ikke anbefale andre å gjøre det samme. Du står jo helt uten noe, om fotballkarrieren ikke slår til. Men jeg var heldig fordi det fungerte for meg.

Dette utdraget er hentet fra boka ”Liverpoolkapteiner. Ledelse og lidenskap”.

Det største øyeblikket

Senere skulle Kenny Dalglish signere Jamie Redknapp. Da han ble utnevnt til kaptein for Liverpool FC, var det det største som noen gang hadde skjedd i livet til Jamie Redknapp. Sky-eksperten som har hjertet sitt i både Bournemouth og Liverpool FC.