Ett år siden Brendan Rodgers fikk sparken:Bare nesten

Etter drøye tre sesonger hadde ikke Brendan Rodgers lenger tillit hos verken eierne eller fans.

4. okt 2016 kl 11.58 Torbjørn Flatin

Brendan Rodgers fikk røde supportere til å drømme igjen, da festfotball i 2013/14 gjorde at man kjempet om ligagullet helt inn mot målsnøret. Da den unge og relativt ferske manageren fra Nord-Irland skulle erstatte verdensstjernen Luis Suarez, gikk det imidlertid galt på transfermarkedet. Etter drøye tre sesonger hadde han ikke lenger tilliten verken fra eierne eller fans.

Brendan Rodgers var ikke noe favorittvalg da han ble ansatt som manager sommeren 2012. Legenden Kenny Dalglish hadde fått sparken etter å ha ført Liverpool til to cupfinaler, hvor Ligacupen var blitt vunnet på Wembley mot Cardiff og FA-cupen ble tapt mot Chelsea. Mange fans ville fortsatt ha Kenny, og var ikke overbevist da John W. Henry og hans menn bestemte seg for å ansette Brendan Rodgers. En 39-åring, med én sesong bak seg i Premier League for Swansea.

New England Sports Venture (NESV), med lederne John W. Henry og Tom Werner, hadde imidlertid en plan da de kjøpte Liverpool, hvor det økonomiske og sportslige var knyttet nært opp til hverandre. De likte merkevaren Liverpool FC, med sin globale appell, de likte inntektene som attraktive Premier League ville medføre gjennom spesielt lukrative TV-avtaler, men de innså samtidig at de verken kunne eller hadde lyst til å utfordre lommebøkene til Abramovich i Chelsea og en arabisk sjeik i Manchester City. Klubber som Manchester United og Arsenal hadde i tillegg større stadioner og med det større inntektskilder.

Egen strategi

UEFA hadde startet arbeidet med å få i gang «Financial Fair Play», som i hovedsak gikk ut på at klubbene ikke kunne benytte seg av rike onkler til å pøse ut på fortrinnsvis spillerkjøp, men at pengene i stor grad måtte være inntjent gjennom klubbdriften. Det virket forlokkende på det som etter hvert ble FSG (Fenway Sports Group). I tillegg hadde de i bagasjen mye erfaring fra amerikansk idrett, da spesielt baseball, hvor de bl.a. ved hjelp av statistikk helst ønsket å kjøpe unge og billige spillere som en moderne trener kunne utvikle til å bli mer verdifulle både på banen og som et mulig salgsobjekt.

Vi gjentar dette fordi det var vesentlig i tankegangen ved å kvitte seg med Kenny Dalglish etter en sesong, og gå for en nokså uprøvd manager i Brendan Rodgers. Kenny passet ikke inn i deres profil, enten man likte det eller ikke, og var en mann som fansen nærmest hadde fått presset inn da man vendte seg mot Roy Hodgson. En 8. plass i Premier League gjorde at eierne nok følte de fikk mulighet til å få inn sin egen mann og sin egen strategi.

VILLE BLI KVITT DALGLISH
VILLE BLI KVITT DALGLISH  King Kenny passet ikke eiernes profil.

Det ble sagt at Henry og Werner hadde en lang liste med kandidater til å ta over som manager. Uten kjennskap til europeisk fotball er det fortsatt noe av en gåte hvem som hadde anbefalt de som var blinket ut som mulige ledere av førstelaget, men trolig var ikke Rodgers spesielt høyt på den ønskelisten. Lest mellom linjene av hva som er blitt sagt var trolig Jürgen Klopp ranket foran. De som styrte på Anfield skal ha ønsket en sterk fotballdirektør, stor vekt på å få inn og dyrke unge spillere, vekk med rutinerte spillere som mottok store lønningsposer uten å bidra mye på laget, og en transferstrategi hvor en skulle bruke overskuddet til klubben og ikke hadde eiere som ville hente penger fra egne lommer. En klubb med en rik historie, enorm supporterskare, i en attraktiv liga til tross, det vil ikke ha vært lett å få napp hos noen av de største navnene.

Til slutt stod man igjen med Roberto Martinez og Brendan Rodgers. Rodgers skal først ha sagt nei to ganger da han ikke ønsket å ha en fotballdirektør over seg, og ryktene har senere sagt at Henry hadde Louis van Gaal i tankene. Rodgers hadde imidlertid lagt fram en egen mappe på 180 sider med en plan for hvordan han ønsket å fungere som manager, etter at en skade tidlig i karrieren hadde fått ham til å sikte seg ut en trenerkarriere. Han hadde så reist nær sagt verden rundt etter impulser. Hans bakgrunn som coach var foredlet via junioravdelinger, inkludert hos Chelsea, og som hadde brakt ham til oppgaver som manager hos Watford, Reading og Swansea. Hans fremtidsrettede vyer med basis i å utvikle unge spillere, og med en klar strategi for hvordan han ønsket at fotball skulle spilles, tiltrakk daværende NESV. Planene om en fotballdirektør ble skrinlagt, og Brendan Rodgers ble ansatt som manager.

Innkjøringsproblemer

Snart ble omverdenen grundig informert om hvordan Brendan Rodgers ønsket at Liverpool skulle spille, med høyt press, hurtig gjenvinning, hvile med ballen når det andre laget var organisert, etc. Noen synes det var vel mye, ikke minst etter en amerikansk dokumentar kalt «Being Liverpool», godkjent av eierne før managerskiftet, der Rodgers ble fulgt tett under pre-season og ved innledningen av sesongen 2012/13.

Det hjalp ikke at Liverpool fikk en fiaskolignende avslutning på transfervinduet, da Andy Carroll ble lånt ut og det ikke kom inn en erstatter for den store spissen selv om «alle» trodde at Clint Dempsey skulle bli signert fra Fulham. Velvillig kunne man koste det under teppet og sette det på kontoen for innkjøringsproblemer, men ettertiden skulle vise at transfers under Brendan Rodgers ville bli et mildt sagt omdiskutert tema.

Mannskapet til Brendan vant ingen av de fem første kampene i Premier League, inkludert møter med begge Manchester-lagene. 5–2 og et hattrick av Luis Suarez mot hans ønskemotstander Norwich lettet imidlertid noe på trykket. Rodgers fortsatte å implementeresin filosofi, som ofte inkluderte de tre tenåringene Sterling, Suso og Wisdom på laget.

SCORET PÅ BESTILLING
SCORET PÅ BESTILLING  Luis Suarez var en nyttig mann for Brendan Rodgers.

Sluttfasit ble at en brukbar utvikling av ligasesongen reddet noe av et fotballår hvor Liverpool røk tidlig ut i cupene. På 38 kamper i Premier League ga 23 ligascoringer av Suarez grobunn for 71 nettkjenninger, som var 24 mer enn året før. De ble ni flere poeng, og 7. plass var en posisjon opp på tabellen.

Mange nekrologer over tiden til Brendan Rodgers i Liverpool FC vil påpeke at mye av managerens suksess kom på grunn av briljansen til Luis Suarez, men da kan det være verdt å påpeke at han også spilte hele den foregående sesongen da Kenny Dalglish var sjef. Et svakt første transfervindu var også mye glemt etter at Daniel Sturridge og Philippe Coutinho kom i januar og slo til nærmest umiddelbart.

Fansen drømte

Ligasesongen 2013/14 vil stå igjen som den positive arven etter Brendan Rodgers. Det er det nærmeste Liverpool har kommet å bryte forbannelsen etter det siste ligagullet i 1990, og det ble gjort med festfotball. Manchester United, Arsenal, Everton og Tottenham, de ble ikke bare slått, de ble rundjult under ni måneder hvor Liverpool satte inn 101 ligamål.

Luis Suarez var ute med skade da sesongen startet, men Daniel Sturridge tok ansvar da spisspartneren var ute. Totalt scoret de 52 mål i Premier League, hvorav Suarez stod for 31 av dem. Han var suverent årets spiller.

SKLED
SKLED  Steven Gerrard vant aldri ligaen med Liverpool.

Steven Gerrard fikk presset mye ut av bein som begynte å bli slitne, og kapteinen var ikke minst sikker fra straffemerket. Men det skal legges til at ikke spill i Europa og tidlig exit i de nasjonale cupene gjorde at Liverpool fikk god tid til å forberede seg i ligaspillet. Jordan Henderson hadde bitt tenna sammen etter at han var til salgs sommeren før og etablerte seg som løpsmaskin, mens de unge teknikerne Coutinho og Sterling krydret med mål og målgivende.

Fem kamper igjen og den argeste konkurrenten Manchester City ble slått på Anfield med 3–2. Fansen hadde startet med å møte spillerbussen ute i Anfield Road før avspark, sang om «poetry in motion» på tribunene, og drømt seg tilbake til tidligere storhetsdager. Resten er, som en sier, historie.

Steven Gerrard skled mot Chelsea i en kamp hvor stabile Jordan Henderson var suspendert som følge av et sent andre gule kort mot City, og en ledelse på tre mål borte mot Crystal Palace ble sølt bort. Initiativet var igjen gitt til Manchester City, som sikret seg ligagullet i den siste kampen med to poengs margin foran et Liverpool som sanket 84 poeng og scoret historiske 101 mål.

Mislykket transfervindu

Med ny kontrakt og forsterket tillit skulle Brendan i det minste befeste posisjonen det påfølgende fotballåret. Han fikk et problem som trolig ikke var spesielt uventet, men som ubønnhørlig ville prege sommeren 2014. Luis Suarez bet fra seg igjen under VM-sluttspillet, i kampen mot Italia, men trolig var det allerede på plass en avtale om at han skulle til Barcelona. En handel på £75M ble raskt sluttført, og der satt Rodgers igjen med i praksis £100M å handle for, men også uten sin beste spiller.

Spillertransaksjonene til Liverpool under Brendan Rodgers hadde ikke vært imponerende tidligere, selv om han kunne peke på januarvinduet hvor Sturridge og Coutinho kom inn. Sommeren før var det for eksempel bare keeperen Simon Mignolet som greide å spille seg inn på laget, mens en dyr midtstopper som Mamadou Sakho ikke virket å ha særlig tillit hos manageren.

Strategien nå synes å være at en skulle bruke pengene til å hente noen sentrale brikker i en prisklasse under de aller dyreste hyllene, samt utvide stallen med unge spillere med potensial. Troppen skulle også tåle spill i Champions League og gjøre seg gjeldende i de nasjonale cupene.

Hva nå enn planen var, den fungerte ikke – og i ettermælet vil det være den største enkeltfaktoren når en ser på årsakene til at det gikk galt for Brendan Rodgers som manager i Liverpool FC. Én ting var at han ikke greide å erstatte den ene spilleren han hadde som var i verdensklasse, Luis Suarez, men han var ikke i nærheten. Målene før sesongen hadde vært klare – topp fire i Premier League, avansement i Champions League og en pokal å sette i skapet. Ingen av delene ble oppnådd.

INGEN SUKSESS
INGEN SUKSESS  Mario Balotelli klarte aldri å fylle skoene til Luis Suarez.

I tillegg ble Daniel Sturridge skadet, mannen som i hovedsak skulle bidra med scoringer startet bare sju ligakamper i 2014/15. Mario Balotelli og Rickie Lambert ble kjøpt inn, og selv om klubben helst ønsket å cashe inn for Fabio Borini nektet italieneren å flytte på seg og ble en av fire angripere som totalt scoret åtte ligamål. Liverpool gikk fra å nette 101 ganger til å ende opp med 52 mål.

Pinlig avslutning

Liverpool hadde kommet dårlig i gang i ligaen, og i begynnelsen av desember var man også slått ut av en antatt meget overkommelig gruppe i Champions League hvor det var blitt spilt kamper mot Basel, Real Madrid og Ludogorets. Overkommelig på den måten at andreplassen bak Real burde være oppnåelig. Isteden greide ikke de røde å vinne den siste avgjørende hjemmekampen mot sveitsiske Basel.

Rodgers hadde kjøpt inn etablerte spillere som Dejan Lovren og Adam Lallana fra Premier League, i tillegg til de nevnte spissene, men Lovren ble aldri den lederen i det sentrale forsvaret som planlagt, og en skadeplaget Lallana greide heller aldri å etablere seg i en startellever. Av unge og nye spillere fra Kontinentet slet backene Alberto Moreno og Javier Manquillo med å overbevise, hurtige Lazar Markovic varierte sterkt i ulike posisjoner, mens tyske Emre Can var den som hevdet seg best.

Brendan slet med å få satt et balansert lag med alle de nye spillerne, og finne en formasjon som passet hans spillermateriell best mulig. For å prøve å få hardt tiltrengte resultater hadde manageren blant annet kalt på rutinerte folk som Kolo Touré og Lucas Leiva, som ikke virket å være i nærheten av en antatt beste ellever i august.

Ironisk nok snudde det med et 0–3 tap på Old Trafford. En presset manager hadde lagt om til tre bak og med hurtige Raheem Sterling på topp. En baksmell til tross, Liverpool hadde skapt sjanser, noe som måtte betegnes som fremgang selv om manglende evner til å omsette mulighetene skulle vise seg i både denne kampen og senere. Skader for Brad Jones, som hadde kommet inn mellom stengene for en formsvak og lite selvsikker Simon Mignolet, Glen Johnson og Dejan Lovren skulle vise seg å bli hell i uhell. Mignolet kom inn i buret igjen, mens Emre Can og Mamadou Sakho skapte en bakre treer som fungerte bra med Martin Skrtel sentralt.

En 1–0-seier borte mot Swansea i mars var den femte ligaseieren på rad, og Liverpool var to poeng unna Manchester United på fjerdeplass og tre poeng etter Arsenal som hadde bronseposisjon. To strake tap mot nettopp de to nevnte klubbene ødela imidlertid forhåpningene om topp fire i ligaen. Fjorten dager senere var sesongen i realiteten over da man tok ledelsen mot Aston Villa på Wembley i semifinalen i FA-cupfinalen, men lot en moderat motstander snu oppgjøret. I januar hadde man spilt semifinalen i Capital One Cup, men Chelsea trakk det lengste strået over to kamper.

Sesongen over eller ikke, dette var også avskjeden til Steven Gerrard, den beste scouseren som noen sinne har spilt for Liverpool FC. Stevie G fikk sin fortjente hyllest av The Kop, men ute på banen var det heller flaut med 1–3 i siste hjemmekamp mot Crystal Palace og pinlige 1–6 da det hele ble avsluttet i Stoke

Fornyet tillit

Brendan Rodgers så ut som en slagen mann etter fadesen på Britannia, og det ville ikke ha vært noe overraskende om eierne hadde tatt fram øksa. Etter et møte med styreformann Tom Werner og Mike Gordon, en betydelig aksjonær i FSG og den som har nærest tilknytning til Anfield av de amerikanske eierne, fikk imidlertid Brendan Rodgers fornyet tillit.

FORNYET TILLIT
FORNYET TILLIT  Brendan Rodgers fikk fornyet tillit - selv etter fadesen på Britannia Stadium.

Han vil trolig ha «overlevd» som følge av sølvsesongen, og det faktum at salget av Suarez og skaden til Sturridge hadde gitt ham et vanskelig år og hvor nye spillere behøvde tid til å tilpasse seg. Det overraskende var at to av managerens nærmeste medarbeidere røk ut. Først og fremst assistenten Colin Pascoe, som han hadde hatt med seg fra Swansea, og den tidligere Liverpool-spilleren Mike Marsh, som var blitt forfremmet fra junioravdelingen og opp som førstelagstrener på Melwood.

De som kom inn som erstattere, Sean O’Driscoll og Gary McAllister, ga inntrykk av at det var Brendan selv som hadde fått velge. Fagfolk, og i tilfellet McAllister en legende som ville være populær hos fansen, men samtidig ikke profiler som en følte ville kunne skape ekstra press på en manager som måtte levere.

Innkjøpene virket også å være spillere etter managerens hjerte, etter at det hadde vært mye snakk om klubbens «transferkomité» og hvem som bestemte spillerkjøp. Fortrinnsvis spillere med god erfaring fra Premier League, hvor for eksempel James Milner hadde kommet inn på en midtbane hvor Steven Gerrard var borte, og Nathaniel Clyne erstattet Glen Johnson på høyrebacken.

Størst fokus var det likevel mot angrepet, hvor Liverpool ganske snart betalte den klausulen på £32,5M som skulle til for å hente den regelmessige målscoreren Christian Benteke fra Aston Villa. Danny Ings kom fra Burnley etter å ha fullført sin kontrakt, mens Divock Origi kom tilbake fra et «pliktlån» tilbake til Lille etter signering sommeren før. Daniel Sturridge, som hadde tilbrakt mye av pre-season i USA for å få orden på sine skadeproblemer, var dermed den eneste gjenværende i Liverpools kvartett av angrepsalternativer. Brasilianske Firmino var i tillegg hentet fra spill i Bundesliga, og som var forventet å bringe målgivende og mål.

Ingen entusimasme

Det lå i kortene at Liverpool måtte få en bedre sesong enn hva som hadde skjedd de foregående månedene. En god start, som ikke ville bli lett med en terminliste hvor alle topplagene var bortemotstandere på rekke og rad i første halvdel av 2015/16, ville være vesentlig. Rodgers ga inntrykk av det selv også, etter at de fleste nye spillerne var signert tidlig i transfervinduet og manageren startet med å toppe laget allerede under treningskampene i Asia og Australia.

Han satte opp en bakre firer med Clyne, Skrtel, Lovren og Joe Gomez. 18-årige Gomez var i utgangpunktet en høyrebent midtstopper, men hadde imponert så mye under oppkjøringen at Brendan ga ham tillit som venstreback foran den defensivt svakere Alberto Moreno.

Det begynte brukbart, med knepne seire mot Stoke og Bournemouth, selv om spillet ikke hadde vært til begeistring. En meget god 1. omgang mot Arsenal ble etterfulgt av 45 minutter hvor man holdt inn til 0–0. Sju poeng på tre kamper var god uttelling, og fortsatt hadde ikke Simon Mignolet sett noen baller bak seg.

Så kom sjokket, 0–3 hjemme mot West Ham, preget av forsvarstabber og famlende offensivt spill. Det ble etterfulgt av 1–3 på Old Trafford, hvor Liverpool prøvde å parkere bussen, men lyktes bare i én omgang.

En manager med allerede frynset tillit fra en betydelig del av supporterskaren kom allerede under press. Fire hjemmekamper mot antatt komfortabel motstand i cup og liga skulle gi Rodgers en sjanse til å få laget sitt til å fungere. Nordiren valgte å gå tilbake til det som hadde fungert bra i en periode sesongen før, med tre bak inkludert populære Mamadou Sakho og med vingbacker.

1–1 mot Norwich, 1–1 mot Carlisle fra fjerde nivå i Ligacupen før seier på straffespark, 3–2 mot Aston Villa og 1–1 mot Sion i Europa League, det skapte ingen ny entusiasme. Snarere tvert imot.

BRENDANS SISTE KAMP
BRENDANS SISTE KAMP  1-1 i lokaloppgjøret på Goodison Park ble Brendan Rodgers sitt sorti som Liverpool-manager.

Nok et 1–1 resultat, på Goodison Park i et typisk Merseyside-derby, føltes nok mer akseptabelt, men da hadde Liverpools eiere allerede sett nok. En time etter kampslutt fikk Brendan Rodgers en telefon fra Boston med beskjed om at hans tid som manager for Liverpool Football Club var over.

Han hadde vart i drøyt tre år, med plassene 7, 2 og 6 i ligaen, og hvor de røde var plassert som nummer 10 da han fikk sin avskjed. Det hadde blitt er par semifinaler i de nasjonale cupene, men det hadde totalt sett ikke vært nok.

Brendan Rodgers var veldig nærme i ligasesongen 2013/14, men i likhet med forgjengere som Roy Evans, Gerard Houllier og Rafael Benitez hadde han ikke greid å følge opp – og det som så ut som en soloppgang og en oase, hadde forsvunnet over i horisonten.

På vegne av de som drømte i 2013/14 takker vi for innsatsen, og erkjenner at kapittelet Brendan Rodgers som manager for LFC bare ble nesten vellykket.

Denne artikkelen sto første gang på trykk i Kopite 3 2015-16

Har du innspill til journalisten?