Dramaet da Liverpool ble stiftet:Søndagsskolen som ble fotballklubb

Opprinnelsen til Liverpool F.C. i 1892 er preget av både spenning og dramatikk. Liverpool og Everton skilles i dag bare av en kort spasertur gjennom Stanley Park. Knapt nok en kilometer i luftlinje. Rivaliseringen mellom de to klubbene har alltid vært intens, spesielt innen bygrensen. Det har imidlertid vært en sunn rivalisering, ikke basert på hat, men på respekt.

Ironisk nok var forholdet alt annet enn hjertelig da Liverpool ble stiftet. Bitter fiendskap og trusler om rettssak var situasjonen da Everton flyttet fra Anfield i 1892. For det var Everton det begynte. De blå spilte på den berømte banen allerede i 1884, åtte år før The Reds ble stiftet.

Før begivenhetene som førte til klubbens spesielle fødsel fant sted hadde England til og med spilt landskamp på den grønne flekken innestengt mellom Anfield Road i nord og Walton Breck Road i sør. Everton vant faktisk sitt første ligamesterskap med adresse i Anfield Road, et år før Liverpool F.C. ble stiftet.

Fotball har endret seg lite

Fotballen har ikke forandret mye ansikt på drøyt 100 år. Den gang som nå ble det kranglet om penger, makt og prestisje. "The big split" - splittelsen med Everton i 1892, førte imidlertid noe godt med seg. Byen er i dag beriket med to gode fotballag, og er en av Englands største og mest tradisjonsrike fotballbyer. Verken i London, Manchester, Sheffield eller Birmingham har noen spilt flere innbyrdes "derbies" enn akkurat mellom Liverpool og Everton. Byen har alltid hatt minst ett lag i toppdivisjonen siden 1888, da The Football League ble stiftet. Ingen andre byer kan vise til samme bragd.

Klubben Liverpool F.C. er ikke spesielt gammel sammenlignet med andre klubber i England. Notts County er eldst av dagens profesjonelle klubber, og ble stiftet i 1862. Den første engelske cupmester ble kåret i 1872. Men veldig få klubber kan slå de røde på farten. Før århundret var omme vant Liverpool andre divisjon to ganger og jaktet på sin første "double". På de fjorten første årene vant de det engelske ligamesterskapet to ganger. Helt spesielle omstendigheter rundt tilblivelsen skyldtes den raske veien til toppen.

Det begynte med Everton

Fotballen kom sent til Merseyside. The Lancashire Football League ble stiftet i 1878, hovedsakelig av lag nord og øst for Merseyside. Avisene i Liverpool referer kun til to fotballkamper før 1879-80. Den spesielle infrastrukturen blant byens arbeidsfolk gjorde muligens stedet mindre mottakelig for den nye sporten.

Handelsnæringen og livet nede ved dokkene, var preget av mye tilfeldig arbeidskraft, få interesseorganisasjoner og lav lønn. Havnearbeiderne fikk ikke fri på lørdagsettermiddagen før i 1890.

Kontorister, bokholdere, sekretærer, ekspeditører og offentlige tjenestemenn utgjorde ganske sikkert den største gruppen av arbeidsfolk som begynte å sparke ball i Stanley Park i årene før 1880. Parken ble åpnet i 1870 og ble en hovedarena for utviklingen av spillet med den runde kula på Merseyside.

Unge menn var inntil da mest opptatt av cricket og rugby. Den viktigste fotballen i Liverpool har imidlertid alltid blitt spilt i eller rett utenfor parkens grønne gress som i dag nesten binder Anfield og Goodison sammen.

Dette var en tid da idretten gjerne ble organisert gjennom kirkene. En sunn kropp i et sunt legeme var nesten like viktig som fadervår. St. Mary's, St. Benedict's, St. Peter's og St. Domingo's het de kirkene som gikk i front i forhold til den nye sporten. Alle spilte sine kamper i Stanley Park. St. Domingo's samlet elleve mann for første gang i 1878 under ledelse av pastor Chambers.

Karamellene med i ligaen

Bare et steinkast unna det nye hovedkvarteret lå "Ye Anciente Everton Toffee House". Om det var det som avgjorde navnevalget på den nye klubben, eller andre faktorer, vites ikke. Klubben ble imidlertid kalt "Everton" – trolig mest på grunn av området de etablerte seg i. Et faktum er det likevel at klubben fortsatt kalles for "the toffees" – karamellene. Et noe uvanlig økenavn – selv på en fotballklubb.

Draktene på den tiden var imidlertid langt fra de kjente blå fargene vi kjenner i dag. De spilte i svart. Eller rettere sagt; draktene ble farget svarte. På den tiden fantes det ingen draktleverandører. Hvert lag måtte hjelpe seg selv og på grunn av fargene sine gikk Everton under tilnavnet "Black Watch" i de første årene av sin eksistens.

Everton spilte sin første kamp lille julaften 1879, og ble på kort tid den ledende klubben i området. I 1880 rapporteres det i lokale aviser at klubben møtte lite motstand mot lokale lag som Birkenhead, Bootle, Liverpool Caledonians og Liverpool Ramblers. Innsatsen gjorde at Everton kom med som en av 12 klubber da The Football League ble stiftet i 1888.

Aston Villa, Preston, Sunderland, Wolves, Blackburn, Bolton, West Bromwich, Accrington, Burnley, Derby og Notts County utgjorde de andre lagene. Seks klubber fra Lancashire og seks fra Midlands. Den første organiserte fotballen var imidlertid blitt spilt på kostskolene i sør. Lag som Old Etonians la grunnrammene og utformet det første regelverket. Arbeiderklassen tok med dannelsen av The Football League over styringen.

I 1891, samme år som målnett og straffespark ble innført, vant Everton sitt første ligagull og ansatte også folk til å ta seg av den daglige driften. Etter at klubben begynte å spille sine kamper på Anfield ble inntektene tidoblet. Men nå begynte også bråket.

Bryggeren som grunnla Liverpool A.F.C

John Houlding (1832-1902) het bryggerieieren og lokalpolitikeren som grunnla Liverpool Association Football Club. Mange fotballbøker er raske med å fremstille ham som en maktsyk tyrann som bare var interessert i å presse penger ut av Everton. Bildet er langt mer nyansert enn det.

John Houlding var helt klart en forretningsmann med både makt og innflytelse. Han hadde både ambisjoner og visjoner for Everton som fikk kirkegjengerne fra St. Domingo's til å be en ekstra bønn hver kveld. Men han gikk inn i klubben på en tid der ingen tjente penger på sporten. Fotballklubben trakk bare en håndfull tilskuere til hver kamp og han ble raskt den største velgjøreren.

Uten John Houlding er det faktisk tvil om Everton hadde eksistert som ligaklubb i dag. Da han senere stiftet suksessfulle Liverpool FC er det ingen tvil om at hans posisjon er av stor historisk betydning for fotballen på Merseyside.

Forretningsmannen ga Everton et større rentefritt lån for å sikre driften i de første årene. Dette lånet ble faktisk den første spiren til uenigheten i årene som fulgte. I ettertid skal man være takknemlig for dette. For uten John Houlding og alle hans kontroverser, ville trolig Everton fortsatt spilt på Anfield, og trolig Liverpool F.C. aldri blitt en realitet.

Stanley House

På vandring gjennom Anfield Road østover mot Arkles Lane passerer man Stanley House på venstre side. Huset til John Houlding står bare et lite steinkast fra banen, og minner om en tid som har vært. Med sin storslåtte, men falleferdige oppkjørsel kan man med en gang si at dette har vært en rikmanns hus. Banker man på døra vil eieren fortelle deg at familien Houlding etterlot seg svært lite av interesse. Det eneste av John sine personlige eiendeler intakt er faktisk biljardbordet. I garasjen fungerer det i dag som dreiebenk.

De andre "landemerkene" av interesse i området hvor Houlding gikk under det fyrstelige navnet "Kongen av Everton", er en kort gatestubb, Houlding Street – ei tverrgate til Oakfield Road, hvor puben The Sandon fremdeles er i full drift. The Sandon spilte en helt spesiell rolle i tilblivelsen av Liverpool Football Club. Da lokalet ble renovert for noen år siden fant man blant annet en gammel fotballbillett fra en kamp Everton spilte mot Notts County på Anfield i 1890. Den henger nå i glass og ramme inne på The Sandon.

John Houlding styrte i mange år Everton (og siden Liverpool) fra disse lokalene. Det var også her spillerne skiftet før og etter kamp. Noen særlig flere synlige minner om John Houldings virke finnes ikke i området i dag. Man skal faktisk vite hva man leter etter for å finne både Stanley House og The Sandon. Ingen har brydd seg om å reise et minnesmerke over grunnleggeren av Liverpool F.C. Ikke en gang et lite skilt for å informere nye generasjoner på vei til og fra Anfield hva disse bygningene har betydd for klubbens eksistens.

President i Everton

Ingen kan med sikkerhet si helt nøyaktig når Houlding ble involvert i fotballklubben Everton. I 1882-83 sesongen besatte han imidlertid vervet som President. Ikke særlig overraskende for en mann med hans ambisjoner. Den kommende borgermesteren i Liverpool jobbet seg opp fra jobben som visergutt i tollhuset nede ved dokkene, via diverse jobber i bryggerinæringen før han selv ble bryggerieier. Houldings Sparkling Ales het ølet hans. Ironisk nok var nettopp dette ølet hovedsponsor i et program fra 1919, den gang hvor Everton og Liverpool samarbeidet om kampprogrammet. Mange år etter sin død var den ærekjære gentlemanen fortsatt i stand til å servere sine fiender i Everton en real bitter.

Fra sitt lille bryggeri i Teighmounth Street kjøpte han opp flere puber. I dronning Victorias England gikk veien til makt og posisjon i samfunnet via steder hvor herrene samlet seg og gjennom "riktige" bekjentskaper. Etterhvert som rikdommen økte fikk Houlding innpass både som høytstående frimurer og "Orangeman". Han involverte seg også i politikken for de konservative. Han ble utnevnt til Alderman i 1895 og tok steget opp til borgermesterstolen i 1897. Stort sett fikk han det som han ville, John Houlding. Bare ikke i Everton.

Houlding spilte aldri fotball selv. Han var for gammel da ballspillet slo igjennom på Merseyside. Det finnes imidlertid nedtegnelser på at han spilte cricket for Breckfield Cricket Club. Han ble trolig tiltrukket fotball på grunn av sin generelle interesse for idrett. Etter hvert kan oppslutningen rundt den nye sporten ha fått ham til å se muligheter både til å øke sin politiske popularitet og anseelse i den viktige havnebyen. Slikt blir imidlertid bare spekulasjoner. Faktum er at han trakk seg mer og mer ut av fotballen etter hvert som han fikk fart på sin politiske karriere.

Utnytter eller velgjører?

Sikkert er det i hvert fall at Houlding fikk Everton til Anfield i 1884. Leiekontrakten i Priory Road, nord for Stanley Park, ble sagt opp på grunn av alt bråket fra tilskuerne, og John gikk da til sin venn og kollega innen bryggeriindustrien, Mr. Orrell, som eide en grønn plett i Anfield Road. Forretningsmannen forhandlet igjennom avtalen på vegne av klubben, men sikret seg samtidig retten til å fungere som forpakter av grunnen. John Houlding, President i Everton, fungerte i praksis som eier av banen klubben nå leiet.

Mange vil si at han utnyttet dette grovt. Det var også etter at klubben begynte å spille på Anfield det begynte å murre i medlemsmassen. Kritikken mot bryggeri-presidenten vokste jevnt og trutt frem mot den etterhvert uunngåelige splittelsen i 1892.

Det var flere ting medlemmene i Everton opponerte mot. For det første skal han ha satt opp både leien av Anfield og renten på lån. For det andre ønsket han også å utnytte det kommersielle til sin fordel. Det kan ha vært flere årsaker til dette. Houlding var stort sett den som spyttet i kassa når Everton trengte penger. Pengene gjorde at klubben kunne drives på høyt nivå og sikret indirekte medlemskap i The Football League.

The Sandon ble stadig brukt som klubblokale og garderobe. Et leserbrev i Liverpool Echo i januar 1892 insinuerer ganske sterkt at Houlding nektet klubben å flytte sine aktiviteter ut fra The Sandon. Forfatteren av brevet skriver blant annet at «det er en skandale at spillere fra en stor klubb som Everton må åle seg gjennom en ofte brautende folkemasse utenfor stadion».

Stiftet "ny" Everton-klubb

Houlding kom til slutt på kant med de fleste av klubbens rundt 500 medlemmer. Da flertallet hadde fått nok av «tyranniet», som et leserbrev uttrykte det i lokalavisen, flyttet Everton til Goodison Park. Da hadde imidlertid den åpne konflikten pågått lenge. Til stor forlystelse for den lokale pressen.

Konflikten omkring hvordan klubben skulle ledes og drives toppet seg i 1889-90. Leien av Anfield var stadig blitt oppjustert. Den opprinnelige avtalen i 1884 var på £100 i året ifølge Everton. I 1889-90 krevde Houlding £250 – langt mer enn de resterende medlemmene ønsket å betale Presidenten sin. En måte å løse konflikten på var å gjøre klubben om til et aksjeselskap, og siden kjøpe banen av Mr. Orrell. Houlding trommet sammen til et møte den 15. september 1891 for å diskutere planene nærmere.

Pressen var blitt nektet adgang – det luktet trøbbel. Det ble det også. For Houlding foreslo ikke bare at Everton kjøpte Anfield. Han kunngjorde også at klubben burde kjøpe et tilstøtende område som han selv eide. Til blodpris, ifølge medlemmene. Flere møter fulgte. Temperaturen var trolig høyere enn hos dampkjelen til Titanic da den seilte ut fra verftet i Belfast i 1912. I oktober sa Houlding derfor opp leieavtalen. Everton stod uten bane før kommende sesong. Sparket ut av sin egen klubbpresident!

I Liverpools kampprogram mot Cliftonville, den 4. april 1893, tar Houlding til motmæle mot kritikken fra Everton. I innlegget skriver han at han aldri krevde en eneste krone i renter fra lån til klubben. Tilbudet til Everton gikk ut på at de fikk gratis leie av banen dersom inntektene var i balanse. Hvis klubben tjente penger skulle imidlertid også Houlding ha et utbytte av dette. Han tjente derfor mer og mer penger på Everton ettersom klubben vokste og vant sitt første mesterskap.

Den store disputten kom imidlertid da et område som lå helt inntil banen ble planlagt til boligformål. Houlding var forutseende nok til å forstå at dette ville ødelegge mulighetene til å utvikle Anfield som fotballbane. Han foreslo da å danne et selskap som kjøpte opp både Houldings del og det tilstøtende området. Dette gikk medlemmene i Everton sterkt imot. De ønsket i stedet en langtidsleie på begge eiendommene. Haken var imidlertid at leieutgiftene nå ble for store. De ønsket derfor å betale mindre til John Houlding for å få råd til å leie Anfield videre.

Houlding argumenterer i innlegget sitt at han nektet å godta en reduksjon i leieinntektene som medlemmene i Everton selv hadde fastsatt. Han sier videre at han ikke godtok å bli diktert, og at Everton sin leieavtale derfor ble sagt opp. Han mener seg også urettferdig behandlet av Everton før og etter bruddet. Houlding avslutter: «Jeg kan bare uttrykke stor undring over at en gentleman som har gjort så mye for Everton og deres utøvere blir behandlet på en slik måte.»

«Kongen av Everton» sitt omdømme, etter hans død, har ikke vært helt balansert. Han var kontroversiell og omdiskutert. Men også respektert og gavmild. Spesielt ovenfor vanskeligstilte i samfunnet. Fotballbøkene har kopiert hverandres halvsannheter opp gjennom årene og omtaler Liverpools grunnlegger stort sett bare som «utleiehaien» som presset Everton bort fra Anfield. Dette er knapt nok halve sannheten.

Hva var så den egentlige sannheten bak den litt mystiske og mistenkeliggjorte John Houlding? Han ble etter hvert en betydningsfull person i den viktige havnebyen. Likevel finnes det lite kildemateriale om John Houlding. Knapt nok et bilde. Lokalavisenes skildringer fra «kampen om Everton» er den eneste måten å komme nærmere innpå Liverpools grunnlegger.

Disse referatene levner ingen tvil om at Houlding brukte alle lovlige midler mot den salige menigheten i Everton. Etter hvert som striden toppet seg, skrev avisene flere spaltemeter om møtevirksomhet og brevveksling – uten at partene kom til enighet. Collage Hall i Shaw Street ble brukt som et "nøytralt" møtested mens stormene raste. Everton strekte seg til å betale £180 i leie uten å lykkes.

Den 26. januar 1892 kom Houlding med sin største krigserklæring inntil da: Han dannet en ny klubb med navnet Everton! På denne dato, uten mer enn en håndfull menneskers viten, ble "Everton Football Club and Athletic Grounds Company" registrert i London. De som undertegnet papirene var: R. E. Barry, William Houlding (sønn), A. Nisbet, J.J. Ramsey, J. Dermott, W.F. Evans og J. McKenna. Prospektet til den nye Everton-klubben var nesten urealistisk ambisiøst. De la ut aksjer til en verdi av £15,000 for det åpne marked. Notts County sine £2,000 var nærmest i verdi på den tiden, og sier litt om hvilke planer og ambisjoner som fantes i Anfield Road.

Den største oppgaven for Houlding og hans medarbeidere var nå å overbevise fotballens styringsorganer om at Everton-navnet kunne brukes av den nye klubben. Det gamle Everton var ikke registrert som aksjeselskap, og med Houldings stigende posisjon i Liverpool by og de ambisiøse planene for den nye klubben, håpet man å slå knockout på sine motstandere.

Et stygt, men fullt lovlig trekk. I referatet fra et møte i Football Council den 4. februar 1892 skriver Echo at myndighetene likevel ikke vil godkjenne et medlemskap til en klubb som bærer samme navn som et eksisterende lag. To dager før kjennelsen ble offentliggjort var Houlding selv på kontorene til "The Football Council" og ble trolig informert om avslaget.

På samme tidspunkt hadde en gruppe Evertonpatrioter, ledet av blant annet organisten i St. Domingo, på egenhånd inngått en avtale om kjøp av et stykke land nord for Stanley Park. Goodison Park ble kjøpt for £8,090 etter at fire velholdte medlemmer bladde opp £1,000 hver.

Liverpool blir til

Det offisielle bruddet var i realiteten et faktum den 12. mars 1892. En av erkerivalene til Houlding, George Mahon, satt i formannsstolen da det annonserte medlemsmøtet på The Sandon startet. John Houlding var ikke ventet på møtet, men dukket likevel overraskende opp. Mahon tilbydde Presidenten møtelederstolen. Omgitt av fiender skal Houlding ha svart med en iskald stemme: «I'm here on trial, and a criminal never takes the chair». Med disse ordene forlot Houlding og 18-19 andre medlemmer Everton.

Den 15. mars 1892 ble det bestemt å stifte klubben vi i dag kjenner som Liverpool F.C. I hjemmet til John Houlding, knapt nok femti meter fra Anfield, møttes utbryterne for å drøfte de siste hendelsene. Fotballentusiasten W.E. Barclay argumenterte sterkt for at det skulle dannes en ny klubb under navnet Liverpool. Barclay ble siden klubbens første "Secretary" – eller manager om man vil. Han hadde hatt en tilsvarende rolle i Everton da klubben ble tatt opp i ligaen i 1888 og var utvilsomt en av støttespillerne da Liverpool ble stiftet.

Hvilke motiver John Houlding hadde for den tøffe linjen han valgte ovenfor sine motstandere vites ikke. Miljøet rundt Everton må fortsatt ha vært preget av folkene fra kirken St. Domingo. Rettskafne og idealistiske mennesker som reagerte sterkt på urettferdighet.

Houlding hadde imidlertid bakgrunn som en knallhard forretningsmann. Han hadde ingen formell utdanning, og var støpt av virkelighetens verden, der penger og kommersielle aktiviteter styrte det meste. Fra å være en velgjører på begynnelsen av 1880-tallet, utnyttet han posisjonen sin til å gjøre forretninger da klubben vokste. Dette fordi han hadde skutt inn risikokapital på et tidligere tidspunkt. Bevisst eller ubevisst ble han dermed kilden til sterk indre splid og opprør.

Enkelte steder spekuleres det i at elementer i Everton-klubben var sterke motstandere av hans politiske budskap. Houldings konservative sympatier var knapt nok til å heve et øyenbryn av. Labour fikk ikke flertall i Liverpool by før fagforeningene i havnebyen fikk organisert seg på skikkelig vis på 1950-tallet. Sannsynligvis var det flere faktorer som samlet ledet til striden. Det var sannsynligvis den totale kontrollen John Houlding ønsket seg som fikk medlemmene i Everton til å kvitte seg med sin President.

Religion blir tidvis også kastet inn på banen som et opphav til spliden mellom de to klubbene. Ikke et eneste sted, verken i bøker, tidsskrifter eller aviser fra den tiden er religion nevnt som en mulig årsak til spliden. Det er faktisk ikke nevnt med et eneste ord. Hvorfor Liverpool opp gjennom årene har blitt beskyldt for å være protestantisk og Everton katolsk, må heller sees i sammenheng med de mange innflytterne, spesielt fra Irland. Tidlig i 1890-årene hadde byen den største kontingenten av irske innflyttere i hele England. De irske innvandrerne sør for Scotland Road sendte allerede fra 1886 sin egen MP til det engelske underhuset, og hadde en kortere vei til Goodison enn til Anfield. De protestantiske arbeiderstrøkene har tradisjonelt vært sentrert rundt Kirkdale, Breckfield, Netherfield og St. Domingos – altså ikke langt fra Anfield.

Everton hadde dessuten mange gode irer på 50-tallet og tiltrakk seg muligens derfor mange supportere med irsk bakgrunn? Men klubben har sin opprinnelse fra en protestantisk kirke og klubbens hovedfarge har (nesten) alltid vært like blått som kongeblod. Begge lag kjøpte og solgte spillere med bakgrunn fra begge religionene. Noen betydning for utviklingen av klubbene og fotballen på Merseyside har religionsstrid garantert ikke hatt.

Før vi gir oss med Houlding må det legges til at en rugby-klubb protesterte da han forsøkte å registrere en fotballklubb med navnet "Liverpool Football Club". Han måtte legge til navnet "Association" (etter Liverpool) for å få den nye klubben sin godkjent. Senere har denne tilføyelsen blitt fjernet igjen.

Det var faktisk først den 3. juni 1892 at klubben offisielt skiftet navn fra Everton til Liverpool, slik at klubbens "fødselsdag" kanskje bør feires på sommeren hvert år og ikke på våren?

Og alt dette skjedde før Liverpool Association Football Club sparket sin første ball …

* Dette er et utdrag fra boken "De Røde" som ble utgitt i 1999 av Torbjørn Flatin og Tore Hansen.