Keegan mot Vogts -  en klassisk duell som ble vunnet av Kevin Keegan og Liverpool da de røde for første gang ble kronet som europeiske mestere.

Tilbakeblikk, før legendekampen:Suksess mot tyske lag

Legender hos Liverpool møter i dag likesinnede hos Bayern München. Vi har sett tilbake på store oppgjør mot tyske lag.

Jeg husker ikke om jeg satt i min egen stue, eller om jeg hadde tatt turen til mormor som hadde fargefjernsyn. Det var uansett en historisk eim i lufta da Liverpool skulle spille finale mot Borussia Mönchengladbach i Serievinnercupen.

70-tallet var tiåret da jeg vokste opp med Liverpool Football Club. På avstand, da jeg bare fikk én tur til Merseyside innen desenniumet var over, men likevel på nært hold. Jeg hadde sett Liverpool beseire Mönchengladbach i finalen i UEFA-Cupen fire år tidligere via fjernsynsskjermen. Da snakker vi om hjemmekampen, som først ble avlyst etter noen minutter som følge av overvann på banen, og ble spilt dagen etter på en torsdag. Da hadde manager Bill Shankly fått med seg at tyskerne manglet luftstyrke og satte store John Toshack inn for Brian Hall. Tosh spilte fram sin partner Kevin Keegan, mens midtstopper Larry Lloyd satte inn den tredje scoringen.

Liverpool sikret seg sitt første trofé i Europa. På en måte som skulle vise seg å bli tradisjonen tro, at de røde kom til å gjøre det på den litt vanskelige måten ved å komme under 0-2, men holdt ut til en 3-2 seier sammenlagt i finalen.


Gjorde inntrykk i Europa

Det å spille i Europa og Liverpool FC synes å passe som hånd i hanske. Det kan ha noe med mentaliteten på Merseyside å gjøre. Å overvinne overmakten, å møte de største utfordringene med rak rygg og uten frykt. Stabil suksess gjorde at Liverpool deltok i 21 år på rad fra debuten mot Reykjavik i 1964 og til tragedien på Heysel.
           
De røde gjorde et umiddelbart inntrykk ved å komme til semifinalen i Serievinnercupen i første forsøk, før de røk ut etter kontroversielle omstendigheter mot da mektige Inter, og var den påfølgende sesongen i finalen i Cupvinnercupen mot Borussia Dortmund. Spilt i Glasgow er inntrykket at tapet på Hampden Park var en stor skuffelse.

Året etter ble det tap mot Ajax og en ung Johan Cruyff, før flere opptredener i Inter-Cities Fairs Cup, som senere ble hetende UEFA-Cupen, ikke ga suksess men vil ha vært god læring for trenerstaben til Liverpool.

Det var imidlertid før min tid. Nå hadde Shankly bygget opp et nytt storlag og hele Liverpool var klare for å ta den bokstavelig talt store pokalen. «De store ørene», som en kunne løfte i været som tegn på å ha vunnet det engelskmennene bare kaller The European Cup.

En har kanskje inntrykket av at det tok lang tid før Liverpool gikk helt til topps, men avhengig av å være mester for å kunne spille Serievinnercup hadde de røde bare tre ganger tidligere vært med. 1964/65 og 1966/67 er nevnt, og jeg hørte på engelsk radio at Liverpool tapte 1-2 både borte og hjemme mot Røde Stjerne i 1973/74. Noe som festet seg etter returen på Anfield var et bilde av fortvilte unggutter på første rad.
           
Nå var muligheten der igjen. St.Etienne var en av favorittene etter uheldig å ha tapt finalen mot Bayern München året før, men en sen scoring av innbytter David Fairclough ga en klassisk kveld og avansement foran The Kop. Semifinalene mot Zurich ble en transportetappe og i finalen ventet tyske Borussia Mönchengladbach.

Finaleseier i Keegans avskjed

Mye av praten før finalen dreide seg om Kevin Keegan og det faktum at klubbens største stjerne ville forlate Anfield. Uvanlig og kontroversielt hadde «supermusa» annonsert sin avskjed et år tidligere, og at han ville søke seg nye utfordringer ute i Europa. Hans valg ble en annen tysk klubb, Hamburger SV.

Dette ville bli hans siste kamp med en liverbird på brystet. Den ultimate kamp, hvor Liverpool skulle prøve å vinne den gjeveste prisen i europeisk klubbfotball. Borussia ga veteranen Bertie Vogts, som bl.a. stoppet på 96 landskamper for Tyskland, oppgaven med å passe på Keegan. En veltrent nr.7 hos Liverpool tok den 30-årige nr. 2 hos Mönchengladbach ut på den ene løpeturen etter den andre, og som endte med et straffespark i det 82. minutt.

Inntil da hadde Terry McDermott gitt de røde ledelsen, før årets spiller i Europa i 1977, danske Allan Simonsen, utlignet. En corner fra Steve Heighway fant hodet til Tommy Smith og det ble 2-1. Gamle Tommy scoret etter corner fra Heighway? Ja, det var som tatt ut fra et eventyr. Smithy sa etterpå at han vurderte å ta navnet Roy of the Rovers, etter en tegneseriehelt.

Phil Neal satte inn straffesparket som fastsatte sluttresultatet til 3-1. På bilder etterpå kunne en registrere at Ian Callagan holdt hendene som i en liten bønn da Neal var i tilløpet. Callaghan som spilte 857 kamper for Liverpool. Dette var hans 816. kamp, og som viste hvor mye det betød for ham.

Ny seier mot Borussia  To av de største som har spilt på Anfield, Kenny Dalglish og Ray Clemence feirer seier i semifinalen mot Borussia Mönchengladbach i 1978.

Ubeseiret hjemme

Kampene mot tyske lag har hatt store øyeblikk og vært med å skape historien til Liverpool Football Club. Tyske klubber, inkludert Bayern München som vant Serievinnercupen i tre år på rad i 1974-76, var meget sterke på 70-tallet. De fryktet imidlertid engelske lag, ikke minst Liverpool, og det var med god grunn.

På 17 hjemmekamper mot tyske lag i Europa har Liverpool en statistikk på 14-3-0. 14 seire og ingen tap, det er ganske fantastiske tall. Det bidro også til at Borussia Mönchengladbach ble slått også året etter triumfen i Roma, da 1-2 og 3-0 ga finaleplass.               

Kampen i Tyskland våknet til liv da en skjeggprydet David Johnson stupheadet inn utligningen, før mannen som skjøt hardere enn de fleste, Rainer Bonhof, nesten sendte ballen igjennom Ray Clemence. Returen husker jeg ble sendt på NRK, noe som fortsatt ikke var dagligdags, og som ble mer en transportetappe foran et publikum som i likhet med spillerne hadde lært både tysk og europeisk fotball å kjenne.

Klassisk semifinale

Det ble nok et klassisk engelsk v tysk oppgjør tre år senere, da Bayern München trodde de hadde gjort nok etter 0-0 foran The Kop. Jeg vet hvor jeg var på returen, nemlig i et kjellerrom på Feathers Hotel i Liverpool. Jeg var reiseleder for en liten gruppe som hadde reist over i påsken, for å se Leeds borte på lørdag og Manchester City på Anfield 2.påskedag. Kall det gjerne dårlig planlegging, men med kamp i Munchen to dager senere måtte kampen mot City spilles etter oppsatt sesongslutt.

Liverpool hadde opplevd et skademareritt av en sesong og kom inn på en uvanlig beskjeden 5.plass i ligaen, og hvor det meste dreide seg om å få nøkkelspillere klare til avslutningskampene i Serievinnercupen. Reisefølge fra Norge hadde sett at Liverpool kjørte en «generalprøve» på sin taktikk før turen til Olympiastadion gjennom en kjedelig 0-0 kamp i Leeds.

I returen spilte Colin Irwin og Richard Money i forsvaret til Liverpool, mens det tidligere er blitt omtalt at Kenny Dalglish ikke varte i ti minutter en gang og inn kom Howard Gayle. Liverpool satte i tillegg Sammy Lee som frimerke på Paul Breitner, og frustrerte et seiersvant hjemmepublikum samtidig som ukjente Gayle skremte dem med sin fart og uforutsigbarhet.

Alt dette hørte vi om foran hotellets eneste radio. Så vidt jeg husker ble høydepunkter sendt på fjernsyn senere på kvelden. Vi hørte også at Howard Gayle ble byttet ut, og at en halvskadet David Johnson fikk sendt pasningen som gjorde at Ray Kennedy kunne sette den avgjørende scoringen som sendte Liverpool videre til finalen på bortemål. Nok en gang en klassisk kamp mot en tysk motstander.


Nytt kapittel

I dette århundret har nye kapitler blitt skrevet om det som i det store og hele er Liverpools meget gode historie om møter med lag fra Bundesliga i en av europacupene.

Et sjeldent grått avsnitt er da Liverpool vant 1-0 hjemme mot Bayer Leverkusen i kvartfinalen i Champions League 2001/02, og var forventet å fikse avansement på Bay Arena. Ikke minst da Abel Xavier(!) utlignet en tidlig scoring fra Micael Ballack. En time spilt og Gérard Houllier valgte å bytte ut midtbaneankeret Didi Hamann og sette innpå playmakeren Vladimir Smicer. Noe som nok regnes som den største brøleren Houllier gjorde som sjef i LFC. Leverkusen gikk snart opp til 3-1, men en redusering fra Jari Litmanen gjorde at Liverpool en stakket stund likevel var videre, før midtstopper Lucio beseglet den røde skjebnen noen minutter før slutt.

Thrilleren mot Borussia Dortmund ble betegnet av Jürgen Klopp som en kamp med «den beste atmosfæren jeg noen gang har opplevd». Liverpool har et godt forhold til sine tyske motstandere, etter en rivalisering som ble skapt for flere tiår siden. Det var med å skape den historien i Europa som man er så stolt over på Anfield.

Nytt møte  Gary McAllister og Didi Hamann var med å vinne supercupen mot Bayern i 2001. På Anfield i dag vil de møte noen av sine motstandere fra den gangen.

Statistikk: Jonny Stokkeland, Liverpool FC Official Archives.

Denne artikkelen stod første gang i The Kopite nr. 5, sesongen 2016/17.