I ni tidligere returer på siste hinder i Europas gjeveste klubbturnering har Liverpool vunnet seks ganger, har spilt en uavgjort og tapt ved to anledninger. De to tapene har også gjort at man ikke kom til finalen, mens det betød sluttkamp etter de sju andre kampene.

Statistikken er derfor meget god for Liverpools del, når vi blar gjennom de ni foregående gangene hvor Liverpool har vært 90 minutter, eller 120 og straffespark om nødvendig, unna å avslutte med en finale i Serievinnercup eller nåværende Champions League.

1964/65

Den ble den store skuffelsen til Bill Shankly. I det første forsøket etter at skotten hadde ledet Liverpool ikke bare opp fra 2.divisjon, men også til ligamesterskap i 1963/64, spilte hans mannskap kamper som det fortsatt går gjetord om. Etter å ha vunnet FA-Cupen helgen før dannet et fullsatt Anfield ramme for en av de mest elektriske kampene som har vært på den berømte arenaen, og hvor regjerende europamester Inter ble slått 3-1.
Alt vel og bra, inntil returen, hvor hjemmelaget scoret med et direkte skudd på et dømt indirekte frispark, ballen ble spilt ut av hendene til keeper Tommy Lawrence i forkant av et annet godkjent mål, og det hele endte med tap 0-3 og en smertelig exit. Dommer Ortiz de Mendabil ble aldri glemt av Shanks, og det ble senere dokumentert at han var kjøpt og betalt.

1976/77

Inntrykket er kanskje at Liverpool måtte vente lenge på sin store triumf i Europa, men på en tid da bare mesterne kvalifiserte seg var det tross alt bare 4. forsøk da det endelig lyktes å bli kronet i den gjeveste turneringen. En av favorittene, franske St.Etienne, var blitt satt på plass i kvarten etter nok en dramatisk 3-1 seier på Anfield, og motstander i semifinalen var sveitsiske FC Zürich. En knepen seier mot skotske Rangers, ganske komfortabelt avansement mot finske TPS, og triumf i kvartfinalen på bortemål mot Dynamo Dresden var veien til Zurich.
I semifinalene mot Liverpool var de imidlertid et klart nummer for små, til tross for et tidlig åpningsmål på eget gress i første kamp. De røde gjestene vant den kampen 3-1, før to scoringer av Jimmy Case og et av Kevin Keegan sørget for 3-0 foran The Kop og finaleplass uten dramatikk.

1977/78

Liverpool tapte riktignok første forsøk mot drevne Inter, men lærte seg snart hvordan man skulle håndtere hjemme og borterunder ute i Europa. De neste sju semifinalene i den gjeveste E-Cupen ble vunnet. Det inkluderte møtet med den gamle kjenningen Borussia Mönchenladbach i 1978, som Liverpool som kjent hadde beseiret i finalen året før.
Hannes ga de gode tyskerne en tidlig ledelse på eget gress, men gjestene fra Merseyside trodde mye var gjort da David Johnson utlignet helt mot slutten. Et knallhardt frispark fra Rainer Bonhof gikk imidlertid nesten igjennom Ray Clemence og i nettet. Etter en tidlig scoring fra Ray Kennedy hadde imidlertid Liverpool bra kontroll, og økte ytterligere ved Kenny Dalglish og Jimmy Case til en 4-2 seier sammenlagt.

1980/81

Suverene Liverpool hadde vunnet ligaen de to foregående årene, og skulle gjøre det de tre neste, men denne sesongen var de røde veldig plaget av skader. Mot slutten dreide deg seg mye om å få stablet et bra lag på beina hver gang man spilte i Europa. Det var blitt 0-0 mot mektige Bayern München og gjestenes Paul Breitner mente at de helrøde spilte «uintelligent».
Med Sammy Lee som «frimerke» fikk Breitner knapt gjort noe i returen i Munchen, mens de samtidig ble skremt av farten og motet til den tidlige og ukjente innbytteren Howard Gayle som var kommet inn for en skadet Kenny Dalglish. Med spillere som Richard Money og Colin Irwin i forsvaret følte en at Liverpool kjempet mot overmakten, og i tillegg var David Johnson plassert ute på kanten med en skade. Det var nettopp Johnson som med en kraftanstrengelse fikk lagt inn til Ray Kennedy, som var flyttet frem i angrepet og avsluttet med å sende ballen i nettet med sin «gale» høyrefot etter 83 minutter. Stjernen Rummenigge utlignet litt senere, men det var Liverpool som gikk videre på bortemål. Bob Paisley sa senere at det kanskje var den største prestasjonen som et av hans Liverpool-lag noen sinne gjorde.

1983/84

Et klassisk år i Europa under Joe Fagan, hvor Liverpool vant alle sine bortekamper. Danske Odense ble beseiret 1-0, det samme ble Athletic Bilbao etter 0-0 på Anfield og hvor en heading fra Ian Rush sørget for avansement i Baskerland. Rush, som denne sesongen scoret utrolige 47 mål i offisielle kamper. I kvartfinalen behøvde en ikke å bekymre seg om et 1-0 utgangspunkt fra Anfield, da Benfick ble feid av banen med 4-1 på Lysets Stadion i Lisboa.
1-0 ble det mot Dinamo Bukuresti også, og en ventet en hard batalje i den rumenske hovedstaden. Ikke minst etter at Graeme Souness hadde brukket kjeven til deres kaptein Movilas med en albue da lagene gikk av banen på Anfield. I slike oppgjør var imidlertid Souness i sitt ess, og storspilte da Liverpool fikk nok en borteseier med 2-1 etter to nye scoringer av Rushie.

1984/85

Denne semifinale må komme i skuffen «meget komfortabel». Scoringer fra Rush 2, Wark og Beglin hadde gitt 4-0 før turen til Aten for å spille mot de greske mesterne Panathinaikos.
Returen på Olympiastadion ble en transportetappe, hvor en sjelden europeisk scoring fra Mark Lawrenson sørget for 1-0 seier og 5-0 totalt.

2004/05

20 år senere, etter utestengelse og noen mer magre år, og Liverpool var igjen på terskelen til Europas store klubbscene, ledet av den nye manageren Rafael Benitez. Det var også starten på en utrolig sekvens hvor en møtte Chelsea i tre semifinaler i Champions League på fire år.
Med Jamie Carragher og Sami Hyypiä i sitt ess i midtforsvaret hadde det blitt 0-0 på Stamford Bridge og det skulle avgjøres før et feststemt Anfield en dag tidlig i mai.
Før det var gått fire minutter var dramaet i full gang, da Luis Garcia vippet ballen over Petc Cech, ble felt og William Galles feide ballen vekk. Manager Jose Mourinho hos Chelsea mener fortsatt ballen aldri var over streken, mens Liverpool i så fall mener at de gjerne hadde tatt det straffesparket og den utvisningen som i så fall skulle ha kommet. Et helt elektrisk Anfield, og Liverpool, stod i mot et meget godt Chelsea hvor Gudjohnson snittet stolpen på utsiden med et skudd i sluttsekundene.

2006/07

Tett igjen, med 0-1 tap på «brua» på vestkanten av London, før Daniel Agger skapte balanse midtveis i 1.omgang foran Anfield Road End. Det var også tribunen hvor straffespark-konkurransen ble avholdt etter 1-1 som resultat etter 210 hardt kjempende minutter.
Reina reddet fra Robben og Geremi, men husker du de fire som nettet for Liverpool og sørget for ny finale mot Milan? Bolo Zenden, Xabi Alonso, Steven Gerrard og Dirk Kuyt er svaret.

2007/08

Det er altså ti år siden siste gang. Etter sju strake avansement til finalen sprakk det i tredje forsøk mot Chelsea. John Arne Riise vil ikke takke oss for å bli påminnet om det, men etter 1-0 ledelse ved Dirk Kuyt «utlignet» nordmannen med en stupheading i eget nett foran The Kop da stadionuret viste 94.47 minutter.
Etter også 1-1 etter 90 minutter i London, Drogba og Torres målscorere, ble vertene hakket for sterke i ekstraomgangene med mål av Drogba og Lampard (straffe) før en scoring fra Ryan Babel for lite for sent.