Da Bill Shankly og hans stab besluttet å innføre et mer spillende midtstopperpar betød det også exit for svære Larry Lloyd. Emlyn Hughes ble hentet ned fra midtbanen og det samme med den lokale unggutten Phil Thompson, og de dannet det indre forsvaret mot Newcastle i FA-Cup finalen i 1974.

Hughes hadde også tatt over kapteinsbindet for  Tommy Smith, og en undret hva som ville skje med den lokale tøffingen til tross for at han fortsatt bare var 29 år gammel. På Wembley gjorde han imidlertid en god kamp som høyreback, inkludert et ypperlig forarbeid til den siste scoringen i 3-0 seieren.

Da Phil Neal snart etablerte seg på høyrebacken, og Joey Jones kom inn på motsatt side, annonserte Smithy mot slutten av 1976/77 at han ville gi seg etter den sesongen.

Han var i utgangspunktet ikke i startelleveren og hans spillestil hadde medført en kropp hvor det var stor slitasje. Skjebnen ville det imidlertid slik at Phil Thompson ble skadet mot slutten av sesongen og Tommy spilte sammen med Emlyn Hughes. Smith hatet Hughes, spesielt etter at sistnevnte overtok kapteinsbindet hans, men ute på det grønne gresset begravde de stridsøksa.

I beste Benny Gullfot stil var det Tommy Smith som steg til være og stanget inn 2-1 målet i finalen i Serievinnercupen mot Borussia Mönchengladbach. Hans største øyeblikk på et tidspunkt hvor han i utgangspunktet skulle være opptatt med å planlegge et videre liv uten å være profesjonell fotballspiller.

Det ble enda en sesong til for Tommy, som igjen var inne på laget da Liverpool hadde kursen mot en ny finale i den gjeveste Europacupen. Manager Bob Paisley hadde mistet tilliten til den noe ustabile Joey Jones og det gikk mot en ny finale som back for veteranen.

Han spilte i 1-0 seieren mot Arsenal på Anfield 25. april, men denne gangen var det han som var uheldig da han under hjemlige sysler skal ha sluppet en isøks på foten slik at den ene tåa brakk. Paisley kjøpte før neste sesong Alan Kennedy til venstrebacken og Tommy Smith valgte å si takk for seg i klubben i hans hjerte.

Intervjuet under stod første gang i The Kopite nr. 7, 2007/08.

Jernmannen fra Anfield

Hans historie er blitt fortalt mange ganger før. Tommy Smith har lenge vært et ikon og en legende i Liverpool FC. Nå kommer imidlertid den knallharde scouseren med sin egen versjon. Hans språkbruk er fortsatt like ramsalt som den alltid har vært. Taklinger settes også fortsatt inn, de fleste med timing og presisjon, mens noen igjen kan påstås å komme inn i knehøyde. Denne gang er det imidlertid i verbal form og ikke ute på det grønne gresset.

I vaskeseddelen til boka «Anfield Iron» nevnes et sitat fra Bill Shankly om at Tommy ble ikke født, «han ble hugget ut i stein». Han ser fortsatt ut som om han skulle blitt unnfanget i en fjellside, men håndtrykket er fast og vennlig når det The Kopite møter 63-åringen på et av Liverpools mer fasjonable hoteller.

I 1980 kom boka «I Did It The Hard Way», hvor en smilende Tommy Smith presenterte alle sine medaljer på forsida. Tommy forklarer at det var ikke en autentisk biografi. Isteden forklarer han i innledningen av en murstein av et litterært verk på over 400 sider at han nå endelig er moden til å fortelle sin historie. Det er trolig også et aldri så lite spark til de spillerne som i dag gir ut sin livshistorie før de er fylt tjue.

Du har ikke bare en historie å fortelle, du har en lang historie å fortelle?
– Journalister har oppfordret meg til å gi ut en bok til. Det er nok å fortelle om, men spørsmålet er om det er interessant det jeg har å si. Jeg har kommet til at det er det, da jeg kommer fra en annen tidsalder enn hva dagens fotballspillere tilhører. I dag tjener de sinnssykt mye penger for å gjøre svært lite, og i garderoben i en toppklubb i dag er det spillere fra så mange nasjoner at de knapt kan kjenne hverandre, langt mindre ha det vennskapet og den humoren som jeg vokste opp med i Liverpool.

Når vi snakker om utlendinger, din gamle manager Bill Shankly var alltid skeptisk til folk som holdt til utenfor øyriket?
– He-he, det er riktig, og det kom spesielt til uttrykk da vi spilte kamper ute i Europa. Jeg tror kanskje ingen andre engelske lag forberedte seg slik som Liverpool, men vi fikk tidlig klare beskjeder om hva vi kunne gjøre og hva vi ikke kunne gjøre på disse turene. «Drikk aldri vannet deres,» pleide Shanks å si. Jeg kan huske at vi var i Romania og vi ble plassert ved et langbord for å bli servert middag. Shankly sa at alle skulle be om Coca-Cola som drikke. Da vi spurte om å få Cola, fikk vi imidlertid beskjed om at det hadde man ikke. Da Bill Shankly fikk høre det, reiste han seg opp og brølte til en av kelnerne: «Hva, ikke noe Coca-Cola? Alle i verden har Coca-Cola nå», hvorpå han føk inn på kjøkkenet og vi hørte snart en opphetet diskusjon. Like etterpå kom Bill Shankly ut med ei kasse med Coca-Cola. Noen minutter etter det igjen kom hva som trolig var restaurantsjefen og lurte på hva som foregikk, staselig kledd med tversoversløyfe og det hele. Shanks går rett bort til ham, drar i sløyfa før han ser ham rett inn i øynene og gir ham følgende beskjed: «Jeg kommer til å rapportere det til Kreml, så bare ha deg unna.»

Shankly og Paisley

Smithy behøver ikke store oppmuntringen for å begynne å snakke om sin tid i Liverpool FC. Det er ikke alle tidligere legender på Anfield som er like opptatt av å snakke om seg selv og sin karriere i Englands mest suksessrike klubb, men det gjelder ikke for den arrete scouseren. Du føler at Tommy Smith husker nær sagt hvert spark han utførte i tjeneste for de helrøde.

Du var i 18 år på Anfield, og spilte under to av de virkelig store managerne i Bill Shankly og Bob Paisley?
– Bill og Bob var totalt forskjellig som typer, som trolig var mye av grunnen til at de fungerte så godt sammen. Bill var den utadvendte og karismatiske personligheten, mens Bob hadde vansker både med å forklare seg og huske navn på personer. Shankly forklarte hele tiden hva han prøvde å gjøre, noe som jeg alltid foretrakk, mens Paisley sa minst mulig og lot gjerne trenerne gi beskjedene videre.
– Shankly skapte noe i Liverpool som betydde at alt var greit så lenge du vant kamper. Hvis vi spilte dårlig og vant, brydde han seg ikke om å si noe i etterkant. Hvis vi spilte dårlig og ikke vant kampen, var det imidlertid en annen skål. Da ville vi alltid ha et møte tidlig mandagen etter. Hvis vi hadde vunnet på lørdag, kunne det være at vi hadde fri til tirsdag, i hvert fall hvis det ikke var kamp midt i uka, men det skjedde aldri hvis vi hadde gått på et nederlag. Da ville han alltid finne en unnskyldning for at vi skulle være på Melwood tidlig på mandagen. Det kunne være at vi skulle ta en sauna, og han fleipet og lo med oss mens vi benyttet badstuen på Melwood, men etterpå kalte han inn til møte, og da kunne han gå på enkeltpersoner og gi dem huden full.
– Jeg husker en gang han tok for seg Steve Heighway, som var en intelligent kar som nettopp var kommet fra universitetet og til klubben. Jeg tror vi hadde tapt 0–1 borte mot Crystal Palace, og han går rett bort til Stevie og sier: «Du var skyld i baklengsmålet vårt på lørdag.» «Jeg? Jeg er en venstreving,» svarte Stevie tilbake. «Jeg bryr meg ikke om hva du er,» bjeffet Shanks tilbake, «du mistet ballen og du prøvde ikke å vinne den tilbake igjen.» «Jeg er en angriper, ikke en forsvarer,» fortsetter Heighway til lett hoderysting fra oss andre som satt i rommet. Noe du ikke gjorde med Shanks, var å argumentere tilbake i slike møter, du bare aksepterte at han hadde rett. «Hvis huset til naboen din brenner, vil du ikke da ta med deg ei bøtte med vann og prøve å slukke brannen?» fortsatte en manager som nå begynte å bli nokså het under skjortekragen. «Det er et tåpelig spørsmål, og jeg svarer ikke på tåpelige spørsmål,» kom det fra en venstreving som ikke hadde tenkt å gi seg, og vi krympet oss der vi satt. Steve Heighway skjønte imidlertid snart at han også bare måtte jatte med og slenge ut noe som «jeg skal gjøre det bedre neste gang, sjef», og det var en del av et miljø hvor alt ble rettet mot å vinne og som førte Liverpool opp fra 2. divisjon og til i dag å være en av de største klubbene i verden.

Du var en av de få som overlevde storlaget på 60-tallet og også vant trofeer på 70-tallet?
– Det var tre av oss: Ian Callaghan, Chris Lawler og meg selv. Alle lokale spillere, og pussig nok spilte vi også alle på høyresiden ved starten av våre karrierer, da Chris var på backen, jeg spilte høyre half som vi kalte det da, mens Cally var ving.

Ian Callaghan og deg selv fikk også oppleve å vinne serievinnercupen?
– Vi hadde blitt snytt for suksess i 1965 av en korrupt dommer i returen i Italia. Vi hadde slått Inter, som var et godt lag den gangen, fortjent 3–1 på Anfield, men de fikk godkjent to mål i Milano som aldri skulle vært godkjent. Jeg gjorde noe den gangen som kunne ha ført til fengselsstraff hvis det hadde skjedd ute på gata. Etter kampen løp jeg etter dommeren og ga han et skikkelig spark på baksiden av leggen, men han så seg ikke tilbake og bare gikk rett inn i garderoben. Noe som for meg bare understreket at han var kjøpt og betalt, noe som senere også ble dokumentert.
– Året etter spilte vi finale i cupvinnercupen, i Glasgow mot Borussia Dortmund. Vi spilte ikke spesielt bra, i et forferdelig regnvær, men skulle likevel ha vunnet kampen. Vi greide imidlertid bare ikke å få inn det avgjørende målet, og i ekstraomgangene var Ron Yeats så uheldig å sende ballen i eget nett da ballen kom tilbake fra den ene stolpen.
– Den neste finalesjansen vi fikk var i 1973, da jeg var kaptein og vi vant UEFA-cupen over to kamper mot Borussia Mönchengladbach. Noe jeg husker best var trofeet, som er noe av det tyngste jeg noen gang har løftet. Dødssliten etter å ha spilt med ryggen mot veggen under mesteparten av returen, hvor tyskerne vant 2–0 og presset oss skikkelig etter at vi hadde vunnet 3–0 på Anfield, greide jeg knapt å løfte pokalen hele veien mot garderoben.
– Vi gjentok bedriften i 1976, og man kan hevde at UEFA-cupen var vanskeligere å vinne enn serievinnercupen den gangen. Du spilte flere kamper og det var flere gode lag du kunne møte. Hvis man var litt heldig med trekningen, kunne du få en nokså behagelig reise i serievinnercupen. I 1977 vil jeg si at det eneste laget som virkelig presset oss til å ta fram vårt ytterste, var St. Etienne i kvartfinalen. Selv i finalen mot Borussia Mönchengladbach følte jeg at vi hadde kontroll i store deler av kampen.

Nytt storlag

De av oss som har sett videoen fra finalen i Roma, vil huske at kommentatoren bommet flere ganger før han endelig traff med «it is Tommy Smith», da den massive midtstopperen stanget inn ledermålet på Olympiastadion. Det var nesten for utrolig til å være sant. Smith hadde nærmest vært avskrevet etter at Emlyn Hughes og Phil Thompson begynte å danne midtforsvaret til Liverpool, men kom altså tilbake og headet inn det svært viktige 2–1-målet i europacupfinalen. Det var en historie som kunne vært tatt med i Benny Gullfot. Sammen med Ian Callaghan hadde han overlevd fornyelsene i den grad at han fikk lov til å være med å skrive et nytt kapittel i historiebøkene. En som imidlertid satt på tribunen, var Bill Shankly.

Noen vil si at det var synd at den store Bill Shankly aldri fikk oppleve seieren i Roma som manager?
– Jeg ser det poenget, men er ikke så sikker på om det plaget ham så veldig. Han sa til meg flere ganger at det var FA-cupen han helst ville vinne, og han sørget for at Liverpool vant FA-cupen for første gang i 1965 og også i 1974.

Finalen mot Newcastle i 1974 var den siste kampen til Shankly som manager?
– Det var et sjokk for oss alle. Han begrunnet det med at han var utslitt, og at han følte han skulle tilbringe mer tid sammen med kona, men jeg er ikke så sikker på om noen helt trodde på ham. Han hadde holdt på med fotball som en gift mann i 30-40 år og dette var første gang han nevnte sin kone! Kona Nessie er et flott menneske, og det må ha vært ensomt å vente så mye på en mann som alltid var ute og enten spilte fotball eller var manager for en fotballklubb, men jeg kan ikke tro at det ble noe bedre etter at Bill sluttet. Han levde for fotball, og det at han nå måtte sitte hjemme og vente på resultatene på lørdag ettermiddag må ha gjort ham gal. Det var ikke bedre at hans to barn var jenter. Nå elsket han jentene sine, men han kunne ikke ta med dem ut på en søndag formiddag for å spille fotball.

Dette var det andre storlaget som Shanks hadde bygget?
– Det var også et godt lag. Vi hadde fått inn store John Toshack på topp, og ikke minst Kevin Keegan som kom for småpenger fra Scunthorpe. Cally og jeg var fortsatt med, og i mål hadde vi Ray Clemence. Clem var en glimrende keeper. Det hadde vært en periode etter midten av 60-tallet hvor vi hele tiden hadde vært med i toppen, men aldri vunnet noe. Nå bygget man et nytt, ungt lag som ble stadig bedre og som kulminerte med seieren i Roma. Da selvsagt med Bob Paisley som manager. Bob var kanskje ikke så god til å prate for seg, men det han kunne var å finne de rette spillerne og sette dem inn som brikker i et lag.

Det er vanskelig å unngå overskrifter som «Jernmannen» når det gjelder Tommy Smith, og han spiller da også på det selv. Her kan man imidlertid lese om at han begynte som angriper og toppscorer da han var gutt, startet i førstelaget til Liverpool som midtbanespiller og ender altså opp i forsvaret.

Inntrykket mange kanskje sitter igjen med, er at du var en knallhard spiller, mer enn at du også var en god fotballspiller?
– Jeg var enebarn som vokste opp i et røft nabolag. Jeg hadde en fin barndom, men spesielt etter at min far døde var det trangt økonomisk for min mor. Da Liverpool tilbød meg lærlingkontrakt som 14-åring, hadde jeg begynt på videregående skole gjennom et stipend som jeg hadde fått gjennom gode karakterer i grunnskolen. Jeg var altså ikke dum, og jeg ønsket å gjøre det best mulig for meg selv og min familie. Det var en drøm å spille for Liverpool FC, men det var ikke den eneste årsaken til at jeg ble fotballspiller på heltid. Jeg så det som en fin mulighet til å få en karriere, og jeg vil si jeg var nokså kalkulerende i forhold til dette. Dette har jeg ikke tatt med i boka, men like etter at jeg begynte å trene fast på Melwood satte jeg meg ned og skrev opp hva jeg mente måtte til for at jeg skulle komme på førstelaget til Liverpool.
– Liverpool hadde fem lag. Det var førstelaget og reservelaget, samt A-, B- og C-lag for de yngre spillerne. Da jeg debuterte på reservelaget, var jeg 15 år, og hadde altså avansert fra 5. laget til 2. laget i løpet av noen måneder. Når jeg ser tilbake, vil jeg si det var en like stor prestasjon som at jeg debuterte på førstelaget like etter at jeg fylte 18 år.
– Men tilbake til mine kvaliteter som fotballspiller, var jeg nesten like god med begge bein, jeg kunne heade, jeg kunne drible, og jeg hadde aldri problemer med å hevde meg fysisk. Det eneste jeg manglet, var fart. Det er riktig at jeg tidlig fikk rykte som en kanskje litt brutal spiller. Jeg gikk alltid etter ballen, og som oftest var det også ballen jeg traff først, men jeg pleide å sørge for at jeg samtidig også tok meg noe av mannen. Jeg regnet da med at vedkommende motstander kanskje ville tenke seg om to ganger før han neste gang gikk inn i en lignende duell. Bill Shankly hadde også oppmuntret meg til å være tøff verbalt. «Fortell motstanderen når du går ut på banen at du kommer til å drepe ham,» sa han til meg. «Hva?» sa jeg og trodde nesten ikke det jeg hørte manageren si, men det var i grunnen ikke så vanskelig å følge hans råd. Faktisk hadde jeg tenkt på dette tidligere, da jeg som 15-åring spilte reservelagskamp mot Aston Villa og møtte en erfaren proff ved navn Stan Lynn og som var dobbelt så gammel som meg. Tidlig i kampen grunnlurte jeg ham ute på kanten, og da jeg løp forbi ham på vei tilbake til min posisjon slengte han ut et «hvis du gjør det en gang til, skal jeg brekke ryggen din». Jeg hadde aldri tidligere hørt noe slikt på en fotballbane, og for å være ærlig så ble jeg for første og siste gang i en kamp psyket ut. Jeg gikk og tenkte på dette og fikk ikke konsentrert meg om selve kampen. Etterpå tenkte jeg at dette var noe jeg ønsket å bruke med fordel heller enn ulempe, og uten bokstavelig talt å mene det fortalte jeg mange spillere opp gjennom årene at jeg kom til å brekke ryggen på dem.

Kaptein

Bill Shankly likte å snakke om sine førstelagsspillere og deres spesielle kvaliteter. Han sa ikke bare at Tommy Smith kunne vært skapt i et steinhuggeri, da han en gang ble spurt om Smithy hadde blitt tidlig voksen slo manageren fast: «Tommy Smith ble født voksen.»

Du ble hetende «Anfield Iron» på folkemunne, jernmannen fra Anfield, og som du også har kalt boka di?
– Ja, og det er klart at jeg spilte noe på det, men det var vel så mye den andre veien. Det var dem som gjerne ville prøve seg på han tøffingen, ikke minst utenfor banen. Jeg har aldri startet en slåsskamp, men jeg har avsluttet noen.

Vi sitter og lar den siste setningen henge noe i lufta. Tommy har fortsatt ikke noe imot at han har ryktet som en tøffing.

Men litt tilbake til spilleren Tommy Smith, ved siden av den utvisningen du har nevnt fikk du bare to advarsler gjennom hele karrieren. Da må du også være en smart spiller?
– Det spørsmålet har jeg fått mange ganger før, og hver gang svarer jeg at du spiller ikke over 630 kamper for Liverpool uten å være en god spiller. De ville aldri tillate det. Ja, jeg kunne spille, og personlig vil jeg hevde at fotballen i England holdt en meget høy standard på 60- og 70-tallet, men samtidig var man bare nødt til å kunne takle det fysiske. I dag spiller man med en ball som er lett som en ballong, og et gressteppe som ser ut som vegg-til-vegg-teppet hjemme. Vi spilte store deler av sesongen på noe som lignet et gjørmebad, med en ball som ble søkkvåt og tung. Du måtte ha kraft og energi, og det var ikke til å unngå at det var mye fysisk kontakt. Slik er det ikke lenger, og for meg har det gjort fotballen fattigere. Det var ikke noe bedre enn når to fysisk sterke lag møtte hverandre og var klare til kamp. Hver gang vi for eksempel spilte mot Leeds, var det alltid fulle hus og topp stemning på tribunen fra første til siste minutt.

Taklinger i gjørma eller ikke, da Bill Shankly etter et tap i FA-cupen mot Watford i 1970 valgte å skifte ut store deler av sitt kjære 60-lag, overtok Tommy Smith kapteinsrollen fra Ron Yeats. Han sto da fram som en moden og enda bedre spiller, og ble en naturlig leder for det unge laget som utover i 70-årene igjen skulle sørge for at Liverpool tok grovt for seg av premiebordet. I 1971 ble for eksempel Smith nummer to i avstemningen om årets spiller, og han fikk sin eneste landskamp for England.

Var dette en periode som du var på ditt absolutt beste som spiller?
– Jeg tror det. Jeg husker Shankly sa at de journalistene som ikke stemte på meg som årets spiller, burde vært sendt i fengsel. Vi var et ungt lag på vei framover, og hadde vi vunnet et trofé, hadde det kanskje blitt meg som hadde blitt årets spiller. Arsenal vant The Double, etter å ha slått oss på Wembley i FA-cupen, og deres kaptein Frank McLintock ble Player of the Year.

Du fikk én landskamp, mange vil si at det var altfor lite?
– Bill Shankly var glimrende når han skulle kommentere slike ting og løfte sine spillere. «Du vet at England motarbeider deg,» pleide han å si. «Du er mye bedre enn de som spiller der.» «Det er ikke noe jeg bryr meg om,» sa jeg, noe som var en løgn. Jeg elsket å spille for England. Jeg hadde vært med og vunnet VM for juniorer med England, jeg fikk ti ungdomslandskamper for England, og ved siden av min ene cap satt jeg også fire, fem ganger på benken. «Bare sørg for å vinne trofeer med Liverpool,» sa Shanks, «så kan du be han manageren om å kysse seg bak. Han er uansett ikke noe tess, han har bare vunnet én cup.»

Smithy lener seg tilbake og setter latterdøra på gap når han erindrer Shankly prate om Sir Alf Ramsey, som altså førte England til VM-gull i 1966.

– Det var slik Shanks var, du skulle ikke bekymre deg for noen andre og heller la dem bekymre seg for deg. Og til slutt hadde jeg heller ikke noe å bekymre meg over etter å ha vunnet fire ligamesterskap, var med i fire cupfinaler, og vant serievinnercup og UEFA-cup. Hvis jeg er ærlig var det ganger hvor jeg likevel mente jeg ble oversett av England, og det irriterte meg. Jeg hadde vært med i VM for juniorer, jeg hadde spilt for Alf Ramsey på ungdomslandslaget, slik at jeg hadde vært i miljøet og det kjente meg godt. Det var også noen gode midtstoppere på den tiden, og da ikke minst Bobby Moore. I det minste fikk jeg én landskamp og kan si at jeg har spilt for England. Slik ønsker jeg å se på det.

Familiemann

Hvilket lag vil du si var det beste du spilte på?
– Det må være det laget vi hadde på midten av 60-tallet. Den lagånden som vi hadde i det mannskapet, var unik. For all del, vi fikk etter hvert også et godt lag utover på 70-tallet, men fotballen forandrer seg stadig og det er blitt lagt mindre vekt på fysisk kontakt opp gjennom årene. Hvis vårt lag på 60-tallet hadde fått lov til å spille på den måten vi da gjorde, ville vi gitt alle lag kamp.

Telefonen ringer. Det er skoleferie i England denne uka, og fru Smith venter på at ektemannen skal komme med bilen slik at de får tatt seg en tur med barnebarna.

Det er en annen side som leserne får se i denne boka, nemlig familiemannen Tommy Smith?
– Jeg giftet meg da jeg var 19 år, og er fortsatt gift med en fantastisk kone som heter Sue. Jeg har to flotte barn som heter Darren og Jeanette. Det pussige er at Darren har to jenter og Jeanette har fått to gutter. Jeg er en familiemann, ingen tvil om det. Min mor var irsk og de pleier å ha store familier, og slik var det også på min fars side. Da jeg vokste opp, holdt familiene mer sammen enn hva som er vanlig nå. Jeg hadde onkler og tanter nær sagt på hvert gatehjørne rundt Anfield, hvor jeg tilbrakte min barndom.
– Hver sommer tok jeg med meg kone og barn på ferie, og det var en fin tid. I 1976, da jeg trodde det kunne være slutt på min karriere i Liverpool, reiste jeg til Amerika for å spille for Tampa Bay Rowdies. Grunnen til at jeg valgte Tampa var fordi jeg ønsket at familien skulle være i nærheten av Disneyland, men ikke fortell det til Tampa (he-he). To år senere reiste jeg til Los Angeles, og igjen var Disneyland en del av grunnen.
– Jeg har fire barnebarn, og guttene heter Matthew og William. William er venstrebeint, så jeg tenker at spesielt han har en mulighet til å komme seg fram siden det gjerne er litt lettere for venstrebeinte spillere (he-he). Matthew er ni nå og spiller på et lag, mens William er for ung ennå. De to jentene er veldig intelligente begge to, og den ene vant nettopp en pris for å ha skrevet om energisløsing, og hun har vært i Nederland for å møte statsministeren der og også snakket med statsministeren i England.

Det er liten tvil om at Tommy Smith er stolt av sin familie. Noen vil hevde at noe han ikke bør være like stolt over er den kraftige feiden han opp gjennom årene har hatt med Emlyn Hughes. Selv etter at spilleren, som overtok kapteinsvervet i klubben etter Smith, nylig døde kunne ikke Smith legge til side sin forakt overfor den tidligere mangeårige lagkameraten. Det skal ha medført sterke reaksjoner fra Liverpools forening for tidligere spillere. I boka kommer Tommy igjen inn på den trolig mest offentlige krangelen to spillere imellom i klubbens historie.

Noen vil kanskje si at det nå var på tide å legge denne feiden bak seg?
– Han lever ikke lenger, og hans kone og barn har min respekt, og jeg har derfor latt være å ta med mange historier. Når jeg skulle skrive en selvbiografi, ønsket jeg imidlertid å ta med alt i forhold til min tid med Liverpool FC. Det er også stadig folk som spør meg om dette, slik at jeg synes det er naturlig.
– Fra dag én stolte jeg aldri på den mannen. Han drev og lurte sine lagkamerater, noe jeg aldri gjorde. Jeg ble sparket fra mitt verv som kaptein for Liverpool på grunn av ham, og dette er noe jeg faktisk bare fikk greie på flere år etterpå. Han hadde da gått til Shanks og forlangt å bli kaptein, ellers ville han forlate klubben, og manageren ønsket ikke å miste en av sine beste spillere til et av de andre topplagene. Dette var sommeren etter at vi hadde vunnet ligaen og UEFA-cupen i 1973. Bare så det er klart, jeg har alltid syntes han var en glimrende spiller. Jeg likte ikke ham, han likte ikke meg, slik var det bare.

Ni liv

Rynkene i panna blir med ett enda kraftigere hos Tommy Smith. Den omtalte kranglingen med Hughes er ikke det han helst prater om. Der er imidlertid ingen gråsoner i livet til mannen som etter karrieren har livnært seg via private forretninger og spalteplass i den største lokalavisen på Merseyside. Han sier alltid det han mener.

I slutten av «Anfield Iron» lister hovedpersonen opp det han ikke liker ved dagens fotball. Det ble et nokså langt kapittel.

Det er vel ikke å ta for hardt i at du er glad for å ha spilt fotball for Liverpool på den tiden som du gjorde?
– Jeg er mer enn glad for at jeg gjorde det! Det verste for meg er pengene som hersker i dagens fotball, og som du kan tjene selv uten å gjøre noe for dem. På min tid fikk alle i førstelagsstallen omtrent det samme i grunnlønn, og skulle du tjene bra måtte du få bonuser ved å spille på laget. I dag kan du sitte på benken og likevel tjene i uka like mye som jeg nå gjør ved å arbeide i flere år.

Hva med dagens Liverpool og Rafael Benitez?
– Benitez er en manager som har gjort det vesentlig bedre ute i Europa enn i Premier League. Det er vanskelig å sette fingeren nøyaktig på hvorfor det er slik, men det er et faktum at Liverpools ligaresultater mot de andre topplagene i England er skremmende dårlige så lenge Rafael Benitez har vært her. Det siste eksempelet var mot Manchester United.

Det er mye forstyrrende elementer utenfor klubben nå?
– Den gangen jeg spilte, var det direktørene, manageren og spillerne. Det var ikke noe snakk om eierstrid og slike ting. Noe av det jeg likte var at det kunne være så høyt under taket i forhold til manageren, og da spesielt Shanks. Det var ikke lurt å svare tilbake etter at du hadde tapt, men til hverdags kunne du krangle med ham uten at han bar noe nag til deg av den grunn. Jeg husker vi skulle spille en kamp borte mot Arsenal, og på spillermøtet dagen før fikk jeg beskjed om at jeg ikke skulle starte. Jeg fortalte Shanks at jeg heller ville bli igjen i Liverpool og spille på reservelaget, men Joe Fagan overtalte meg til å bli med på bussen nedover til London. Da jeg heller ikke fikk sitte på benken, bare tok jeg med meg bagen og reiste hjem på egenhånd med toget. Fortsatt forbannet møtte jeg opp på neste trening, og etter å ha skiftet og dusjet satte jeg kursen mot managerens kontor. Før jeg får banket på åpner Shanks og sier: «Tommy, jeg ville ha gjort det samme som deg», før han bare lukker igjen døra. Jeg hadde tenkt til å gå inn og ha en skikkelig utblåsning med ham, men hva svarer du på sånt? «Jeg hadde gjort det samme som deg.» Det finnes ikke noe svar på det, og det oppsummerer Bill Shanklys væremåte. Han var ekspert på å behandle sine spillere.

Tommy snakker igjen om seg og sin egen karriere, heller det enn om hva som skjer i dagens Liverpool FC. Han trives åpenbart best med det. Det til tross for at ganglaget er aldri så lite ustøtt etter diverse operasjoner og inngrep, og som vitner om at et liv som profesjonell idrettsmann også har hatt sin pris.

Fotballen har bokstavelig talt satt sine spor hos deg?
– Da jeg kom til Swansea mot slutten av min karriere, ble jeg fortalt av legen at jeg hadde knær som en 75 år gammel mann. Han lurte på når jeg hadde fjernet menisken i mine knær? «Jeg har aldri fjernet dem,» sa jeg, de hadde bare blitt borte av seg selv. «Da kommer du til å slite etter hvert,» sa legen. Siden har jeg byttet begge kneleddene, byttet både den høyre hoften og den høyre albuen, i tillegg til alle bruddene jeg hadde som spiller. For noen måneder siden hadde jeg et hjerteattakk, og for om lag ti år siden var jeg involvert i en alvorlig bilulykke hvor jeg brakk nakken, åtte ribbein og begge kragebeina. Det ene dekket mitt eksploderte på motorveien, og oddsen var ikke god for at jeg skulle overleve. Bilen kunne aldri brukes igjen, men jeg er da ennå her.

Tommy ler igjen, og bretter opp buksebeinet så vi får se et kne som er dobbelt så stort som vanlig størrelse og med et virvar av arr på. Det skal imidlertid mer til for å ta knekken på den tidligere kapteinen.

– Hvis jeg hadde vært katt, ville jeg vel ha brukt opp de fleste av mine ni liv, gliser hardhausen.

Telefonen ringer igjen før Smithy får gitt ytterligere forklaringer på helsetilstanden. Det er nok en gang fru Smith, og det er ikke til å unngå å høre at hun nå lurer på hvor i all verden ektemannen er blitt av. I et lite øyeblikk kan man forveksle den tidligere midtstopperen med en pusekatt som høflig takker for praten.

For de aller fleste med tilknytning til Liverpool FC vil likevel Tommy Smith for alltid være jernmannen fra Anfield.

TOMMY SMITH
Liverpool 1962-78
633 kamper, 48 mål
1 landskamp for England
Ligamester: 1966, 1973, 1976, 1977
FA-Cup: 1965, 1974
Serievinnercup: 1977
UEFA-Cup 1973, 1976

Statistikk: Jonny Stokkeland, Liverpool FC Official Archives