«Amerikaniseringen» av Anfield

Påvirkningen fra amerikanske idrettsarrangementer har uten tvil satt sitt preg på Premier League-klubbene, og Anfield med sine amerikanske eiere er ikke et unntak.

Mighty Red

Scouserne er tradisjonsrike, og enhver opprøskning i klubb- og kampdag-kutymer blir møtt med enorm skepsis. Sommeren 2012 ble Mighty Red introdusert. Liverpools nye maskott var en del av de amerikanske eiernes plan for å øke kommersielle inntekter, men den røde «Liver birden» — som ikke er så veldig lik fuglen den er basert på — ser uskyldig nok ut der den strutter rundt i familieparken før kampstart.

Mighty Red skal appellere til de minste, men det var de eldste som var skeptiske og ikke ville ha noen maskott inn på stadion. Ingen Gunnersaurus, ingen Harry the Hornet som feirer med spillerne. Ingen maskott med påklistret smil, skulder med skulder med laget under en minnesmarkering.

Rett skal være rett. Mighty Red var ikke den første maskotten Liverpool hadde. Klubben flørtet med maskottideen allerede på 90-tallet med Anfield Arnie, en fugl som prydet mange blyantspissere, skriveblokker og pennal på Merseyside for 25 år siden.

Det var mange som sparte på iveren da Mighty Red dukket opp. En supporter som var til stede der hvor maskoten ble introdusert, fortalte til Daily Mail at «den ser latterlig ut. Vi kommer til å bli ledd av hvis den greia dukker opp på sidelinjen. Det er bare en videre amerikanisering av klubben. Den er ok for barna og vil være bra på barnearrangementer […] men bare hold den borte fra Anfield.»

Supporteren måtte nok svelge noen kameler. Mighty Red står ikke på sidelinjen under kamp, men har absolutt fått innpass på Anfield. Fuglemaskotten hjelper de små menneskemaskottene av banen og tilbake på tribunene, men ikke før han har sunget You’ll Never Walk Alone med supporterne. Enn så lenge er den ikke på sidelinjen under kamp.

Amerikansk sosialisme

Fotballen har blitt en del av underholdningsbransjen, og kanskje har den alltid vært det til en viss grad. Når supportere refererer til en amerikanisering mener nok de fleste en globalisering og kommersialisering. En amerikanisering av selve idrettsmodellen er nemlig Premier League og Liverpool svært langt unna, da mye av toppidretten i statene er bygget på en sosialistisk modell som tar vare på de mindre, «fattigere» lagene i et forsøk på å skape balanse. I England blir det heller lagt til rette for at de rikeste lagene skal ivareta dominansen.

Sannheten er at kommersialiseringen av fotballen startet lenge før Premier League ble etablert og lenge før utenlandske investorer kom inn. Liverpool var for eksempel det første laget til å putte en sponsor på trøya, etter at de inngikk en gunstig avtale med Hitachi helt tilbake i 1979.

Men jo flere oligarker og milliardærer fra fremmede land som investerer i klubbene i England, jo større er faren for at de distanseres fra den lokale supporteren, og fotballen kan risikere å miste sin rolle som sosial institusjon i lokalmiljøet. Prisene for å komme inn på stadion har for eksempel skutt i været de siste årene, selv om det ikke matcher inntekten til supporterne. I 2014 fant BBC ut at gjennomsnittsprisen på den billigste billetten i engelsk fotball (fra Premier League til League Two) har steget dobbelt så fort som levekostnader siden 2011.

Liverpools amerikanske eiere er smarte og forsøker å forstå klubben de har tatt over. Etter demonstrasjoner fra supporterne frøs Liverpool prisene på billetter og sesongkort for første gang i 2016/17 og fire sesonger senere har de fortsatt ikke økt prisene.

«And for Liverpool»

På sidelinjen står Peter McDowall hver kampdag. Mens stadion fylles opp, spredere væter gressmatta og det store banneret brettes ut over the Kop, leser han opp troppen til dagens motstander. Stemmen hans er monoton og uengasjert, men likevel bygges spenningen i kroppen opp hos tusenvis av supportere som vet godt hva som følger:

«ANNND. FOOR. LIVERPOOOOL!» roper McDowall ned i mikrofonen. Responsen fra tribunen er enorm. Disse tre små ordene har mer eller mindre blitt McDowalls varemerke, og han brukte det lenge som hashtag på sine sosiale medier.

Hvert navn han leser opp blir møtt med voldsom jubel, men opp gjennom årene er det noen spillere han har lagt ekstra vekt på under opplesningen. For eksempel Steven Gerrard, Luis Suarez og Mo Salah.

Han får supporterne til å juble, men for de som var vant med en enstonig opplesing av lagene, måtte svelge noen kameler da McDowall tok over mikrofonen for noen år siden.

Hvor går steget videre?

På Selhurst Park finner du the Crystals. De er en dansetropp, eller cheerleadere, som har blitt svært populære på banen før kamp, og supportere køer opp for å ta bilde med dem før kamp. Crystal Palace er foreløpig alene i Premier League om å ha faste cheerleadere, selv om noen klubber har hatt det iblant. Det spørs om Anfield får noen dansende damer inn på banen med det første, og det nærmeste vi kommer er kanskje Storm Trooperne som dukket opp i pausen i kampen mot Chelsea i 2016.

Hva med en vandrende kiosk som selger brus, sjokoladebarer og popcorn? Et lite steg i den retningen har blitt tatt, da Anfield har introdusert servering til setene på noen steder.

Musikk etter hvert mål? Aldri. Men resultattavla har definitivt tatt steget opp siden den nye ble installert i 2017, og det inkluderer spenstige grafikker ved mål. Igjen, responsen var overveldende negativ fra gamle travere da den tradisjonelle tavla med individuelle lamper som hadde lyst ut så mange historiske resultater ble fjernet. Mange syntes at den nye, glorete tavlen så ut som at den hadde blitt designet i Paint.

Tre år senere, er det nok ikke mange som tenker på den.

Liverpool henger med i svingene i en liga i stadig utvikling, en modernisering tilpasset et nytt, globalt fotballpublikum. Klubben er ikke lenger forbeholdt de lokale supporterne som har hatt sesongkort siden 70- og 80-tallet, slik fungerer ikke fotballen i 2020. Men duskedamer, det må nok Anfield-publikummet vente lenge på.