Margaret Aspinall -  den sterke kvinnen som er frontfigur i kampen om rettferdighet for de 96.

28 år siden Hillsborough– Det er et fjell til å bestige

26. april 2016 kom svarene de etterlatte hadde ventet på. Et nytt og rekordlangt likskue konkluderte med at de 96 var blitt utsatt for uaktsomt drap, og supporterne var helt uskyldige.

Drøyt 27 år etter tragedien på Hillsborough,  denne skjebnesvangre dagen i Sheffield. Fremst på barrikadene har Margaret Aspinall stått, leder for Hillsborough Family Support Group. Ingen er bedre til å fortelle om den dagen, og om hva som vil skje videre.

(Dette intervjuet stod første gang på trykk i The Kopite nr. 2, 2016/17)

Lengst inne i Anfield Sports and Community Centre finner vi Margaret Aspinall. Smilende tar hun imot oss i et kjølig og romslig kontor. Til stede er også barnebarnet Nive, samt Sue Roberts, som mistet broren Graeme på Hillsborough.

Margaret reiste 15. april 1989 til Sheffield for å få den grusomme beskjeden om at hennes eldste sønn James, da 18 år gammel, aldri ville komme hjem igjen. Hun har hele tiden siden da vært engasjert i kampen for rettferdighet overfor de 96 som mistet sine liv, og de siste årene som leder.

Etter mange tilbakeslag fastslo i våres et nyopprettet likskue, gjennom 14 punkter, at alle supporterne var renvasket. Det var ingen ulykke, slik det ble konkludert i det opprinnelige likskuet, og beskyldninger om at fansen selv sørget for eller bidro til tragedien kunne en gang for alle skrinlegges.

Er det mulig for deg å sette ord på hvor mye dette betød for de etterlatte?
– Åh, det er vanskelig. Alle vet at vi har kjempet i over tjue år for å få kjennelsen fra likskuet omgjort. Jeg vet det er en rekke mennesker som har sagt til i disse årene at det vil aldri komme til å skje, selv om det har skjedd en urett. Vi har prøvd å gå så mange ulike veier, vi har vært igjennom en rekke rettssaker …

– Det som først og fremst opprørte de etterlatte, var grensen 3.15 PM, det var virkelig ille da vi visste at mange av de omkomne fortsatt var i live på det tidspunktet. Det var moralsk feil. Da vi hadde privat søksmål mot de ansvarlige for sikkerheten, ble det kuttet ned ytterligere, til 3.06 PM, og vi kunne ikke gå utover det. Da vi endelig fikk kjennelsene omgjort, trodde vi at vi i det minste fikk forlenget grensen på 3.15 og at det vil vise at dette ikke var noe uhell for noen av dem som mistet sine liv. Jeg tror det er umulig å beskrive den følelsen det var å oppleve den dagen da den nye kjennelsen kom og det ble bekreftet at alle var blitt utsatt for uaktsomt drap. Det var umulig å beskrive fordi det var bittersøtt. Det var bittert fordi det aldri skulle ha skjedd, men samtidig søtt fordi det var godt å kunne si at vi beseiret øvrigheten og viste dem at det var vi som hele tiden hadde rett.

– Det er også et enda større bilde her, og ikke bare for de som døde, de som overlevde, etterlatte og fans. Det har forhåpentligvis åpnet dører for andre urettferdigheter som har skjedd. For meg var det svært viktig, og allerede kan du nå lese i pressen om andre hendelser hvor det har vært dekkoperasjoner og som nå blir grundig studert. Jeg tror aldri noen lenger vil være i stand til å gjenta de urettferdighetene som skjedde i forbindelse med Hillsborough.

Markering i Liverpool -  Hele byen var på beina da resultatet av det siste likskuet var kjent.

SMERTEFULL RETTSSAK

Politiet hadde ansvaret for sikkerheten under semifinalen i FA-cupen i 1989, og med David Duckenfield som leder. Uten erfaring fra lignende oppgaver gjorde han den fatale feilen å tillatte åpning av en stor inngangsport uten å sørge for at fansen ble ledet vekk fra et allerede overfylt område til ståtribunen rett bak det ene målet. De etterlatte har tidligere gått til privat søksmål mot en taus Duckenfield, uten å lykkes i få stilt ham til ansvar.

Var det en overraskelse for deg at Duckenfield nå var så klar på at han hadde løyet og at han hadde gjort en feil?
– Det var ingen overraskelse for meg, og jeg oppfattet det som at Duckenfield prøvde å skaffe seg sympati. «Det må ha vært ille for mødrene og fedrene å måtte identifisere sine kjære som lå utplassert på et skittent gulv,» sa han, og jeg husker det så godt siden det var 13. mars og på det som ville vært bursdagen til min sønn. For meg var det helt unødvendig av ham å rippe opp igjen slike sår i rettssalen. Det som gjorde meg sint i vitneavhørene, var at hukommelsen til David Duckenfield var usedvanlig god når det gjaldt å erindre noe med alkohol, detaljer fra fans som prøvde å presse seg inn på stadion, at så og så mange kom inn uten billett, men da han selv skulle forklare hva han gjorde i de avgjørende to til tre timer før, under og etter tragedien, da kunne han knapt huske noen ting. For meg var det helt utrolig, og i mine øyne var det igjen et tilfelle av mened, en falsk forklaring. Han og andre fra South Yorkshire Police gjentok det de har gjort i over tjue år, likevel er det blitt bekreftet en rekke ganger at det som skjedde hadde ingen ting å gjøre med fulle folk, at noen kom inn uten billett eller at de kom sent.

Margaret dirrer aldri så lite i stemmen. Hun snakker høyt og tydelig, og gjentar flere av setningene to ganger. Det er en form for kontrollert sinne og aggresjon, om noe som opprører henne fortsatt veldig sterkt. Når hun fortsetter virker det som om hun har lest våre tanker.

– Jeg satt der i rettssalen og var så sint over at det har tatt 27 år. Nå kan ikke jeg snakke for alle de etterlatte, bare for meg selv, men jeg var så sint over at de har tatt 27 år av mitt liv hvor jeg har måttet kjempe en sak hvor alle bevisene lå der fra dag en og som ikke ble gjort tilgjengelig. Jeg spurte om videobevis om min James, men ble fortalt at det fantes ikke noe slikt. Det viste seg at det var mye, som jeg fant ut om i rettssalen. Det var de som skulle ha hjulpet ham, men han ble bare forlatt liggende på ryggen og en politimann slengte frakken sin over ansiktet hans, uten noe forsøk på å legge ham i stabilt sideleie, ingen ting. Det gjorde meg forbannet. Det ble løyet fra første dag, og det er mange familier som kan fortelle en lignende historie.

– Det er mange som i alle disse årene har sagt til meg: «Hvorfor gir du ikke bare opp?» Takk Gud for at vi ikke gjorde det. For de kom nesten unna med det.

FANSEN RENVASKET

Du antydet at det nå ville bli lettere for andre i samme situasjon?
– Jeg har alltid ment at informasjon skal være tilgjengelig for alle. Det kan aldri bli et rettferdig system dersom det bare er enkelte som har tilgang til for eksempel videobevis, hvor uskyldige mennesker ikke får mulighet til å argumentere sin sak på like vilkår. Det samme gjelder finansiering – enhver person skal ha en rett til å få økonomisk støtte. Politiet på Hillsborough fikk støtte helt fra regjeringsnivå, de etterlatte har aldri fått noe. Vi var avhengige av godheten til vanlige folk, og uten dem ville vi aldri ha fått det likskuet som vi nå snakker om. Og det er mennesker fra Merseyside, det øvrige England og også fra hele verden for øvrig, de hjalp oss til å oppnå dette. Jeg vegrer meg for å bruke ordet seier, da det ikke er noen vinner etter Hillsborough, det er bare tapere. Det gjør meg sint at våre fans fikk skylden, men vi har renvasket deres navn, vi renvasket de 96, og det er jeg stolt av.

Og selv statsministeren har gjort det klart i parlamentet at fansen var helt uten skyld?
– Ja, og det er jeg veldig glad for. Under likskuet var det som dere sikkert vet 14 spørsmål som skulle besvares, og naturlig nok ble det fokusert på spørsmål seks angående uaktsomt drap. Men det påfølgende spørsmålet var: «Påvirket noe av oppførselen til supporterne det som skjedde på Hillsborough», og jeg var veldig nervøs for det noe. Jeg kan huske jeg sa til Andy Burnham, «hvis vi får ja på spørsmålet om uaktsomt drap så er det utmerket, men hvis de samtidig hevder at noe av det fansen gjorde kan ha bidratt, da kan de ta med kjennelsen sin og stikke den et visst sted. Da vil jeg ikke akseptere den, og jeg vil reise meg opp i rettssalen og rope det ut.» Jeg nevnte det også for Steve Rotherham, Phil Scraton og journalist Brian Reade, at jeg var beredt til å gjøre det. Min sønn ville ikke ha godtatt en kjennelse hvor fansen fikk noe skyld. Heldigvis kom det et nei, fansen hadde overhodet ikke noe skyld i dette, og jeg hørte knapt på resten av det som ble sagt. Dette var de to avgjørende punktene for meg. Til slutt var det bare en enorm lettelse, og trolig påvirket av fotballfans rundt meg utbrøt jeg etterpå at vi vant 14–0!

Ansiktet til Margaret Aspinall sprekker opp i en hjertelig latter. Det er godt å se, og det er godt å høre.

Tror du den generelle oppfatningen i England av Hillsborough nå er endret ytterligere?
– Du treffer fortsatt folk som ikke tror noe på dette og som hevder at fansen selv påvirket det som skjedde. Det er umulig å prøve å utdanne noen som ikke er interessert i å høre etter. Du kan ikke få blinde folk til å se, slik vil jeg uttrykke det. Det vil alltid være folk som tror på noe fordi de ønsker å tro at det er slik.

Etterlatte og venner av 96, det dreier seg om mange mennesker?
– Det er noe av det som virkelig imponerer meg, hvordan vi har greid å holde sammen så godt over alle disse årene. Det er klart det er ulike meninger, men vi har likevel greid å dra i samme retning. Vi har heller ikke hatt mediene på vår side, og da tenker jeg ikke bare på en spesiell avis. Det var andre som også skrev mye ille de første årene, om ikke på forsidene så inne i artikler, og der tror jeg oppfatningen nå er en helt annen. Kanskje var det noen som visste det, men ikke ville skrive det, jeg vet ikke. Jeg mener at pressen skal være under kontroll, det skal være regler for hvordan du kan oppføre deg, hvordan det ageres, arbeidsmetoder med telefonavlytting, etc., da noe av det som ble skrevet om Hillsborough skadet og såret veldig mange mennesker. Vi, og mange andre, hadde journalister som banket på vår dør når vi ikke ønsket dem.

Finnes det ingen mulighet til å klage på pressen i England?
– Vi prøvde å klage, vi prøvde å si at de etterlatte må få lov til å gravlegge sine kjære i fred, men det fungerte ikke. Kjendiser kan saksøke en avis for dette og hint, men det var umulig for oss siden det aldri ble nevnt noen navn. Det var folk over hele verden som trodde på det som ble som skrevet, og vi fikk stygge og ekle e-mailer som var veldig sårende, men vi kunne ikke gjøre noe med det. Så slue var de. Det økte den smerten vi følte, og det er feil at det skal være slik.

MÅ STÅ TIL ANSVAR

Likskuet er over, men dere har fortsatt et kontor – hvordan ser fortsettelsen ut, hva håper dere å oppnå nå?
– Personlig har jeg gjennom kjennelsen fra likskuet fått det jeg alltid ønsket for min James, så hva ønsker vi nå? Etter det jeg og alle andre etterlatte og involverte har måttet gå igjennom i alle disse årene, og ikke minst de siste par årene med de påkjennelser som har vært i rettssalen, hva vi har måttet sitte og høre på og den smerten som vi har følt, noen må bli strafferettslig forfulgt etter hva de har gjort. Jeg vil at noen skal sone sin straff for dette. De har hatt 27 år med ferier, feiring av jul med sine familier, og vi har opplevd et helvete. Jeg treffer nesten aldri mine barnebarn, jeg var altfor lite sammen med mine egne barn da de vokste opp, alt på grunn dette. Det er veldig trist, og det må skje at noen blir stilt til ansvar, og at jeg da endelig kan få oppleve litt tid i fred med meg selv.

I et tidligere intervju med The Kopite hadde du et rop til de ansvarlige for Hillsborough om at det var tid for dem til å lette deres samvittighet?
– Noen har faktisk gjort det, la det være klart. Noen av de fra politiet som var i retten var ærlige og sa at de ikke var klar over hva som virkelig hadde skjedd. De var blitt styrt av noen over dem uten at de selv visste det. De som etter 27 år ikke har lettet sin samvittighet, jeg tror ikke de noen gang kommer til å gjøre det. Trolig har de ingen samvittighet. Jeg tror de har overbevist seg selv om at det de sier og mener er riktig. Jeg vil imidlertid ikke like å være noen av dem den dagen de møter sin skaper, eller de 96. Fruen til David Duckenfield uttalte etter likskuet at de hadde kommet tilbake fra en ferie i USA eller Australia, jeg husker ikke nøyaktig, og hun beklaget hvor mye hun og hennes mann hadde måttet gå igjennom i alle disse årene. Hvordan våger hun å si noe slikt? Hvis hennes mann hadde snakket sant fra starten av, ville hun ha sluppet det, og de etterlatte hadde unngått noe av den torturen som de er blitt utsatt for. Jeg vil hevde at jeg ikke er en ondskapsfull person, men David Duckenfield må stå til rette for det han har gjort.

Kan du likevel forstå hvis noen av de etterlatte nå ønsker å sette en slags strek?
– Jeg hater ordet Hillsborough. Jeg skulle ønske jeg aldri mer behøvde å si det ordet igjen. Det er ikke noe mer jeg ønsker enn å kunne tenke på min James med glede, heller enn sinne. Sinne over den urett han har vært utsatt for, over noe han aldri gjorde. Jeg ønsker å bli kjent med mine barnebarn og ha muligheten til å ha noen år hvor jeg kan se dem vokse opp. Nive, som er hos meg nå, sa for bare noen dager siden at hun så gjerne skulle ha truffet sin onkel James, og jeg vet at James veldig gjerne ville ha truffet henne. Folk sier at jeg må komme meg videre, men det kan jeg ikke, og nå snakker jeg igjen som privatperson. Det er én oppgave igjen, og det er å sørge for at noen blir holdt ansvarlig for Hillsborough.

David Duckenfield må stå til rette for det han har gjort.Margaret Aspinall

BLE HØRT

Du nevnte Andy Burnham, var hans tale på Anfield et vendepunkt?
– Det var et vendepunkt. På det tidspunktet stod vi stille. Ann Williams hadde vært et par ganger hos statsadvokaten på vegne av sin sønn Kevin, men ingen ting skjedde. Nå er Ann dessverre borte, og vi har mistet mange flotte mennesker langs veien, og da vi skulle ha vår 20. minnemarkering virket alt låst. Gordon Brown var statsminister på den tiden, og han hadde gitt daværende sports- og kulturminister Andy Burnham et brev som han ønsket skulle bli lest opp på denne markeringen, men vi hadde aldri tillatt noe parlamentsmedlem inn på våre markeringer tidligere. Vi stolte ikke på noen av dem, som var forståelig ut fra hva som hadde hendt.

Det ble også en mulighet for dem på Merseyside til nær sagt offentlig å gi uttrykk for hva de syntes om øvrigheten?
– Det var det som ble så fint. Steve Rotherham, vårt lokale parlamentsmedlem, kom til meg med henvendelsen om at statsministeren ønsket at Andy Burnham skulle få lese opp et brev. Først sa jeg at det var helt uaktuelt og at de etterlatte ville gå berserk, og at fansen ville gå berserk. Andy ringte meg så og sa at han da syntes at jeg skulle lese opp brevet. Etter å ha sovet på det bestemte jeg at vi likevel skulle la Andy Burnham få komme, og dersom han skulle bli avbrutt og plaget, da måtte han bare akseptere det. Jeg følte meg under stort press og var klar til å ta det fulle ansvaret om dette skulle gå helt galt, men i ettertid er jeg veldig glad for at jeg tok den avgjørelsen. Andy ble avbrutt, og jeg beundrer måten han tok det på, men den stemmen, eller de stemmene, som lot seg høre på The Kop ble hørt helt fram til regjeringen. Da jeg snakket med Andy senere på kvelden, sa han at «jeg lover at de stemmene vil bli hørt». Og i løpet av noen uker visste vi at vår sak kom til å bli tatt opp på nytt.

Noe senere var du med på «Hillsborough Independent Panel», var det andre øyeblikk som står veldig klart for deg?
– Da vi møttes i Anglican Cathedral for å høre den rapporten som var blitt skrevet, det var en annen uforglemmelig dag. Jeg kan huske biskop James Jones, som ledet panelet, stilte seg opp på plattformen, og det første han sa til alle de etterlatte var: «Jeg vet hva dere ønsker å høre, at vi har funnet noe nytt. Mitt svar er: Ja, det har vi.» Den siste setningen står som spikret i hodet mitt.

– Jeg visste mye om Hillsborough, men hva jeg ikke var klar over før det panelet begynte sitt arbeid var at mange av dem som var i Sheffield kunne ha blitt reddet. At de sjekket om hver eneste av de omkomne hadde et kriminelt rulleblad, det visste jeg ikke. For meg har de da sunket til det lavest mulige nivå, for å prøve å legge skylden på de døde for hva de selv hadde forårsaket.

Om Hillsborough - på liverpool.no

Andy Burnham og Steve Rotherham -   sentrale lokale politikere når det gjelder Hillsborough.

OFFENTLIG PERSON

Det er over 20 år siden vi hadde vårt første intervju med HFSG, da du var en av dem som vi traff på kontoret i North John Street i Liverpool sentrum. Nå er du lederen, den gangen satt du litt borti et hjørne og sa ikke så mye: Kan vi anta at du har lært mye om deg selv gjennom disse årene?
– En må ikke glemme at vi hadde to store ledere i først Trevor Hicks, og så Phil Hammond, og jeg lærte veldig mye av dem. Først var jeg der kun som en frivillig, som først og fremst hadde ansvar for fotokopiering og litt arkivering, men etter hvert tok jeg mot til meg og begynte å rekke opp hånden hvis det var meninger som ble søkt. Da jeg til slutt ble leder tror jeg ikke at jeg har gjort det så aller verst. Jeg tror jeg stort sett har truffet bra med de største avgjørelsene som jeg har måttet ta.

Sue Roberts nikker kraftig bak en PC litt lenger inn i rommet, assistert av undertegnede. Margaret Aspinall har vist seg som en meget sterk og handlekraftig kvinne. Hun har mottatt hedersbetegnelsen CBE (Commander of British Empire), hun ble i 2013 kåret til «årets mamma» i England og hun var i høyeste grad en del av de etterlatte og forkjempere i sin kamp etter Hillsborough som i lokalavisen Liverpool Echo ble valgt til «Greatest Merseysiders of All Time».

Du er en person som er i det offentlige lys nå, hvordan opplever du det?
– Det er ydmykende, siden dette dreier seg ikke om meg, det dreier seg om en stor gruppe mennesker, og det dreier seg om en by. Jeg er stolt av den byen jeg kommer fra, og jeg elsker menneskene her – men det jeg er mest stolt av for min egen del, er mine barn og mine barnebarn.

SPIRIT OG SAMHOLD

– Jeg har lyst til å fortelle en historie, om en person som ikke har noe. Når jeg er i byen hender det at det er folk som kommer bort til meg og ønsker å ta et bilde sammen med meg, og jeg føler meg ydmyk og flau på samme tid. Men de vil bare ha litt av min tid, og da synes jeg at de skal få det. Det var imidlertid en dag da jeg gikk, sammen med min mann, nede ved dokkene på vei til en restaurant for å få noe å spise og hvor vi skulle møte vår sønn. Det absolutt høljet ned, og borte i et hjørne sitter to uteliggere. Den ene spør pent om jeg har noen vekslepenger som han kan få. Jeg kikket i lommene mine og der lå det en £20-seddel og to pund. Jeg syntes ikke jeg kunne gi bort seddelen, så jeg ga fra meg de to myntene. Da spurte han andre om jeg hadde en sigarett, og siden røyking er min store last her i livet tok jeg fram en pakke og ga dem en sigarett hver. Jeg tror det totalt var ni sigaretter igjen, og når jeg går videre tenker jeg at dette er begge sønner til en mor og en far, og jeg kan kjøpe meg en ny pakke for de £20 jeg har, men det kan ikke de. Jeg går derfor tilbake og gir dem resten av sigarettpakken og ber dem om å dele den. «Åh, hjertelig takk, det var utrolig snilt,» sier de nesten i kor før Jim roper på meg og sier at jeg må skynde meg eller så kommer vi for sent. I neste øyeblikk løper en av karene etter meg og sier: «Nå kjente jeg deg igjen, jeg vil at du skal ha de to pundene du ga oss til Hillsborough. Jeg er så stolt av deg, kan jeg få gi deg en klem?» Jeg ga ham en klem, og det absolutt stinket av ham. Så tok han igjen fram myntene og sa, «du må ha disse, det er ikke mye, men det er alt jeg har». Jeg sa at det kan jeg ikke gjøre, men han insisterte, og jeg sa at jeg tar tilbake et pund, for hvis jeg tar tilbake to og forteller dette til HFSG, vil de slakte meg for det. For meg var det ene pundet det samme som at jeg hadde fått en million fra en velstående person. For meg symboliserte det den spiriten og det samholdet som hersker på Merseyside.

– Det var noens sønn, og det kan være årsaker til at han var på gata som vi ikke kjenner til. Jeg ser opp til mennesker, jeg ser ikke ned på dem.

Forrige gang vi snakket sammen sa du at det var kun én gave som du ønsket å gi James, og det var sannheten om Hillsborough. Nå kan du gi ham den gaven?
– Ja! Jeg har alltid sagt at det var ingen ting jeg kunne gi til James, til bursdager og jul, men det eneste jeg ønsket å ta med til ham når jeg treffer ham i himmelen, er sannheten. Rettferdighet, den riktige kjennelsen. Det kan jeg ta med nå. Jeg husker jeg kom ut av rettslokalet etter likskuet og tenkte at «du kan hvile i fred nå, James».

– Vi har imidlertid ikke helt nådd toppen. Vi har et fjell til å bestige. Det fjellet er at de som forårsaket det som skjedde i 1989, må stå til ansvar. Da kan vi stryke Hillsborough, da kan vi sette den streken som du snakket om. Skulle jeg dø i morgen, kan jeg imidlertid ta med meg en dødsattest med den riktige kjennelsen. Tidligere har jeg nektet å ta imot noen dødsattest, da jeg ikke aksepterte hva som stod på den. Innerst inne trodde jeg nok ikke at det ville skje, men på dagen 27 år etter at min sønn ble begravd fikk jeg en dødsattest som jeg kan ta med til James som en gave. Det er ikke den gaven han ville ha, men det er alt jeg kan gi ham.

Sammen for Hillsborough og de 96 -  Margaret Aspinall sammen med Sue Roberts og barnebarnet Nive.

Likskue er den undersøkelsen som en lege gjennomfører ved ytre eksaminasjon og enkle undersøkelser av en avdød for å avklare dødsårsak og å kunne skrive ut en dødsattest. I juridisk forstand gjennomføres et likskue der det er grunn til å anta at noe straffbart kan være årsak til dødsfallet. Hvis en jury returnerer en dom av urettmessig død, kan dommeren utstede en arrestordre som mistenkt og begynne en etterforskning av hans eller hennes engasjement i saken.
Wikipedia