LIDENSKAP:  Så mye betyr det for en «local lad» å vinne Champions League med Liverpool.

Trent Alexander-Arnold:«Derfor ble vi ikke stressa av å tape 3-0 mot Barcelona (jeg bare tuller, det var veldig stressende)»

I Players Tribune forteller Trent Alexander-Arnold om veien fra boligfeltet til treningsfeltet Melwood — og Champions League-seier.

I et blogginnlegg for the Players Tribune forteller Trent Alexander-Arnold om karrieren så langt, og viktigheten av støttende familiemedlemmer.

Bussbillett

Da en rød buss med nykronede Champions League-vinnere sakte lurte seg gjennom folkemengden i Liverpool i 2005, sto en seks år gammel Trent Alexander-Arnold i oppkjørselen til huset sitt og ventet. Det føltes som en evighet før han hørte noen rope «den kommer!», og Steven Gerrard og resten av gjengen seilet forbi som hjemvendte krigshelter med den seneste erobringen — Big Ears — over hodet.

14 år senere hadde Alexander-Arnold sikret seg billett ombord bussen.

Seriøse ambisjoner

Som de fleste andre små guttene og jentene som vokste opp i Liverpool, drømte Trent om å en gang kunne ta på seg den røde drakten, gå ned spillertunnelen på Anfield og ut på den kjente gressmatta.

«Jeg har alltid hatt seriøse ambisjoner og motivasjonen var aldri langt unna. Jeg vokste opp med mamma, pappa og to brødre, Tyler og Marcel, i et treroms hus rett ved Melwood, klubbens treningskompleks. På den tiden kunne brødrene mine og jeg gå hverandre på nervene, men vi hadde alltid én ting til felles: Liverpool Football Club.»

Brødrene spilte fotball døgnet rundt, og lagde baller av sokker og aluminiumsfolie. De sparket ball i hagen, eller i parken på andre siden av gata.

LEVER DRØMMEN:  Det var nok noen tusen blant de fremmøtte Liverpool-supporterne som gjerne skulle vært i Trent Alexander-Arnold sine sko i dette øyeblikket.

På toppen av en søppelkasse

Kjør forbi treningsfeltet på Melwood når førstelaget trener, og til tross for at det er godt gjerdet inn og skjult for allmennheten, vil barn (og noen ekstra engasjerte voksne) klatre opp på søppelkasser og parkerte biler for å få et glimt av heltene på feltet. Alexander-Arnold-brødrene pleide å gjøre akkurat det.

Til tross for at mange barn vokser opp i skyggen av Anfield, eller i Alexander-Arnolds tilfelle Melwood, er det ikke hverdagskost å ta turen inn på tribunen. I 2005 klarte Alexander-Arnolds mor å ordne billetter til Trent og Tyler, til Champions League-kampen mot Juventus.

«Europeiske kvelder på Anfield er noe annet. Å få være der på Main Stand, det var uvirkelig. Man må prøve å ta det inn. Håpe at man husker alt morgenen etter. Flomlysene som lyser opp banen. Energien fra the Kop.

Men det øyeblikket jeg husker aller best var da ballguttene marsjerte ut til midtbanen. Det var ca 20 av dem, og de veivet det store flagget. Og så begynte Champions League-hymnen. Vanligvis ville Tyler og jeg pratet over den på TVen. Men vi var musestille. Og så begynte the Kop å synge, «You’ll Never Walk Alone». Og kraften i det… jeg ble forelsket, bokstavelig talt. Jeg visste hva jeg ville gjøre med livet mitt.»

Sjakk mot Carlsen

Selv om han omtaler fotball som en hobby og besettelse som opptok all tid i barndommen hans, har også sjakk vært viktig i familien. Konkurranseinstinktet brødrene mellom var så voldsomt at foreldrene måtte finne en roligere hobby, og de valgte å lære dem å spille sjakk.

«Det var helt strålende, faktisk, for sjakk krever det samme type konkurranseinstinktet og strategien som fotball. Men følelsen du får når du vet du skal til å danke ut broren din, og det er absolutt ingenting han kan gjøre for å komme seg ut av det? Ahhh, det er fantastisk. Ansiktsuttrykket hans.»

I fjor høst prøvde høyrebacken lykken i et slag sjakk mot verdensener Magnus Carlsen. Det gikk kanskje ikke som han ønsket. Carlsen slo Alexander-Arnold på bare 17 trekk. 

Trent og Gerrards innlegg

Forholdet mellom brødrene har vært viktig, og etter hvert som Trent beveget seg oppover i Liverpools akademi, ofret Tyler og Marcel sine drømmer for at den mellomste broren kunne følge sine.

Etter serieavslutningen mot Wolves i mai var de tre brødrene gjenforent på banen. Trent slo innlegg etter innlegg til brødrene lenge etter at kampen var over. De ville ikke forlate Anfield.

Da Alexander-Arnold var 16 år, kom Steven Gerrard, som jobbet for å bli trener, til noen av treningene på akademiet. Det var ikke mye kontakt mellom den etablerte Liverpool-helten og den fremtidige Liverpool-helten, men Gerrard pleide å være igjen etter treningene og slå noen innlegg med de unge spillerne.

«En av tingene jeg merket med han, var måten han oppførte seg på. Jeg tror ikke det var store forskjeller mellom meg og noen av gutta jeg spilte med på akademiet bare fordi jeg var fra Liverpool — men det var en liten forskjell. Du kunne høre det når Stevie snakket om supporterne, eller om Anfield, eller om klubben generelt — du kunne høre at han brydde seg på en annen måte. Det handlet om familie. Om å være sammen. Det satt seg i meg.»

«Når man taper 3-0 mot Barcelona blir man ikke så veldig stressa»

Alexander-Arnold gir manager Jürgen Klopp mye av æren for at Liverpool tok seg til finalen i Madrid, til tross for et svært dårlig utgangspunkt etter første semifinale.

«Tempoet vi spiller med, nådeløsheten, er et produkt av arbeidsmoralen han og teamet tar med til trening hver dag. […] Han sørger for at vi spiller for supporterne. Det høres ut som en klisje, men det er det ikke. Vår stil, vår identitet, den er hva Anfield ønsker — hva jeg elsket å se da jeg vokste opp. »

«Så når man taper 3-0 mot Barcelona på Nou Camp, blir du ikke så veldig stressa (jeg bare tuller, det var veldig stressende)» skriver corner-helten fra snuoperasjonen mot Lionel Messi og Barcelona. Øyeblikket etter at kampen var over og spillerne samlet seg foran the Kop, som sang en tåredryppende versjon avYou’ll Never Walk Alone, kaller han hans beste øyeblikk på en fotballbane.

Feiret med familien

Men det var fortsatt et trofé som skulle vinnes. Fjorårets tap for Real Madrid hadde gitt Liverpool-laget en real lærepenge i hvordan man vinner finaler. Etter spanjolenes tredje mål hadde de full kontroll.

«Det var klinisk. Det var frustrerende. Det var hjerteskjærende. Men det var også en velsignelse i forkledning. Gjennom hele sesongen gjorde vi mot andre som Madrid hadde gjort mot oss. Vi lukket kamper, vi vant 1-0 og 2-0. Vi lærte av dem.»

EMOSJONELT:  Den ene av Trents brødre, Marcel, var tydelig beveget da broren kunne løfte trofeet.

Da seieren var et faktum etter et tidlig straffemål fra Mo Salah og en sen 2-0-scoring av Divock Origi, fikk spillerne selskap av jublende familiemedlemmer på banen. I Alexander-Arnolds tilfelle var brødrene kjapt på plass.

«Da familien min kom på banen for å feire… det var alt det handlet om, for meg. Det ble ikke sagt mye. Hva kunne man si? Det var mange klemmer, noen tårer. Men da vi holdt trofeet sammen, var det bare én ting jeg tenkte.

Vi vant dette.

Fra en park på andre siden av gata, til en Europacup — vi gjorde dette sammen.»

Del
Siste Til vår nyhetsoversikt
16.10.2019 kl 21:20

Champions League-finalen kan bli flyttet grunnet Tyrkias militæraksjon i Syria

Champions League-finalen 2020 skal spilles i Istanbul, men UEFA har blitt spurt om flytte finalen.

+
16.10.2019 kl 17:48

Solskjær bekrefter: Pogba og de Gea mister søndagens kamp

Solskjær bekrefter at Manchester United må klare seg uten to av sine største stjerner når Liverpool kommer på besøk.

+
16.10.2019 kl 16:59

Forsinkelse i offentliggjøringen av TV-kampene skaper misnøye blant supportere

TV-kampene i Premier League for desember og januar skulle blitt offentliggjort fredag 11. oktober, men har fremdeles ikke kommet ut.

+
16.10.2019 kl 15:08

Hoever tatt ut i landslagstroppen til U17 VM

Liverpool får enda tynnere dekning på høyrebacken.

+