Gammel drøm i boks

Det er aldri for seint å realisere drømmen om Anfield. Bare spør brødrene Arild og Rolf Skaftun som har venta i 45 år.

22. mai 2017 kl 23.56 Ragnhild Lund Ansnes

En sesong er akkurat over, og denne sesongen har vært vertskap for tusenvis av Anfield-debutanter. Svært få fotballopplevelser slår den aller første kampen på Anfield, særlig om du har vært Liverpool-supporter hele ditt liv.

Arild Skaftun og Rolf Skaftun fra Osterøy utenfor Bergen har vært Liverpool-supportere siden de var små. Nærmere bestemt i 45 år. Da Liverpool tok imot Arsenal og tok fra dem viktige poeng i kampen om topp fire-plasseringa tidlig i mars i år, var de to endelig på plass på Anfield.

– Jeg har holdt med Liverpool siden 1972, den gangen jeg fant ut at det var viktig å finne et engelsk lag. Nå er det 45 år siden, så det var på tide å komme hit. Jeg har sett Liverpool spille en gang i London, men dette har vært drømmen, forteller Arild og ser opp mot The Kop som henger over Shankly-statuen. Sola skinner.

Jeg har en fetter som har gifta seg og fått tre barn. Det kom ikke en tåre verken da han gifta seg eller fikk barn, men da han endelig kom til Anfield og Liverpool scoret og vant 1-0 her, da begynte han å sipe!Rolf Skaftun

– Når man har drømt om å oppleve et sted i så mange år. Hvordan føles det å endelig være her?

– Jeg kjente da jeg gikk gjennom parken og så Main Stand at jeg fikk litt ståpels. Det som skjer inne her kommer til å bli helt sjukt, sier Arild og ser over på sin bror Rolf som tar over:

– Jeg har en fetter som har gifta seg og fått tre barn. Det kom ikke en tåre verken da han gifta seg eller fikk barn, men da han endelig kom til Anfield og Liverpool scoret og vant 1-0 her, da begynte han å sipe! Jeg har ikke grått ennå, men jeg håper det skjer når vi går inn, sier Rolf og fortsetter:

Bare vi snakker om Anfield, Steven Gerrard og den klubbfølelsen han har, så kjenner jeg at hårene reiser seg. Liverpool hatt noen skikkelige helter hele tida. Dalglish, Keegan, Rush, Gerrard. Lederstjerner og fine typer.

– Også har det ofte vært lokale representanter på laget. Og for meg betyr det litt at det fortsatt er det. Scousere. Men de må være gode nok. For det å få et slik kjøpe-City og – Chelsea, det er kortsiktig tror jeg. Det er kjekt der og da, men det blir ikke samme stasen, sier Arild.

50-årspresang fra familien

– Men hvorfor har det tatt 45 år å komme hit da?

– Nei, vi er nå litt treige, da. Arild og broren ler hjertelig.

– Jeg har sett en rekke kamper i London, men bare én av dem med Liverpool. Det å komme hit har bare tatt tid. Det var en 50-årspresang fra min frue og mine to barn. Men har fortsatt venta et par år fra jeg fikk gaven til vi nå reiste. Også hadde vi en plan om at når jeg skulle reise, så skulle vi to reise sammen. For Liverpool er vår greie, da, forklarer Arild.

– Første turen måtte være brødretur. Jeg har en gutt som er veldig fotballinteressert, men jeg hadde lyst til å være her først. Så kan kona og sønnen min være med neste gang.

Rolf brøyter med andre ord opp løypa. Men jomfruturen måtte bli med broren, for fotballklubben har betydd så enormt mye for dem som brødre. Både i oppveksten og i dag.

Debutanter:
Debutanter:  Arild og Rolf er brødre og har alltid hatt Liverpool FC til felles.

Tapte med vilje

– I barndommen spilte vi fotball på en parkeringsplass og lata som vi var engelske lag. Kevin Keegan var det største idolet. Nummer sju. Og når vi spilte ishockey var vi også engelske fotballag. Det var ikke ishockeyspillere vi var, men vi spilte ishockey og lata som det var fotball-turneringer med engelske topplag, sier Rolf.

– Var du Liverpool-fan og ikke fikk være Liverpool selv, så tapte du den kampen mot Liverpool, sånn var det bare! Vi leker ikke butikk! Vi har alltid vært lojale mot laget, Arild ler.

Og det til tross for at det absolutt ikke er noe galt med vinnerinstinktet. Snarere tvert imot:

– Liverpool betyr mye. Jeg blir alltid litt sur etter ei helg Liverpool har tapt, så jeg prøver å holde meg litt vekke fra folk, for jeg kjenner at jeg surner litt når de har tapt. Før var helgene ødelagte om Liverpool tapte og Brann tapte i tillegg. Det var den helga. Da var det bare å glede seg til neste helg og nye muligheter. Alltid blanke ark ved ny helg. Den følelsen har aldri stoppet. Uansett hvordan det går.

– Det tok 45 år å komme hit. Tror dere det tar 45 år til neste gang?

De svarer i kor, kort og kontant: – Nei!

– 45 dager! Ler Arild.

– Jeg er temmelig sikker på at det blir kamp igjen neste sesong, avslører Rolf.

For sånn er det bare, når du først reiser til Liverpool, blir det fort en trivelig vane.

Har du innspill til journalisten?
[email protected]