Historien om Andy Robertson:– Da folk sa: «vær tålmodig», ville jeg rive hodet av dem

Andy Robertsons historie er unik, men selv synes han noe av det tøffeste å takle var de første månedene i Liverpool.

22. mai 2018 kl 09.38 Arve Vassbotten

– Familien din har støttet deg hele karrieren, de har kommet ned til Liverpool og de ønsker at du skal spille, men du sitter ved siden av dem og du føler deg litt flau. Det er ikke noen god følelse. Men det blir enklere. De første gangene var det vanskelig, men så ble det en overraskelse når jeg var i troppen, sier Andrew Robertson til The Times, om sine første måneder i Liverpool, med lite spilletid.

Man kan trygt si at når Andrew Robertson står foran Cristiano Ronaldo og resten av Real Madris stjernegalleri i Kiev om noen dager, så er det et utrolig eventyr som også får sin finale. Det er en «askeladden»-aktig historie av de sjeldne, selv om hovedpersonen selv ikke er så begeistret for «eventyr-referansen».

#Trengerjobb

For fem år siden var Robertson 19 år gammel, og spilte amatørfotball for Queen’s Park i skotsk tredjedivisjon! 10. april 2013, på dagen fem år før den andre kvartfinalen i Champions League mot Manchester City, spilte han hele kampen og fikk et gult kort i Queen’s Park sin bortekamp mot Annan.

Foran 242 tilskuere ble det tap 2-0. For å få endene til å møtes jobbet han samtidig i billettluken på Hampden Park på den tiden.

– Et litt bedre resultat i kveld, twitret skotten da han ble minnet på kampen for fem år siden.

«Livet uten penger i denne alderen er elendig #trengerjobb», skrev venstrebacken i august 2002. Nå er den gamle tweeten delt 13 600 ganger og likt av 21 400 personer.

Sesongen etter fikk han kontrakt med Dundee United. Der ble han kåret til årets unge spiller i Skottland allerede i sin første sesong, og debuterte for det skotske landslaget.

Så kom Hull City på banen og punget ut 2,85 millioner pund for signaturen hans. Tre år senere, etter både opp- og nedrykk i Premier League, ble han helrød for åtte millioner pund i fjor sommer.

Ba familien stoppe

Og til tross for, eller kanskje på grunn av, den historien. Er det verste Andy Robertson hører: «vær tålmodig».

TOK TID:
TOK TID:  Andy Robertson fikk lite spilletid i starten i Liverpool, men tok vare på sjansen da Moreno ble skadet.

– Det er det riktige rådet, men det er det mest irriterende man kan høre. Hvis det kommer fra en manager eller en trener, er det annerledes fordi de ser deg hver dag. Men når det kommer fra familiemedlemmer, spillere du spilte med før, folk som er nær deg, så blir det slik at etter de første ukene så ville jeg rive hodet av dem når de sa det. Jeg visste at jeg måtte være tålmodig, men det at alle sa det begynte å bli irriterende. Jeg snakket med kjæresten min, mamma og pappa og sa bare til dem: «dere må slutte å stille meg spørsmål for det gjør alt bare ti ganger verre», sier Robertson til The Times.

– Det var utmattende. Hver lørdag når troppen ble kjent og jeg ikke var med, ville folk spørre: «er du skadet?». Jeg fortalte at ikke noe var galt, og da kom den gamle «vær tålmodig», og da måtte jeg bare skru av telefonen. I hvert intervju jeg gjør så snakker folk om «eventyret», som er ordet folk bruker, men de første månedene var kanskje den første gangen jeg ikke var i troppen og ikke spilte på lørdager, det skjedde ikke i Queen’s Park eller Dundee eller Hull.

Hun taklet meg på mitt verste, og all ære til henne, for vi hadde akkurat fått en guttebaby også.Andy Robertson om kjæresten

– Å komme til Melwood på egenhånd når alle andre var borte et eller annet sted, var tøft. Men det var ikke det hardeste. Man kan krumme nakken og jobbe. Men å takle «bråket» fra utsiden var noe nytt for meg, og når jeg ser tilbake på det, taklet jeg det nok ikke godt. Kjæresten min ville nok sagt at hvis hun spurte om noe rundt fotball, ville jeg bare stenge henne ute. Jeg liker ikke å snakke om det. Hun taklet meg på mitt verste, og all ære til henne, for vi hadde akkurat fått en guttebaby også, sier Robertson.

Begynte å tvile

Han innrømmer at det var tider der han lurte på om det var feil avgjørelse å dra til Liverpool. Om han skulle ha valgt en klubb med sikrere spilletid isteden.

– Man begynner å tvile på seg selv. Mange sier det, men det som skjer i hodet ditt, er det vanskeligste å kontrollere.

Men Robertson fikk sjansen igjen. 6. desember mot Spartak Moskva, kunne Robertson se fra tribunen at Alberto Moreno måtte ut med en kneskade. Til da hadde han spilt 4 kamper for Liverpool. Nå står han med 29.

Han forteller at han to dager før kamper, flytter inn på eget soverom for å ikke bli vekket av sønnen Rocco, og for å sørge for at han får nok søvn og hvile. Robertson forteller også at han har fått god hjelp av sin landsmann Kenny Dalglish.

– Han har vært til stor hjelp for meg. Han har alltid sagt at hvis jeg trenger noe, vil han og kona hans hjelpe til. Det er fint siden vi er her nede på egenhånd med en baby.

Bestefaren er drivkraften

Robertson vil ifølge Scottiish Daily Mailbli den første skotte som spiller den gjeveste europacupfinalen på 21 år. 26 familiemedlemmer vil være tilstede på NSC Olimpiyskiy Stadium. Men bestefaren på 86 blir hjemme i Glasgow.

– Jeg tror vi måtte tvinge bestefar til å ikke dra. Han var desperat etter å få et nytt pass, men dessverre tror jeg ikke det var mulig for han å reise. Han er kanskje litt for gammel. Men han vil se på hjemme sammen med bestemor, og forhåpentligvis kan jeg gjøre dem begge stolte.

– Jeg tror besteforeldrene mine begge er 86, og er kanskje litt mer sårbare enn de en gang var. Han kom for å se hjemmekampen mot Roma i semifinalen. Vi tok avgjørelsen om finalen da, for han brøt ut i gråt. Jeg tror det er den eneste gangen pappa har sett ham gråte. Han gråt da vi gikk opp til 5-0, så jeg er ikke sikker på om nervene hans takler det.

Jeg tror det er den eneste gangen pappa har sett ham gråte. Han gråt da vi gikk opp til 5-0.Robertson om bestefaren

– Det er det som vil være den viktigste drivkraften min på lørdag, mer enn noe annet. Forhåpentligvis kan jeg dra tilbake og feire med dem.

Ser seg ikke tilbake

Og Robertson håper det også skal få en slutt på alle skriveriene om hans fortid.

– Ikke tolk meg feil, jeg elsker fortiden min.

– Men kanskje en dag kan folk begynne å se hva jeg gjør nå, istedenfor Andy Robertson for fem år siden. Jeg prøver å ikke se meg tilbake. Jeg vet stort sett ikke hva jeg gjorde for fem minutter siden. Jeg ser alltid framover.

– Det er min mentalitet. Nå ser jeg mot de neste fem årene, ikke de siste fem. Jeg kan ikke endre fortiden, og ønsker heller ikke gjøre det. Men nå må jeg se framover for å endre framtiden min. Når fortiden kommer opp, kan skuldrene mine falle litt. Men folk må ikke tro jeg forsøker å glemme det. For det gjør jeg ikke.

Har du innspill til journalisten?
[email protected]