LIVET SMILER TIL ANDY  Og Liverpools nummer 3 takker de som har lagt grunnlaget for fotballkarrieren.

– Jeg vet hvor stolte folk er av hva jeg har oppnådd

For fem år siden spilte Andy Robertson mot Berwick Rangers, Montrose, Peterhead og Annan. Forrige sesong var han med på å slå Porto, Manchester City og Roma på veien til Champions League-finalen.

Da Andy Robertson var fire år gammel tok faren ham med til Giffnock Soccer Centre. Slik startet forsvarsspillerens fotballkarriere.

– Jeg vet hvor stolte folk der er av hva jeg har oppnådd så langt, men de vet også hvor mye jeg verdsetter det de gjorde for meg, sier Liverpool-spilleren til den skotske avisen Daily Record.

– Jeg besøkte dem så sent som tirsdag kveld, og møtte formannen og en av mine gamle trenere, som fortsatt er der. En fyr kalt Bernie Airlie. Han har lagt ned så mange år med hardt arbeid der, og er fortsatt svært involvert, fortsetter venstrebacken.

Har startet eget fotballakademi

Robertson verdsetter den jobben disse folkene gjorde for ham så høyt at han har startet sitt eget fotballakademi på sørsiden av Glasgow, og har inngått et samarbeid med nettopp Giffnock Soccer Centre.

– Unger kan på den måten få litt kvalitetstrening, men det viktigste er fortsatt å ha det morsomt med fotballen. Det var nøkkelen for meg i barneårene. Det handler om å elske spillet, og ikke ta det for seriøst. Det må fortsatt være mantraet.

– Samtidig håper jeg at jeg på denne måten viser hva dette betød for meg. Uten foreldre, trenere og alle som jobber i kullissene i klubber som Giffnock hadde det ikke blitt noe av dette.

Det viktigste er fortsatt å ha det morsomt med fotballen.Andy Robertson

Det henger allerede en signert «Robertson 3»-trøye på veggen i Giffnock, og ønsket om en «Robertson 26» i rødt er allerede kommet.

– Det skal ordne seg. Det er alltid godt å gi noe tilbake til klubbene du har spilt for, lover Liverpool-backen.

– Jeg var ikke så lenge ved Giffnock. Celtic hentet meg i niårsalderen, men jeg fikk mange venner der som fortsatt er mine venner. 

– Jeg begynte ved Giffnock da jeg var fire år, og jeg husker vi spilte mye fire mot fire. Til slutt tok faren min over laget mitt, og ble min trener. Han var trolig strengere med meg enn han var med de andre spillerne. Jeg ble i alle fall ikke favorisert!