Onsdag var det 17 år siden John Arne Riise signerte for Liverpool. I den forbindelse har vi her hentet fram et utdrag fra et lengre intervju fra The Kopite i fjor høst, som Riise gjorde i forbindelse med «Fordeler og ulemper ved å være John Arne Riise».

Historien ville sett ganske så annerledes ut om agent Einar Baardsen hadde unnlatt å svare på telefonen han fikk på en vingård i Frankrike sommeren 2001. Eller om personen i den andre enden hadde ringt bare litt senere.

– Jeg ble litt småirritert fordi han ikke hadde satt på lydløs. Jeg regnet med at han så at det var et engelsk nummer eller noe slikt. Mens han snakket, gikk praten ennå mellom oss andre, sa John Arne Riise til The Kopite.

• Sjekk ut vår nye Kopite-seksjon her.

Hvisket meg i øret at vi måtte dra

De andre i rommet var foruten Baardsen og Riise selv, hans mor Berit, en sportsdirektør, en annen agent og eieren av vingården, Jean Tigana. Mannen som hentet Riise som 17-åring til Monaco, og som nå skulle hente ham til Premier League.

– Det var jo veldig spesielt. For det hadde jo vært mye prat fram og tilbake om overgangen til Fulham, og nå var jeg endelig der hvor jeg skulle signere kontrakten. Jeg var happy med å komme til engelsk fotball, og det var god stemning og alle var fornøyd, men så rett før jeg signerer – og det er snakk om sekunder – så ringer agentens telefon.

– Når han kommer tilbake hvisker han meg i øret at «vi må dra». Jeg skjønner ikke helt hva han mener, så vi går noen meter unna og da sier han: «Det var Liverpool som ringte og lurte på om du hadde signert.» Da han sa nei, fikk han beskjed om å komme dit for å ta en prat. Jeg visste ikke at det hadde vært noen interesse, så jeg tenkte bare: «Hva skjer nå?»

Der og da ba Riise agenten ta seg av alt, og gikk og satte seg i bilen utenfor.

– Det var mest fordi jeg var flau og redd for hva som ville skje når han ga den beskjeden. Jeg ønsket ikke å virke respektløs heller, men det var en situasjon jeg ikke følte meg komfortabel i.

Fra Marseille gikk turen rett til flyplassen i Liverpool. Mens forhandlingene foregikk, satt Riise på hotellrommet til han fikk beskjed om å dra til Anfield. Der fikk han en rundtur av Gérard Houllier.

– Vi sto midt på The Kop, så på en bane som var grønnere enn noen gang, sola skinte, og så spurte han rett ut: «Do you want to play here?»

Hva svarte du da?

– Jeg begynte å småhumre. Det er jo et ganske enkelt spørsmål, og kanskje et dumt spørsmål, når man står der og kribler i beina og får frysninger. Jeg hadde bestemt meg for å si ja uansett. Jeg tror jeg sa noe sånt som: «Yes, please», la meg få sjansen. Så gikk vi ned og signerte.

Ingen forhåpninger

Det er egentlig noen utrolige tilfeldigheter som gjorde at du havnet i Liverpool?

– Jeg mener ting skjer av en grunn, og det har jeg alltid sagt i mitt liv. Jeg holdt også på å gå til Leeds før det, David O’Leary elsket meg. Det var derfor jeg ødela min posisjon i Monaco, fordi jeg var litt for offensiv utad med å si at jeg ville til engelsk fotball. Men det var også så mye interesse at jeg visste at jeg ville komme meg bort i løpet av det året der. Men det er selvsagt tilfeldigheter også når det er så nært at jeg signerer for en av to andre klubber. Men det var spesielt å skrive under og tenke at: «Nå er det Michael Owen, Steven Gerrard, Robbie Fowler og de gutta som gjelder.»

Hvordan var det å komme inn som 20-åring i et lag som akkurat hadde vunnet ligacupen, FA-cupen og UEFA-cupen sesongen før?

– De hadde vunnet The Treble, og i tillegg var Jamie Carragher venstreback og Marcus Babbel høyreback. Jeg hadde ingen forhåpninger om spilletid. Houllier sa at hvis jeg spilte 15 kamper totalt, inkludert innbytter, ville han være fornøyd med meg den første sesongen.

Riise endte opp med å spille 38 seriekamper den sesongen, 2 FA-cupkamper og 15 europacupkamper. 56 offisielle kamper ble han stående med. Det er, for å sette det i perspektiv, flere kamper enn noen Liverpool-spillere har hatt de siste seks sesongene.

• Les hele historien der Riise snakker om sin tid i Liverpool