Ti kamper med midlertidig manager Ronnie Moran – og sesongen 1990/91 ble ødelagt
Kenny Dalglish hadde sensasjonelt trukket seg som sjef, og snart var Liverpool uten sjanser til å vinne cup og liga.
Overskriften ser brutal og urettferdig ut. Ronnie Moran vil alltid være en legende i Liverpool Football Club. En trofast tjener, først som langvarig spiller og deretter som et viktig medlem av Boot Room hvor han var et symbol på disiplin.
En kan diskutere skyld, årsaker og tilfeldigheter, men det er et faktum at under perioden hvor Ronnie Moran fungerte som manager mellom Kenny Dalglish trakk seg og Graeme Souness var på plass, mistet de røde ligagullet til Arsenal og ble slått ut av FA-Cupen.
Ledet ligaen
Torsdag 21. februar valgte Kenny Dalglish å gi seg som manager i Liverpool. Dagen etter at hans lag med Barnes, Beardsley & Co hadde spilt 4-4 mot Everton i en omkamp i FA-Cupen på Goodison Park. I en kamp som Liverpool førte mesteparten av tiden og scoret noen flotte mål da de tok ledelsen fire ganger, bare for Everton til å utligne hver gang.
Kenny orket ikke presset lenger, ikke minst det å håndtere å være manager i etterkant av tragedien på Hillsborough hadde tatt på. Det ble i ettertid spekulert i at han ikke fikk den responsen fra spillerne han ønsket, at han hadde mistet noe av grepet på transfermarkedet, men det gir lite fornuft.
Da en blek Kenny Dalglish møtte pressen for å fortelle at han ikke lenger var manager for Liverpool var det spilt 24 kamper i det som fortsatt var engelsk 1. divisjon. De røde fra Anfield lå øverst med 54 poeng, foran Arsenal med 51 poeng. Jimmy Carter fra Millwall ble riktignok ingen hit, men Liverpool fikk igjen en god del av pengene da Arsenal senere kjøpt ham. David Speedie er blitt nevnt som et kjøp som ikke passet til Liverpool, men den iltre skotten hadde scoret to mål da Everton var blitt slått 3-1 foran The Kop i den siste ligakampen som Kenny ledet. Unge spillere som Jamie Redknapp og Don Hutchison var nettopp signert og som skulle vise seg å være gode investeringer.
Det var et lag hvor flere av de viktige spillerne var rundt 30 år, og som ville ha måttet gå gjennom noe av et generasjonsskifte de nærmeste sesongene, men der og da var Liverpool både regjerende ligamester og ligaleder sesongen 1990/91.
Tapte toppkamp
Den overraskende exiten til Dalglish skapte en vanskelig situasjon for Liverpool, det kan det herske liten tvil om. Dramaet med Kenny skjedde som nevnt på en torsdag, og allerede lørdagen etter innledet Liverpool en vrien og viktig uke.
Først skulle de til Kenilworth Road og kunstgresset til Luton. Dette var riktignok ikke den beste Luton-årgangen, men Liverpool hadde aldri lagt skjul på at de ikke likte å spille på det engelskmennene kalte for «plastikkbane». «Det er et kunstig underlg, slik at det blir et kunstig spill», hadde Kenny Dalglish tidligere sagt om astroturf.
Allerede dagen etter pressekonferansen satte spillerne seg i bussen for å ta kjøreturen og bli innlosjert rett nord for London. Kampen startet bra for Ronnie Moran og Liverpool, da en hands sørget for at Jan Mølby fikk sjansen til å gi gjestene ledelsen etter et kvarter på straffespark. Gary Gillespie og Steve McMahon hadde vært ute til cupkampen mot Everton, og mot Luton hadde også Bruce Grobbelaar måttet melde forfall. Anført av kraftspissen Iain Dowie snudde Luton kampen i sør og vant 3-1.
Den andre omkampen mot Everton, spilt på Goodison da de blå vant myntkastet om kampsted, ble avgjort med en tidlig scoring av Dave Watson. Midtstopper Watson var en tidligere reserve på andre siden av Stanley Park. Liverpools angrepsskyss jaktet utligning, med Rush, Barnes og Beardsley, og ikke minst Ian Rush likte å spille mot sin landsmann Neville Southall. Denne gangen var det imidlertid Southall som kunne smile bredest etter en rekke gode redninger.
Søndagen etter var det klart for møte med Arsenal på Anfield. Den store utfordreren til ligagullet, og som nå var øverst på tabellen på målforskjell. I bortekampen hadde Liverpool tapt 3-0 med en merkelig defensiv oppstilling fra Dalglish. Nå var det langt jevnere, men Paul Merson satte inn det avgjørende målet rett før pause.
Ønsket ikke å bli manager
Hvor sterkt Liverpool ønsket Ronnie Moran som manager synes aldri å ha kommet klart fram. Rett i etterkant av at Kenny Dalglish trakk seg ble det hevdet at det var uenighet i styret om man fortsatt skulle promotere innad. I boken om Moran som ble utgitt for noen få år siden, og hvor sønnen Paul Moran var involvert, skrives det at Ronnie selv skal ha gjort det klart rett etter kampen mot Luton at han ikke ønsket å være manager på permanent basis. Det har siden blitt sagt at han fikk tilbud om jobben, men avslo.
I den nevnte boka, « , skal Moran ha begrunnet med at han ville fortsette i sin rolle som førstelagstrener med at han ikke ville greie å håndtere media og heller ikke ønsket alt det som involverte spillerkjøp og kontrakter til spillerne.
De nakne og brutale fakta var at i sesongens 34 første kamper i 1990/91, inkludert Charity Shield, tapte Liverpool tre kamper. 1-3 for Manchester United i ligacupen, den nevnte 0-3 på Highbury, og også 0-1 borte mot Crystal Palace i ligaen. I tre kamper med Ronnie Moran hadde det også blitt tre tap, og man hadde mistet ledelsen i ligaen og blitt slått ut av FA-Cupen.
Berg og dalbane
Resten av tiden med Ronnie Moran som caretaker manager var noe av en berg og dalbane. De tre neste kampene, alle i ligaen, ble vunnet. Det inkluderte sterke 3-0 borte mot Manchester City, inkludert et par straffespark fra Jan Mølby, og en 7-1 seier i Derby hvor Steve Nicol og John Barnes scoret to mål hver seg.
Deretter kom to bortetap mot Queens Park Rangers og Southampton, før det ble 1-1 hjemme mot Coventry. Det summerte opp den halvannen måneden som Ronnie Moran ledet Liverpool.
Det gjaldt kanskje ikke minst 5-4 i Leeds hvor de røde gjestene ledet 4-0 før halvtimen var spilt etter champagnefotball. To reduseringer midtveis i 2. omgang ble etterfulgt av 5-2 ved John Barnes, før Lee Chapman fullførte sitt hattrick og det sted 5-4 til Liverpool. Sjanseskapende og til tider strålende offensivt, var dette et helrødt lag som kunne være ustabile og sårbare defensivt.
Under ni ligakamper med Ronnie Moran hadde Liverpool vunnet fire, de hadde spilt en kamp uavgjort og tapt fire ganger. Det var mildt sagt ikke mestertakter. Fra å ha ledet tre poeng foran Arsenal når perioden startet, var Liverpool nå fem poeng bak.
Tapte ligagullet
Ingen vil vel klandre en stresset Kenny Dalglish for å forlate skipet, men Ronnie Moran fikk en vanskelig oppgave på et kritisk tidspunkt i sesongen 1990/91.
Det er vanskelig å konkludere med noe annet enn at Liverpool under disse ni ligakampene helt ga fra seg initiativet i ligaen. Sluttfasit ble 2. plass, sju poeng etter Arsenal, hvor The Gunners altså tok åtte flere poeng fra 23. februar til 13. april hvor Moran holdt i managertøylene.
Ronnie måtte også steppe inn da den kommende manageren Graeme Souness ble hjerteoperert i forkant av finalen i FA-Cupen mot Sunderland i 1992. En stolt scouser, ledet Ronnie Moran Liverpool ut på Wembley. Souness satt riktignok på laglederbenken med legetilsyn, men det føltes likevel som noe av en oppreising for en av de store profilene i klubbens historie.
STOLT ØYEBLIKK: Ronnie Moran leder ut Liverpool før Charity Shield mot Manchester United i 1990.