43 år siden han kom:Høy, mørk og Hansen – og en som ikke lot seg erstatte før van Dijk kom inn
I nesten 30 år lette Liverpool etter en ny Alan Hansen.
Liverpool hadde startet skole i engelsk fotball. Klubben hadde vært tidlig ute med å sette ned røffe Tommy Smith fra en midtbanerolle til å assistere kolossen Ron Yeats og spille et tilnærmet 4-4-2 på 60-tallet.
To tap mot Røde Stjerne høsten 1973 i Serievinnercupen, hvor det ble 1-1 både borte og hjemme i den turneringen de røde så gjerne ville vinne, gjorde at Liverpool begynte å spille seg ut av forsvaret.
Emlyn Hughes og Phil Thompson ble det nye stopperparet, og som i realiteten var to midtbanespillere i det sentrale forsvaret.
Sterk finaledebut
5. mai 1977 gikk Liverpool enda et skritt lengre. De hentet den da ukjente 21-åringen Alan Hansen fra Partick Thistle. «Jocky» Hansen spilte faktisk ganske mye i sin første sesong, på et tidspunkt hvor Liverpool var blitt en velsmurt seiersmaskin og det ble nok ikke lagt merke til at en høyreist ung skotte startet mer enn et tosifret antall ligakamper.
Hans første virkelige inntreden på den store scenen var da Tommy Smith og Emlyn Hughes ikke var tilgjengelig til finalen i Serievinnercupen mot Brugge på Wembley i 1978. Etter kampen huskes han nok kanskje best for et løst tilbakespill, hvor Clemence ga retur på skuddet fra Jan Sørensen. Midtstopperkollega Phil Thompson måtte desperat klarere på målstreken fra neste avslutningsforsøk for at det skulle bli unngått baklengs på stillingen 1-0.
Totalt sett spilte imidlertid Alan Hansen en meget god kamp, og ifølge Thompson skal ha han begynt å le da Thommo måtte ut i full strekk på streken. Tilbakelent, ingen nerver, og med ypperlige fysiske forutsetninger.
Fikk tidlig tillit
Hansen hadde representert Skottland i basketball, volleyball, golf og squash (!) Et multitalent som ikke minst var nærme å starte en profesjonell karriere i golf. Nå var han imidlertid kommet på riktig plass.
Det var nok en tid da Alan Hansen ble vurdert til å ta for mange sjanser i forsvaret, da det å bare kvitte seg med ballen uten mål og mening var et fremmedord for ham. Det var poesi i bevegelse da han tok sine raid fremover, og i ettertid kan en lure på hvorfor han ikke gjorde det enda oftere.
Det var uansett med å starte angrep fra det indre forsvaret, hvor den spillende forsvareren ofte kunne levere til sine landsmenn Graeme Souness og Kenny Dalglish, hvis han ikke benyttet høyrebacken Phil Neal først.
Bob Paisley ga ham tidlig stor tillit og allerede i rekordsesongen 1978/79, i ligaen, var Alan Hansen inne i startelleveren på bekostning av Emlyn Hughes.
Superpar på 80-tallet
14 scoringer på over 600 kamper var ikke så mye å skryte av, og Jocky Hansen var ikke typen som stanget inn en corner. Han var i det hele tatt ikke noen knallhard duellspiller, men han leste spillet som knapt noen annen. Han vant ballen foran motstanderen, og hadde i tillegg et vinnende steg som gjorde ham raskere enn den litt hengslete måten å løpe på kanskje kunne antyde.
Først var solide Phil Thompson partner i det midtre forsvaret, før hurtige og taklingsterke Mark Lawrenson var med å skape et superpar utover på 80-tallet. Da en røket akilles sinket Lawrenson var Glenn Hysén den siste partneren, i den siste gullsesongen i ligaen.
Alan spilte over 40 kamper totalt i 1989/90 sesongen, til tross for et skranglete kne som gjorde at han knapt nok trente. Det at han nærmest umiddelbart ble savnet i Liverpools forsvar viser den posisjonen han hadde.
Gary Gillespie var der, som Joe Fagan noe overraskende kjøpte mens Hansen/Lawrenson var på toppen, men som var nyttig å ha i bakgrunnen som nok en spillende stopper. Gary var imidlertid også plaget av skader og etter at Kenny Dalglish trakk seg som manager vinteren 1991 vurderte snart den nye sjefen Graeme Souness at det behøvdes noe nytt.
Forsøkte å erstatte Hansen
Siden har Liverpool i praksis lett etter en ny Alan Hansen, og et nytt ligamesterskap. Det har ikke manglet på forsøk. Så godt som alle managerne de siste snaue 30 år har prøvd å bringe de rødes midtforsvar tilbake til verdighet.
Mark Wright var den første spilleren Graeme Souness kjøpte. En landslagsstopper som kunne løfte FA-Cup pokalen i sin første sesong på Anfield, men som aldri ble noen Hansen. Neil Ruddock ble et heller pinlig forsøk på å få inn mer stål i det defensive, og «han er ingen Liverpoolspiller» ble nok nevnt en del ganger, og et eksempel for hvor langt man til tider kom bort fra det Alan Hansen hadde stått for.
Roy Evans så det også og de to profilerte kjøpene han gjorde den første sommeren som manager for LFC var Phil Babb og John Scales. De vil kanskje ikke gå over i historien som noen store røde, men var profilerte spillere den gangen. Babb kom etter en sterk innsats for Irland i VM i USA i 1994 og Scales hadde en hurtighet og flegma som nok gjorde at en håpet at en ny Hansen var på plass, men Babb ble for enkel og Scales for mye skadet og Roy løste aldri stoppergåten.
Sterkere defensivt
Allsidige Steve Nicol og Dominic Matteo hadde vært innom det sentrale forsvaret, men det var fortsatt helt i toppen av ønskelisten da Gérard Houllier skulle bygge sitt Liverpool som enerådende manager. I det hele tatt den defensive ryggraden som også inkluderte keeper og midtbaneanker.
Houller tro først vannet med litt underlige kjøp som Frode Kippe, Rigobert Song og Djimi Traore, hvor sistnevnte nok i utgangspunktet ble vurdert som en lovende midtstopper. Med et begrenset budsjett, det skal være sagt.
Billig ble imidlertid ikke bra i dette tilfellet, men rundt £6M til sammen for Sami Hyypiä og Stephane Henchoz viste seg å gi god valuta for pengene. I tillegg ble unge og lokale Jamie Carragher mye brukt på backen.
Carra kom senere inn i midten for Henchoz, og totalt ble det en forbedring med dette trekløveret. Elegansen og angrep fra forsvaret ble nok til en stor del borte sammenlignet med 80-årene og Alan Hansen, selv om Sami Hyypiä kunne finne en medspiller med sin venstrefot og var en type som fikk overraskende få gule kort sin fysikk tatt i betraktning.
Mange forsøk
Forsvarsspillet ble klart bedre under Houllier enn hva tilfellet hadde vært med Souness og Evans, og Rafael Benitez fulgte det opp. Jamie Carragher og Sami Hyypiä var bokstavelig talt sentrale på veien mot triumf i Istanbul i 2005.
Sami nærmet seg imidlertid slutten av sin storhetstid og Rafa så mot Norden for å finne en erstatter. Daniel Agger kunne vært en ny Alan Hansen, men skader gjorde at det fikk vi aldri helt svaret på. Martin Skrtel var en røffere variant, som gjorde sin innsats men også må stå som et tegn på at nivået i Liverpools midtforsvar ikke helt var der hvor man en gang hadde vært.
Kolo Touré, Mamadou Sakho og Dejan Lovren. Brendan Rodgers gjorde også et forsøk på å få inn kvalitet i et indre forsvar hvor Jamie Carragher hadde gjort sitt etter mange års ærlig innsats.
Få hadde nok noe i mot den tidligere ligavinneren Touré på gratis overgang, men blide Kolo hadde dessverre passert toppen. Sakho ble regnet som en typisk «engelsk» spiller med fransk selvtillit, men verken han eller Lovren vil bli sett på som en løsning. For å gjøre Rodgers rettferdighet ble også Joe Gomez hentet inn under hans virke, og som er i ferd med å utvikle seg til å bli en meget god stopper.
Klopp fant løsningen
Jürgen Klopp er i utgangspunktet en sommerens mann angående transfers. Han planlegger for en hel sesong av gangen. Joel Matip kom inn sommeren 2016. Å ja, en kunne vel si det var noe Gillespie over ham, en som kunne spille fram like bra som Hyypiã, og hvis han ikke helt var en Alan Hansen til å forsere framover var han en type som kunne passere ledd slik Liverpool likte å gjøre det.
Da midtforsvaret til Liverpool fortsatte å virke sårbart gikk Klopp for en høyere hylle. Virgel van Dijk var hovedmålet sommeren 2017. Vi kjenner til historien da Southampton ble forbannet etter et hemmelig møte med spiller og kommende manager, slik at det hele først kunne gjennomføres januar 2018. For £75M hadde Liverpool kjøpt verdens beste forsvarer.
I motsetning til en rekke tidligere tilfeller, nå fikk du hva skriften utenpå boksen hadde lovet. Dette VAR en ny Alan Hansen, og kanskje til og med et hakk bedre. En duellspiller i tillegg til elegansen, kvaliteten og det overlegne blikket og roen.
I den første hele sesongen med Virgil van Dijk som midtstopper endte Liverpool på 97 poeng, et bak Manchester City. Dette sesongen er City 25 poeng unna når det forsøkes å bli spilt ferdig etter at koronakrisen har satt verden på hodet. Liverpool er tilbake på toppen av engelsk liga, slik de var det da Alan Hansen var midtstopper og kaptein.