Andy Robertson startet dagen med en selfie i Chelsea-drakt den dagen Liverpool endelig ble seriemestere

Det virker å være bra med liv i spillernes WhatsApp-gruppe.

16. sep 2020 kl 10.29 Arild Skjæveland

Andy Robertson har denne uken gitt ut sin bok «ROBBO: Now You’re Gonna Believe Us» om sin historie og ligagullet i 2019/20-sesongen. Boken er skrevet sammen med Tony Barrett, og kommer i engelske butikkhyller på torsdag.

At Liverpools spillere og manager har en aktiv WhatsApp-gruppe er godt dokumentert. Det skriver også Robertson om. Liverpool Echo har utdrag fra boken

«Hva skal du ha på deg dersom du er en Liverpool-spiller som gjør det klar for det som kan bli den største dagen i din fotballkarriere så langt? Enkelt – en Chelsea-drakt. Da resten av guttene gjorde seg klare for grillfesten som vi håpte skulle bli festen som ligamestere, gikk jeg i garderoben og dro frem drakten Billy Gilmour hadde gitt meg noen måneder tidligere», skriver Robertson.

«Da jeg tok den på var den veldig tettsittende, men jeg gikk for fargen, ikke størrelsen. En rask selfie fulgte, og jeg postet bildet rett i gruppechaten. Gutter, hva er dresskoden for i kveld? spurte jeg, og en rekke ukomplementære svar og emojier sendte telefonen min i overdrive. Da blir det shorts og t-skjorte, tenkte jeg».

«Ikke at jeg hadde vært seriøs. Jeg ville bare gi guttene en siste sjanse til å si noe, men det var ingen tvil om at for den kvelden, og kun den kvelden, ville alle som holdt med Liverpool støtte Chelsea. Alt de trengte var uavgjort, så ville vi bli mestere».

Taktisk toalettbesøk

Da det gikk veien på Stamford Bridge sørget skotten for at han ikke skulle gå glipp av noe som helst.

«Jeg løp rett på toalettet. Det var ikke nerver, men taktisk. Jeg visste at dersom Chelsea holdt ut, ville feiringen bli enorm, og jeg ville ikke gå glipp av et sekund. Jeg hadde sittet helt fremme med Hendo, og frem til da Willian scoret hadde jeg hatt det morsomt på hans bekostning og bedt ham å gjøre klar trippeføttene sine, frem til han sa ifra: vil du holde kjeft Robbo, sa han. Aye, ingen problem».

«Dersom City hadde gått opp i ledelsen tror jeg han ville drept meg der og da, så jeg gjorde det ikke igjen. Det var ingen fare for at jeg skulle ta noen sjanser. Jeg følte ikke på spenningen, men forståelig nok, var det andre som gjorde det. Ali gikk inn i de siste ti minuttene fordi han ikke klarte å se på. Kanskje den eneste personen i verden som ville vært mer nervøs enn ham på det tidspunktet var min far».

«Jeg tekstet ham, min mor, Rachel og noen av kameratene mine under kampen, men etterhvert som sekundene tikket var jeg for fokusert på det som skjedde på skjermen til å bry meg med telefonen. Ti, ni, åtte, sju, seks, fem, fire, tre, to, en… Campeones. Campeones. Olé, olé, olé!».

Har du innspill til journalisten?
[email protected]