– Liverpool var min familie, men nå hatet de meg
Fernando Torres forteller hvorfor det var så vanskelig å returnere til Anfield som Chelsea-spiller.
Tidligere Liverpool-spiss Fernando Torres er aktuell med dokumentarfilmen om sitt liv: Fernando Torres: The Last Symbol.
I den forbindelse diskuterer han de to engelske klubbene i sitt liv, Liverpool og Chelsea. Da passer det bra at de to klubbene møter hverandre kommende søndag.
Angriperens kontroversielle overgang fra Liverpool til Chelsea i 2011 skulle komme til å prege karrieren hans på godt og vondt. Men alt begynte i 2007, da han forlot Atletico Madrid for 20 millioner pund for å slutte seg til Rafael Benitez sitt Liverpool-mannskap. Der var landsmennene Xabi Alonso, Pepe Reina og Alvaro Arbeloa allerede på plass.
– En av grunnene til at jeg bestemte meg for å dra til Liverpool var fordi Rafa var der, sier Torres til The Times.
– Han ringte meg nesten hver dag om prosjektet sitt. Xabi, Alvaro, Pepe, de ringte meg alle sammen, så det føltes som jeg kunne dra et sted jeg kunne passe inn.
– Jeg begynte å lese om Liverpools historie. Jeg var ikke klar over hvor store Liverpool var. Jeg ble raskt klar over forholdet mellom supporterne, spillerne og klubben. Det var som en familie, og det var det jeg trengte. Jeg skulle forlate Atletico for første gang i livet, og flytte til et nytt land. Jeg snakket ikke språket, og var alene. Jeg trengte å føle meg velkommen, ikke bare hjemme hos Pepe og de andre spanjolene, men i klubben og ute på banen. Liverpool hadde verdiene jeg trengte for å ta avgjørelsen om å dra hjemmefra. Liverpool passet perfekt for meg, forteller Torres.
Enorm respekt for Gerrard
Kjemien med kaptein Steven Gerrard skulle bli svært viktig for Torres under tiden i Liverpool. Han var viktig for at spanjolen gjorde 81 mål på 142 kamper.
– Et ikon i Liverpool. Det var vanskelig å prate med ham til å begynne med. Jeg var ikke modig nok. Jeg var overveldet over at Steven Gerrard var min lagkamerat. Jeg hadde utrolig stor respekt for ham. Jeg kunne ikke tro at jeg skulle trene og spille kamper sammen med ham.
– Han gjorde mitt spill komplett. Det eneste jeg trengte var ham. Han hadde alt som spiller. Jeg trengte ikke å be om ballen lenger. Det eneste jeg trengte, var å løpe inn i rom. Han var perfekt for mitt spill. Det var en fryd å spille sammen med ham.
– Samarbeidet kom helt naturlig. I Atletico brukte jeg mye tid til å kommunisere med spillerne rundt meg, og forklare hvor jeg ville løpe. Med Steven trengte jeg ikke prate. Alt kom helt naturlig. Det var som jeg hadde spilt sammen med ham hele livet.
– Jeg kunne se at Steven tenkte at jeg kunne bli den beste i verden. At det kom fra ham, var stort for meg. Jeg kunne bli best i verden, bare fordi han mente det var mulig.
I 2010 ble Torres verdensmester med Spania. Det takker han Gerrard for.
– Jeg var den spilleren jeg var, takket være ham. Dersom Steven ikke hadde vært på laget i alle de årene i Liverpool, er jeg sikker på at jeg ikke ville ha scoret så mange mål og spilt på det nivået jeg gjorde.
Benitez sin taktikk passet også spissen.
– Til den spillestilen han ønsket å spille, trengte han en spiller som meg. En som var rask og kraftfull, god til å forsvare seg, kunne gå på løp og hjelpe laget. Jeg passet perfekt til det systemet han ønsket å spille, og med Steven bak meg var det perfekt.
FEIRER: Fernando Torres feirer etter å ha scoret i Champions League-kampen mot Inter på San Siro den 11. mars 2008.
Favoritt på The Kop
Torres ble raskt en favoritt på The Kop.
– Jeg forstod raskt hva Liverpool-fansen ville se: Folk som ga 100 prosent, og som alltid kjempet for hver eneste ball. En fyr som ga alt var den spilleren alle supporterne ønske tå se.
– Anfield er unik. This is Anfield-skiltet og de trange garderobene. Hver krok har en historie, som folk i klubben forteller deg om. Alle historiene fra Shankly og Paisleys dager. Jeg elsket det.
– Jeg savner dette i moderne fotball, hvor alt er nytt, alt er stort, og det er nye stadioner. Jeg elsket Anfield på grunn av at alt var annerledes. Selv nå med den nye tribunen har hver korridor en historie å fortelle. Det var fantastisk for meg å være en del av denne klubbens historie. Det gjorde at jeg forstod hvor stor og viktig denne klubben var, og hvilket ansvar du tok på deg ved å bære trøyen.
Chelsea
Så hvorfor dro han da til Chelsea i januar 2011?
– Det var vanskelig å forlate Liverpool.
Torres vant VM med Spania ett år tidligere, og ønsket å vinne trofeer med Liverpool. Men han var ikke fornøyd med eierne, Tom Hicks og George Gillett.
– De forsøkte å selge klubben. Jeg vet ikke hva de drev med, men de jobbet ikke for Liverpools beste interesser. De ønsket ikke Liverpool noe godt. De ødela prosjektet vi hadde ganske raskt. Mascherano, Alonso og Benitez forlot klubben. De begynte å hente inn unge spillere. De byttet ut all staben, fysioterapeutene og legene.
– De fortalte oss at de ønsket å bygge noe over de neste åtte til ti årene. Jeg lyttet til alt de sa, og begynte å lure på hva som ville skje med meg. Jeg hadde dratt hjemmefra, forlatt barndomsklubben min, fordi jeg var sikker på at Liverpool kunne være stedet der jeg ville vinne trofeer, og så forteller de meg at de trenger ti år. Jeg hadde ikke ti år. Jeg trengte å finne en klubb hvor jeg kunne vinne trofeer. Jeg var midt i en katastrofe som eierne hadde skapt.
I oktober 2010 ble Liverpool solgt til John W Henry og Tom Werner, som forsøkte å beholde Torres. Kenny Dalglish, som var manager, snakket med Torres, og forsøkte å overtale ham om å bli værende, men spissen la inn en transfersøknad. Han ble slaktet i media.
– De trengte en syndebukk. Jeg synes ikke jeg fortjente det. Det var ikke den beste måten å forlate klubben på. Hver eneste gang jeg kom tilbake til Anfield med Chelsea så buet supporterne på meg. Jeg følte at Liverpool var det samme som familien min, og nå hatet de meg. Det var veldig sårende. Men om jeg hadde vært Liverpool-fan, og hadde lest alt det mediene skrev om grunnen til at jeg dro, ville jeg kanskje ha buet på spilleren jeg også. Med tiden har jeg og Liverpool-supporterne blitt venner igjen.
– Jeg bestemte meg for Chelsea, for jeg trodde de var klubben som ville gi meg trofeer. På den tiden var Manchester City i ferd med å bygge den klubben de er blitt nå, og jeg tenkte at de trengte mer tid. Chelsea hadde Lampard, Terry, Drogba, Ashley Cole og Petr Cech. Alle disse store stjernene. Jeg var sikker på at de fortsatt hadde sine beste år foran seg. Jeg var sikker på at de ville vinne Champions League. En så god generasjon kunne ikke unngå å vinne store trofeer.
– Jeg visste at Chelsea var en annerledes klubb enn Liverpool og Atletico. Trolig en veldig kald klubb, full av store stjerner med store egoer. Men jeg var en toppspiller, så jeg tenkte jeg ville passe inn veldig bra.
Fant seg ikke til rette
Torres slet imidlertid med å finne seg til rette på Stamford Bridge.
– Det var kanskje ikke til hjelp at overgangen fant sted i januar, for troppen var satt. Det var vanskelig å passe inn. Jeg følte hele tiden at jeg trengte en familie. Jeg følte at jeg trengte å være en del av en garderobe, og tilbringe tid med mine lagkamerater. Spise middag sammen, tilbringe tid med hverandres familier, med barna. Dette hadde jeg ikke i Chelsea.
– De første seks månedene var veldig ille. Jeg trakk meg tilbake. Jeg snakket ikke med noen. For første gang i karrieren scoret jeg ikke mål, og jeg hadde mistet måten jeg spilte på. Jeg fikk også en kneskade. Men jeg klandrer ikke noen. Det var min egen feil at jeg ikke var istand til å spille stabilt på et bra nivå.
– Jeg hadde noen veldig gode øyeblikk i Chelsea, men jeg var ikke stabil. Og når du ikke er stabil i et godt lag, er du ute av laget. Jeg var sikker på at jeg fortsatt kunne være en toppspiller, men ikke der. Det kunne du se etter at jeg dro tilbake til Atletico. Jeg nådde et høyt nivå igjen, fordi det handler om selvtillit. Det er mentalt.
Torres vant Champions League i 2012 med Chelsea, og har gode minner fra den sesongen.
