Da Liverpool vant Champions League i 2005 var det tre spillere som ikke fikk bli med flyet hjem, og som måtte se seiersparaden på TV!

Medaljen har også en bakside. Det fikk tre Liverpool-spillere bittert erfare etter Champions League-triumfen i 2005.

Uten Florent Sinama-Pongolle hadde Liverpool aldri kommet til Istanbul-finalen i 2005. Liverpool slet nemlig med å ta seg videre fra gruppespillet, og lå under 1-0 for Olympiakos i siste kampen. Det var den unge franskmannen, signert av Gerard Houllier, som scoret de rødes første mål i det som ble et dramatisk comeback. Liverpool vant 3-1, og dermed med de to målene de behøvde. Kampen huskes nok best for Steven Gerrards kanonskudd av et seiersmål helt på tampen av kampen.

I cupspillet slo Liverpool i tur og orden ut Bayer Leverkusen, Juventus og til slutt Chelsea i en høydramatisk semifinale. 

Sinama-Pongolle kom ikke med i finaletroppen på grunn av en kneskade, men franskmannen feiret seieren hemningsløst på sidelinja på Atatürk Stadium i Istanbul, da de røde kom tilbake etter å ha ligget under 3-0 til pause. Som alle vet ble finalen avgjort på straffespark-konkurranse. Dette er kanskje den mest berømte triumfen i Liverpool FC sin historie.

Gleden ble avløst av frustrasjon

Den enorme gleden som Sinama-Pongolle følte varte imidlertid ikke et døgn en gang, da kaos rådet rundt organiseringen av seiersparaden, noe som førte til at flere spillere i troppen gikk glipp av den største seiersfesten i Liverpools historie.

– Vi gikk fra hemningsløs feiring, der vi tok bilder av troféet og feiret sammen med lagkameratene, til det som ble et av de verste øyeblikkene i min karriere. Alt var storartet, og vi feiret som et lag. Men neste dag måtte karer som jeg, Anthony Le Tallec og Neil Mellor se feiringen fra utsiden. Vi hadde alle tre vært en del av laget som spilte oss frem til finalen, fortalte Sinama-Pongolle til Ladbrokes nylig.

– Vi fikk ikke reise tilbake til Liverpool med finaletroppen. Familiene til våre lagkamerater fikk reise hjem fra Istanbul sammen med finaletroppen. Så hvorfor fikk ikke vi det? Hva med oss spillerne som hadde vært med på reisen, og hadde spilt oss frem til finalen? Seiersparaden var allerede organisert, og startet så fort finaletroppen kom tilbake til Liverpool. Men fordi vi ikke var på flyet sammen med dem, fikk vi ikke vært med på seiersparaden. Jeg tror aldri organiseringen og logistikken til Liverpool har vært dårligere enn dette.

VIKTIG MÅL: Florent Sinama-Pongolle utlignet til 1-1 da Olympiakos ble slått 3-1 på Anfield i desember 2004.

VIKTIG MÅL: Florent Sinama-Pongolle utlignet til 1-1 da Olympiakos ble slått 3-1 på Anfield i desember 2004.

Et folkehav

Over en halv million mennesker hyllet finaleheltene som kom hjem med klubbens første Europacuptrofé på 21 år. Men to av målscorerne i den helt avgjørende gruppespillkampen mot Olympiakos, Mellor og Sinama-Pongolle, måtte altså se det hele fra utsiden.

– At en klubb av Liverpools størrelse tar slike avgjørelser, og organiserte ting slik de gjorde den gangen, det sliter jeg fortsatt med å tro er sant. Jeg tror det var noen høyt oppe i systemet som tok en personlig avgjørelse. Jeg sier ikke at det var klubbens avgjørelse. Det var rett og slett en enkeltperson som bestemte hvordan dette skulle gjøres. Jeg legger ikke skylden på klubben for det. Jeg tror ikke det var en klubbavgjørelse, sier franskmannen.

– Vi tok et senere fly, som ble forsinket, og politiet i Liverpool sa at ting måtte starte presis der. De kunne ikke vente på oss. Det var det. Jeg så paraden på TV. Det var så trist. Jeg så mine lagkamerater sammen med sine koner, som feiret på bussen! Jeg hadde rett og slett gått fra det lykkeligste øyeblikket i min spillerkarriere til det tristeste, på bare noen timer. Slik er livet, antar jeg. Slik er fotballen.

– Vi stolte på noen annens avgjørelse. I etterpåklokskapens lys, og med tiden, kan jeg ikke for at jeg tenker at ting burde ha vært gjort annerledes. Om jeg bare hadde fått opplevd det øyeblikket igjen. Vi var unge og navie, og gjorde bare det vi ble fortalt at vi skulle gjøre. Hadde dette skjedd nå, ville jeg ha protestert, og insistert på at vi skulle ha reist sammen med våre lagkamerater. Men vi var for unge til å skjønne konsekvensene av avgjørelsen. Vi var bare unge og naive.

– Det vonde minnet kommer jeg til å bære med meg for alltid. Jeg fikk aldri sjansen til å feire den triumfen.