Endelig hjemme!
Jeg var ni år da jeg gråt mine første fotballtårer etter at Chris Waddle bommet for England. Lite visste jeg at det skulle komme flere straffesparkkonkurranser og flere tårer.
Muren hadde nettopp falt, Europa var gjenforent. Jeg husker jeg gledet meg til VM i Italia. Alan Hansen holdt ligatrofeet i fast grep, bestekompisen Kenny Dalglish hadde også fått seg noen minutter og var mester han også. Vi hadde John Barnes, Peter Beardsley, Ian Rush og Steve Nicol. Jeg var glad jeg var Liverpool supporter, jeg så fremover mot resten av reisen om bare utestengelsen kunne bli opphevet.
England tapte for Vest-Tyskland, ni år gråt jeg mine første fotballtårer etter at Waddle hadde blåst ballen over det venstre krysset. Jeg var intetanende om at dette bare var begynnelsen. Det skulle komme flere straffesparkkonkurranser og flere tårer.
STRAFFEBOM: Tyskerne jubler og Chris Waddle må trøstes av Lothar Matthäus.
Røde byggverket faller
Hansen la opp, Dalglish gikk på veggen, Barnes ble skadet og Rush scoret ikke som før. Inn kom Souness og Beardsley måtte rusle noe skuffet over Stanley Park. Noe var helt galt, Liverpool var ikke lenger Liverpool. Veien fra Beardsley og Barnes til Stig Inge Bjørnebye hadde vært kort. Ørkenvandringen var i gang.
Souness gav omsider opp. Isteden for å ringe Kenny gav man stafettpinnen til Evans. Mye småpent, mange gode spillere, men ligacupen var bare en mager trøst. Skyhøyt toppnivå men når Coventry kom på besøk visste man at fare var på ferde. Ekteskapet mellom Houllier og Evans var et fornuftsekteskap og endte som det måtte. Under Houllier skimtet vi det forgjettede land flere ganger. The treble i 2001 var et høydepunkt. Da vi skulle innta landet hentet Houllier Diouf, Diao og Cheyrou. Det bar tilbake i ørkenen.
Mirakelet i Istanbul
Rafa Benitez var et geni. Istanbul var en fest. I 2009 skulle vi blitt ligamestere men for mange uavgjorter da Torres og Gerard var skadet samtidig ble utslagsgivende. At man massakrerte United på Old Trafford hjalp ikke, djevlene hadde et spøkelse ingen har sett verken før eller siden, var det Macheda han het?
Benitez rotet seg vill i fantasier om Gareth Barry og Alonso ble fornærmet. Ørkenoppholdet ble utvidet på ubestemt tid. Benitez mistet flyten og Gilett og Hicks hadde ingen forutsetninger for å bringe spanjolen tilbake på sporet. Inn kom Roy Hodgson og ørkensola var intens. Konchesky, Poulsen og en halvfeit Joe Cole vekket til live minnene om Nicky Tanner, Torben Piechnik og Istvan Kozma. Skulle Liverpool rykke ned?
Nye eiere og nye tider
Ekstreme tider krever tider krever radikale løsninger. Det var fantastisk å se King Kenny tilbake på benken. Det ble med en triumf i ligacupen, men Fenway Sports Group hadde større ambisjoner.
Brendan Rodgers var så utrolig nær. Om ikke Carragher hadde lagt opp året før hadde vi aldri sluppet inn 50 mål og bananskallet som felte vårt ikon hadde aldri blitt utslagsgivende. Vi hadde smakt på melken og honningen men ble stoppet i passkontrollen. Suarez satte tennene i Ivanovic og løfteslandet forsvant sakte men sikkert ut av syne.
8 oktober 2015 var Moses på plass. Mannen som skulle lede oss fra ørkenen og inn i det forgjettede land hadde ankommet. Vi visste det innerst inne, vi visste at det nå bare var et spørsmål om tid. Klopp gjorde oss til troende idet han åpnet munnen. Mens Benitez og Houllier kunne forandre et lag fornemmet vi umiddelbart at denne mannen kunne forvandle en hel by. Hans karisma og tilstedeværelse var nesten skremmende, dette måtte være mannen vi hadde ventet på.
Det første budet på Klopps stentavler het Gegenpress. Resten av budene tror jeg er temmelig like de Moses mottok fra Herren selv. Det vi imidlertid så alle sammen var at alt kunne summeres opp i elsk din neste som deg selv. Klopp bygget lag ikke med pund men med prinsipper og verdier. Gode spillere ble verdensklassespillere. 2019 skulle vært vårt år men 97 poeng, mer enn Ferguson noen gang var i nærheten av var ikke nok. Sjeikene fra Manchester hadde snytt oss igjen.
Mesterlig(aen) men Premier League lar vente på seg
Champions League trofeet ble imidlertid hentet hjem igjen, en barriere var brutt. Klopp og hans menn hadde det Fowler, Redknapp og McManaman manglet. Marerittene var fjorårets finale opphørte. Loris Karius listet seg stille inn i glemselen.
Fra første dagen i 2019/2020 sesongen så man sulten, lidenskapen, ærgjerrigheten. Ørkenvandringens siste etappe stod for døren. En triumfferd uten like. Mentale monstre og høyoktan fotball hele veien. Da Leicester ble feid av banen like etter jul var alt i realiteten avgjort. Anført av en Henderson som fikk Napoleon til å se stakkarslig ut virket vi uovervinnelige.
UTE AV ØRKENEN: Det bli ikke Moses men Jürgen Klopp som skulle lede Liverpool ut av ørkenen og til det gyldne land.
Koronavirusets kommer
Tretti år med nesten, ørken, tørst og lidelse gjør noe med deg. Noe ville vel inntreffe, dette var for godt til å være sant. Hadde noen sett noe til Macheda? Demonenes siste krampetrekning lot ikke vente på seg. Covid 19 ble det siste og mest seiglivede hinderet på veien hjem. United supporterne smilte plutselig igjen, tenk om alt blir avlyst. Det er klart man må avlyse. Våkenetter, nyhetsoppdateringer, bønner og dyp fortvilelse.
Selv viruset kunne ikke stoppe oss på vei mot det stedet vi hører hjemme på tronen av engelsk fotball. Tro kan flytte fjell, Manchester City i all sin prakt ble flyttet resolutt av troskjemper som Henderson, Milner, Wijnaldum og Robertson. Av kunstnere som Salah, Mane, Trent og Firmino og av granittblokker som Becker, Van Dijk og Gomez.
Et lag du er stolt av
Dette laget er en manifestasjon av hardt arbeid, lidenskap, vilje, utholdenhet, offervilje, fellesskap og Fair play. Dette er et lag verdt å feire. Et lag å bli stolt av. Et lag man kan identifisere seg med. Et lag som inspirerer deg til å bli et bedre menneske. Et lag du vil at barna dine skal se og lære av. Et lag det vil bli skrevet romaner og laget filmer om. Dette laget gir håp og bringer lys inn i en verden som har sett bedre dager.
Mannen bak heter Jurgen Klopp. Hva han har skapt er ikke til å begripe. Han har ledet oss hjem igjen. Ørkenvandringen har lært oss at hjertet styrkes ved å lide og at lidelsen er lykkens pris. Da jeg i dag morges våknet i det forgjettede land ble jeg minnet om noen ord fra apostelen Paulus. Lidelsen du har kjent på kan ikke sammenlignes med gleden som kommer. I dag vet jeg at dette er helt sant. Gratulerer alle sammen!