«Her spiller det ingen rolle om man har møtt hverandre før – man føler seg fort inkludert!»

Geir Ove Buseth skriver bloggen «50, feit og mislykka» på 50fm.no. Den handler om å finne veien ut av mørket igjen når man sliter mentalt. 

Du kjenner det i lang tid før selve kampen. Stemningen stiger i takt med ølglassene som langes over disken i puben som er fylt til randen av rødkledde supportere i godt humør. Sanger og rop ljomer i det tettpakka og varme lokalet. Det er som en enhet av felles mål, forhåpning og iver. Her spiller det ingen rolle om man har møtt hverandre før – man føler seg fort inkludert!

På vei mot stadion stiger forventningen. Du kjenner det bruser innvendig – du lar deg rive med av stemningen blant alle supporterne som beveger seg mot inngangene. Så er du inne i det helligste, den grønne matta brer seg ut foran deg og setene rundt deg fylles opp. En summing av forventningsfulle stemmer, spredt sang og tilrop.

Mennesker i alle aldre, legninger, kjønn, nasjonaliteter og meninger samles om en felles ting – lidenskapen for klubben!

Det nærmer seg kampstart og «You Never Walk Alone» runger over stadion - titusener synger med. Gåsehuden reiser seg over hele kroppen og tårene kommer da sangen og følelsen den bringer griper meg.

Du får den deilige følelsen av tilhørighet som rører noe innvendig, og ordene i sangen gir deg en mening langt utover det folk flest legger i det. Jeg er klar til kamp og uansett utfall er opplevelsen og følelsen verdt turen alene!

Bekymringer og negative tanker forsvinner som dugg for sola for noen timer – alt føles bare godt og nært.

Når jeg prøve å beskrive hva et besøk på Anfield bringer frem går tankene mine tilbake til 2010 og min første tur til Liverpool (0-0 mot Fulham i april). Det var stort å endelig stå på den ikoniske stadion å se laget «mitt» live! Men de største var de følelsene det brakte frem.

Å stå på stadion og synge «You Never Walk Alone» sammen med titusener av andre ga deg følelsen av å være en del av noe større.

Ikke minst var det første gang på lenge jeg følte på et kameratskap jeg ikke visste jeg hadde savnet så mye. Eneste «gutteturen» jeg hadde hatt før dette var en tur til Danmark i utdrikningslaget mitt tilbake i 1999. Denne turen var nok en utløsende faktor til at jeg begynte å savne det jeg hadde forsaka gjennom årene. Jeg har vært på Anfield tre ganger etter dette, men det er den første turen som bringer frem de sterkeste minnene. Det var på mange måter også den spede starten på min reise for å endre ting i livet mitt.

For meg ble det et av stedene jeg fant en tilhørighet som jeg leita etter. Jeg besøkte en nær venn for å se kamp, eller vi møttes ute for å se. Nye bekjentskap ble knytta og vennskap skapt. Det ble også et selvsagt alternativ om jeg var på reise.

Jeg fant alltid en pub som viste Liverpool sine kamper. Selv om jeg ikke kjente noen på stedet, følte man seg aldri alene der!

Min siste tur var i 2019 etter at jeg var så heldig å vinne to billetter til hjemmekamp mot Tottenham. Når jeg skriver om Liverpool så kjenner jeg at jeg gleder meg enormt til den dagen jeg får mulighet til å reise tilbake. En tur dit inneholder en fantastisk by, Anfield, fotball, herlige folk og den gode følelsen av tilhørighet.

«You Never Walk Alone» er sangen alle forbinder med Liverpool. For meg er det ikke bare en sang - den er rett og slett knyttet reelle følelser og minner av stor betydning.

Supporterkulturen står sterkt i Norge, både når det gjelder egne klubber og ikke minst engelske klubber. For meg var det Liverpool, men jeg er sikker på at supportere av andre klubber kan kjenne igjen mye av de følelsene jeg beskriver. Uansett om det er fotball eller andre idretter, er samholdet og lidenskapen noe som knytter folk sammen på en god måte! 

Tilhørighet er et grunnleggende behov for oss mennesker. De aller fleste av oss har et behov for å kjenne at man hører til et sted. Et sted man ønsker å være, kjenner igjen og hvor man har det godt!

Hvor man finner denne tilhørigheten kan variere – i eksemplet over er det blant supportere av en engelsk fotballklubb. Andre steder kan være hos familien, på arbeidsplassen, i idrettslaget, med gjengen i mc-klubben eller i koret. Kanskje er det et fysisk sted, noe sosialt eller kanskje er det kulturelt.

Viktigste er at det er der, uten den tilhørigheten er det lett å føle på ensomhet, angst og depresjon.

Frem til turen i 2010 var min følelse av tilhørighet fjellstua jeg drev, kollegaer fra andre reiselivsbedrifter og familien jeg hadde rundt meg. Det var og hadde i over 20 år vært hele mitt liv. Nå innså jeg at fjellstuen ikke hadde noen fremtid og samlivet var i ferd med å rakne. Tilhørigheten slik jeg kjente den var i ferd med å smuldre bort. Det føltes utrygt, tomt og skremmende! Hva gjør jeg nå! Dette var en av grunnene til at jeg flykta vekk via spill, og medvirkende til at jeg sto ved jernbanelinja i 2014.

Jeg kommer nok tilbake til flere ting som gir meg denne gode følelsen i fremtiden, men jeg vil gjerne ta opp et miljø til som et eksempel. Det føles naturlig siden det har vært en viktig faktor for å knytte bånd og skape glede de siste årene, i tillegg henger det sammen med et kommende tema.

Pokermiljøet i Norge er stort og kjent for å være inkluderende. Jeg vet at mange er litt forundret over at jeg kan prate om spillavhengighet og samtidig spille poker. Poker er på sett og vis blitt et symbol på norsk spillpolititkk. I Norge finnes det ingen lovlige online tilbud for. Vil du spille sammen med noen kan du etter oppmjuking av loven de siste årene, spille sammen med opptil 20 venner. I tillegg finnes det gratisturneringer og man har en NM-uke hvor man kan spille store og dyre turneringer lovlig.

Å spille pokerturneringer med venner, på lokale klubber og under NM er for meg først og fremst noe sosialt. Som i eksemplet med fotball møter du her fine folk med en felles interesse. Jeg spiller ikke ofte, kanskje snittet siste par årene er en gang i måneden. Men pokeren og det sosiale aspektet ved den har vært en viktig faktor for meg disse årene. Denne delen av pokeren får altfor lite fokus når spill og poker diskuteres i Norge. Jeg har bare gode erfaringer og kan takke pokeren og folka jeg ha truffet der for mye! Mer om det kommer senere – så følg med!

Savner du de følelsene jeg beskriver og skulle ønske at du var en del av et større miljø? Ønsker du å føle mer på den gode følelsen av tilhørighet? Da håper jeg at du kanskje kan la tankene spinne litt rundt dine egne interesser. Kanskje kan også du bruke en interesse til å knytte nye kontakter og finne sosiale treffsteder! Det finnes mange mulighet der ute bare man er åpen for det. 

Geir Ove Buseth skriver bloggen «50, feit og mislykka» på 50fm.no. Den handler om å finne veien ut av mørket igjen når man sliter mentalt.