Det er komplisert...

For første gang på femten år ser jeg ikke alt av kamper, og de stadige poengtapene møter jeg bare med likegyldige skuldertrekk. Slik var det aldri tidligere, men nå er det akkurat som jeg ikke bryr meg. På Facebook ville nok forholdet vårt blitt definert som komplisert...

Forhåpentligvis er dette bare forbigående problemer som følger en svært skuffende sesong. Selv om jeg opp gjennom årene har blitt vant til tunge perioder, har jeg aldri sett laget så fort bli så dårlig etter å ha vært så bra. Kanskje det er hele forklaringen? Likevel frykter jeg at det ligger noe tyngre under der et sted og lurer.

Årsaker som verken Liverpool eller jeg kan gjøre noe med.

Penger styrer alt

At pengene styrer det meste, er ikke noe nytt. Like fullt er denne tanken dønn deprimerende hver gang jeg lar den synke inn. Også innen fotballen legger penger de viktigste premissene. Og denne økonomiske dikteringen gir en rekke uheldige konsekvenser for selve idretten.

For eksempel så setter vi supportere nå som en betingelse at klubbene ikke skal kunne bære seg selv økonomisk. Vi krever at klubbene våre skal gjøre seg fullstendig avhengig av enkeltpersoner, fond eller stater. Jo rikere og mektigere disse er, desto mer applauderer vi ved ankomst. Med åpne øyne selger vi fotballens integritet og sjel til de få som har mulighet til å betale.

Penger som skal gå til spillerkjøp og investeringer – og i enkelte klubber også lønninger og drift – forventes å komme fra eiernes private lommebøker. Kanskje er det en helt uunngåelig utvikling, men likevel er den mildt sagt problematisk.

Ikke minst når det kommer til hvem som ønsker å bruke de enorme beløpene som kreves i en internasjonal toppklubb. Dette koker gjerne ned til investeringsfond som skal tjene penger, eksentriske og uberegnelige milliardærer på jakt etter et leketøy, og oljestater med et rykte som må vaskes rent. En fellesnevner du i alle fall ikke finner blant disse, er hengivenhet til fotball.

Som Liverpool-fan, med en klubb sånn halvveis til salgs, opplever jeg nå at vi har to valg: vi kan konkurrere i toppen med en gulfstat i ryggen, eller vi kan senke ambisjonene våre og ha samvittigheten vår sånn noenlunde intakt. Årets sesong har vist at dette dessverre ikke er noe enkelt valg. Selvfølgelig ønsker jeg å gi en rak langfinger til oljepenger og undertrykkelse, samtidig så er det veldig lite gøy å kjempe om åttendeplasser.

VAR

Jeg har etter hvert akseptert VAR, men det betyr ikke at jeg har sluttet å hate det. Jeg har bare kapitulert.

Mitt aller største problem med VAR er at jeg opplever å ikke kunne fotball. For eksempel synes jeg det er vanskelig å vite hva som er hands. Dette var ikke noe problem før VAR. Gikk ballen i hånda og spilleren dro fordel av det, så dømte dommeren hands. Verre var det ikke. Nå er hele reglementet en salig røre av begreper, unntak og intensjoner hit og dit, i tillegg til at reglene stadig endres.

Fotballen skulle bli mer rettferdig med VAR. I mine øyne har man bare forflyttet urettferdigheten. Der vi tidligere målte centimeter, måler vi nå millimeter. Men diskusjonene er de samme.

Og ja, VAR har fjernet noen av de åpenbare dommerfeilene vi kunne se tidligere. Samtidig har teknologien skapt nye problemer vi ikke hadde før. Begrepet Clear and obvious, for eksempel. Dette er VAR-dommerens subjektive vurdering av hvilke situasjoner i løpet av kampen som skal granskes nøyere for feil.

Jeg opplever det som langt mer urettferdig at VAR-dommere i en buss full av teknologi nekter å vurdere en tvilsom straffesituasjon, enn at dommeren fra en litt uheldig vinkel ikke får med seg situasjonen. Det vil alltid være menneskelige avgjørelser og opplevd urettferdighet i fotball, men med VAR mener jeg den har blitt tyngre å svelge.

VAR har ganske enkelt gjort fotballen mer akademisk og mindre lidenskapelig. Spillet har blitt ytterligere teoretisert, og er dermed flyttet enda et steg vekk fra de folkene som uke etter uke står på tribunene og synger frem laget sitt.

(Jeg har også lyst til å nevne hvordan VAR har drept mye av spontaniteten som gjør fotball fantastisk, og ikke minst hvor latterlig det er å vurdere millimeteravgjørelser basert på uklare stillbilder med streker tjukke som labradorpoter (hvordan vet de forresten at det valgte bildet er det korrekte, og ikke to frames før eller etter?), men jeg tror jeg har vært tydelig nok på at jeg misliker VAR, samtidig som denne setningen begynner å bli i overkant lang, så da lar vi det bli med dette).

Viaplay

Jeg har allerede nevnt penger. Det er ikke mye folk er villig til å betale for på tv, men Premier League er ett av få unntak. Her ser det ut til at betalingsviljen hos middelaldrende menn som meg selv er vulgært høy. Men et sted går grensen også for fotball. For min del ble den passert da Viaplay bestemte seg for å øke månedsprisen midt i sesongen. 649 kroner hver måned var ikke lenger nok, så da økte de like godt prisen med 15 prosent.

Det er så iskaldt og spekulativt at man bare kan undres over hva neste trekk fra rettighetshaveren vil være.

For min del er det i alle fall helt uaktuelt å betale slike summer for å se et Liverpool helt ute av form – til alt overmål pakket inn i Eirik Bakke, Pål André Helland og Sigrid Heien Hansens faglige betraktninger.

I tillegg til alt dette kunne jeg også nevnt ideene fra Superligaen som fortsatt smyger som et spøkelse i skyggene. Eller hva med det triste gubbeveldet på toppen av alle fotballorganisasjoner? Gamle korrupte og konservative menn som bruker fotballen til personlig berikelse. Ja, til og med den stadig økende bruken av fotball som talerstol for politikk og utvalgte holdninger ser jeg som smått problematisk.

Husker du da fotball bare var fotball?

Kan vi finne sammen igjen?

Vel, dette ble dystre betraktninger i en tung tid, og det er jo selvfølgelig bare mitt syn på saken. Ser man forholdet fra Liverpools ståsted, så kan jeg sikkert kritiseres for å ikke være der når laget virkelig trenger støtte. En sak har alltid to sider. Og når et forhold skranter, så er det de negative tankene som tar den største plassen. Alt det positive ser man ikke lenger like lett.

Denne sesongen er uansett tømt for spenning. Alle tog har gått, og det blir som det blir. Å ta seg en liten pause noen måneder våren 2023 skader nok ikke noe som helst.

Så får vi heller se hvordan ting står til når en ny sesong starter. For med nye krefter på midtbanen, et samspill som begynner å sitte blant de nye fjesene på topp, og en forsvarslinje som omsider finner tilbake til gammel storhet, så får vi nok svaret:

Skyldes denne lille krisen i forholdet noe dypt og grunnleggende, eller er det bare en flyktig konsekvens av manglende form hos laget jeg ser på som mitt eget?