Grunnene til at det gikk galt da Graeme Souness tok over som manager

Vi har sett på hvordan resultatene til Liverpool tok en helt feil kurs under nesten tre under den tidligere skotske kapteinen på Anfield.

Han var et populært valg Graeme Souness, da han ble blinket som etterfølger til Kenny Dalglish i kjølvannet av at hans gode venn hadde trukket seg midt i 1990/91 sesongen.

Trolig et andrevalg etter John Toshack, en annen tidligere storspiller på Anfield og med større managererfaring. Tosh var imidlertid nylig blitt manager i Real Sociedad, etter å ha fått sparken i Real Madrid, og valgte å bli i baskerland. Kanskje tidenes beste kaptein i Liverpool FC, var det imidlertid lite motstand mot Souey, i det som lignet en tilsvarende situasjon som da Dalglish overraskende hadde kommet inn for Joe Fagan noen år tidligere.

Graeme Souness hadde hatt suksess som spiller i Italia, og fått resultater som spillende manager og manager i Rangers. Slik som Kenny Dalglish hadde startet opp i Liverpool.

Han hadde brukt mye penger i storklubben i Glasgow, ikke minst ved å greie å hente engelske landslagsspillere nordenfor grensen. Alt hadde vel ikke fungert, men resultatene var kommet.

Kanskje ville en nærmere studering av den temperamentsfulle skotten ha gitt antydninger om en rastløshet som passet dårlig med Liverpools tradisjon for stabilitet. Der og da var det imidlertid minimalt med negative reaksjoner på Merseyside.

Dårlig på transfermarkedet

Det skulle imidlertid snart forandre seg. I ettertid har Graeme Souness innrømmet flere feil som han gjorde, selv om han også har lagt til at timingen var feil. Det var ikke et bra tidspunkt å reise til Liverpool på, men at han måtte si ja til sjansen da det kunne være den eneste han fikk.

Noe av det som vil stå igjen fra nesten tre år med Souness i managerstolen var hans dårlige arbeid på transfermarkedet. Det er samtidig mulig å hevde at han i forhold til spillertroppen var noe uheldig, men sluttfasiten var ikke bra. De lagene som spilte under Graeme var noen av de svakeste siden Bill Shankly revolusjonerte klubben for om lag 60 år siden.

Liverpool ledet ligaen og var regjerende ligamester da Kenny Dalglish la stress til grunnlag for hans sensasjonelle avgang. Det var et mesterlag med mange gode spillere, men det var samtidig en rekke spillere rundt 30 år og tilhørende en tropp hvor det var behov for fornying.

Gode venner, vil en anta at Souness og Dalglish har hatt en lang samtale om nettopp spillertroppen da en skotsk toppspiller etterfulgte en annen som sportslig sjef. Kjøp og salgsvirksomheten til det den nye manageren har blitt slaktet, men i hvert fall i starten er det mulig å finne årsaker til at den da 38 år gamle lederen begynte å bruke klubbens sjekkhefte slik han gjorde.

Skade for John Barnes

Mark Wright, Dean Saunders, Mark Walters, Rob Jones og Michael Thomas ble handlet før og under første halvdel av 1991/92, den første sesongen som Graeme Souness ledet Liverpool. Ut gikk Peter Beardsley, Steve Staunton, Gary Gillespie, David Speedie, Jimmy Carter og Steve McMahon.

Wright og Saunders var signaturkjøpene under den første sommeren med Souness. Alan Hansen hadde gitt seg i 1990. Etterpå hadde det stort sett vært Glenn Hysén og Gary Gillespie i det røde midtforsvaret. Hýsen nok noe på hell og Gillespie med en skummel skadehistorikk, og de var begge 31 år. En kan hevde at landslagsstopper Mark Wright var den beste som var tilgjengelig av midtstoppere der og da.

Dean Saunders hadde scoret 17 ligamål for bunnlaget Derby i sesongen 1990/91 og var regnet som en av de heteste angriperne i engelsk fotball. I ettertid kan en hevde at å bruke nesten tre ganger så mye på Saunders som det klubben fikk for å la Peter Beardsley gå til Everton, £2.9 mot 1.0M, knapt var noen genistrek, men det er mulig å følge tankegangen. Dalglish hadde begynt å bruke Beardsley stadig mindre, og den daværende kapteinen Glenn Hysén nevnte overfor liverpool.no for en tid siden at han trodde det hadde mye med å gjøre at avholdsmannen Peter Beardsley nesten aldri var med på noe sosialt med de andre spillerne. Noe som klubben la mye vekt på.

David Speedie og Jimmy Carter forsvant også, to av de siste kjøpene til Kenny. Carter var et bomkjøp, Speedie scoret seks mål på 12 ligakamper, men var en hissigpropp og det kan ha vært noe internt. Da var det verre med salg av Steve Staunton og Steve McMahon. Souness har siden sagt at Staunton ble solgt som følge av en ny regel hvor irer ble regnet som utlendinger, mens McMahon ønsket seg vekk og han hadde ikke til hensikt å holde på spillere som ikke ville være i klubben.

Aller verst var nok likevel at John Barnes først fikk en hamstringskade som sterkt reduserte hans påvirking i 1991/92, før han sommeren 1992 røk akillesen som i praksis endte hans dager som ving.

Graeme Souness prøvde å bøte på dette ved å kjøpe en «Barnes light» i Mark Walters, Michael Thomas skulle fylle hullet etter McMahon, mens en ukjent back ved navn Rob Jones skulle lette savnet etter Staunton.

Hentet skandinaver

Så langt kan en følge Graeme James Souness. Det «lille» problemet var bare at hans kjøp fungerte ikke. Mark Wright slet med skader, selv om han kunne løfte pokalen som kaptein og et tegn på at Liverpool vant FA-Cupen i 1992. Dean Saunders ble toppscorer, men bare med ti ligamål og var en spiss som likte å spille med nesa vendt mot motstanderens mål og ikke en link til Ian Rush som Peter Beardsley var. Mark Walters lignet John Barnes altfor sjelden, og selv om Michael Thomas var en dreven fotballspiller manglet han stålet som Steve McMahon hadde hatt i sitt spill. Suksesshistorien var ukjente Rob Jones, som på rekordtid ble høyreback for England, før skader ødela hans karriere alt for tidlig.

Liverpool vant FA-Cupen i den første sesongen til Graeme Souness, men endte på 6. plass siste gang ligaen ble omtalt som 1. divisjon. 18 poeng bak vinneren Leeds United.

Spillerkjøpene sesongen 1992/93 var David James, Paul Stewart, Torben Piechnik og Stig Inge Bjørnebye. Ut gikk Glenn Hysén, Ray Houghton, Barry Venison og Dean Saunders.

Det vitnet om managerens rastløshet. Ray Houghton skal ha ønsket seg tilbake til London, eller kanskje mer riktig hans kone ønsket det, og så endte de opp halvveis i Birmingham og Aston Villa. Paul Stewart hadde vært banens beste i FA-Cup finalen i 1991 for vinneren Tottenham, og var en kraftfull spiss som nå fungerte mer som en målfarlig offensiv midtbanespiller. Han kostet to og en halv gang så mye som Houghton, men hvis han kunne fungere…

David James var en meget lovende keeper, men så var det skandinavene Torben Piechnik og Stig Inge Bjørnebye. Piechnik hadde kommet fra nærmest intet og spilt et godt EM-sluttspill for den sensasjonelle EM-vinneren og Souey skal ha blitt overbevist etter at han temmet Marco van Basten i semifinalen. Bjørnebye har siden fortalt at manageren bestemte seg for ham siden han var god til å ta cornere. Nordboerne var kjent som pålitelige spillere, for en billig penge, men det innga ikke veldig tillit til fans som lengtet etter nye stjerner og bedre resultater.

Fikk nesten sparken

I sesongen 1992-93 hadde Liverpool lenge slitt på nedre halvdel av tabellen, faktisk helt nede ved nedrykksstreken en periode. Statistikken om aldri dårlige enn 8. plass så ut til å være i genuin fare, inntil en hederlig avslutning ga 6. plass, 25 poeng bak vinneren Manchester United.

«Alle» trodde Graeme Souness ville få sparken da formann David Moores etter sesongslutt innkalte til ekstraordinært styremøte. Noe som ble snappet opp av engelsk media. I nesten en hel uke diskuterte styret om de skulle gi den tidligere kapteinen sparken etter to hele sesonger, med det britiske pressekorpset nær sagt rett utenfor døra til styrerommet.

Sluttresultatet ble at formann David Moores uttalte at man ønsket at Souness i det minste skulle fullføre sin kontrakt som hadde ytterligere tre år igjen å løpe. Det hadde ikke vært uten motstand, siden styremedlem Tony Ensor sa fra seg sin plass i styret med umiddelbar virkning. Tidligere medlem i trenerstaben Tom Saunders kom inn i styret, mens Roy Evans ble forfremmet til assisterende manager og hvor Phil Boersma skulle ha en mer tilbaketrukket rolle for å arbeide med skadede spillere.

Et forsøk fra Moores til å finne tilbake til det Boot Room han hadde vokst opp med, og et rapp over fingrene til Souness ved å la kameraten Boersma tilsynelatende få noe av skylden for de dårlige resultatene.

FUNGERTE IKKE:  Phil Boersma, Graeme Souness og Ronnie Moran på trenerbenken til Liverpool.

FUNGERTE IKKE: Phil Boersma, Graeme Souness og Ronnie Moran på trenerbenken til Liverpool.

Det holdt med en blodprøve...

Før sesongen ble Nigel Clough og Neil Ruddock hentet inn for til sammen nesten £5M fra Nottingham Forest og Tottenham, mens Julian Dicks snart også ble hentet fra West Ham.

Det virket å være en ny vending fra manageren. Clough skulle bringe tilbake den spillende 7’eren, mens Ruddock og Dicks skulle bringe den tøffheten i laget som Souness selv hadde vært kjent.

Det viste seg snart å være en ny luftspeiling. Clough begynte lovende, men ble aldri den gode linken han hadde vært i Forest. Ruddock var hard, og tung, og bare ikke god nok for Liverpool. Dicks hadde et nærmest ubrukelig kne, og skal ha passert legesjekken takket være en levert blodprøve…

Motvilje til forandringer

Alvorets time begynte å nærme seg. Riktignok vant laget fire av de fem første kampene i 1993/94, men tapte så de neste fire i ligaen. Det gikk mot en ny sesong i beste fall et lite stykke over midten av tabellen. I tillegg hadde Liverpool en rekke heller pinlige cuptap å vise til med Graeme Souness på benken.

Det var imidlertid ikke hele historien. Phil Boersma, den nære assisten og vennen til Graeme Souness, fortalte til The Kopite for et par-tre år siden at han hadde rådet Graeme til å si nei til tilbudet fra Liverpool. Souness har siden også bekreftet at det var i hans tanker, men at det var en mulighet det var umulig å si nei til.

Liverpool hadde som nevnt en rekke spillere rundt 30 år, flere av dem hadde vunnet mye og spillere som Grobbelaar, Gillespie, Hysén, Mølby, Whelan og Rush hadde nok sett bedre dager. Alan Hansen hadde lagt opp og John Barnes ble snart sterkt redusert etter skade.

Ifølge Boersma var fysikken til flere av disse spillerne ikke det du forventer i et mesterlag. Det var opplagt behov for utskiftninger, og forandringer, men i ettertid synes det å være bred enighet om at det skjedde for fort og for drastisk.

Den nye sjefen hadde hatt noen år som spiller i Italia etter at han ledet Liverpool til tre titler som kaptein i 1984, og tok med seg ideer om diett og treningsmetoder. Det skal ha slått dårlig an hos 30-åringene som hadde vunnet mye ved å spille five-a-side og å spise fish & chips skyllet ned med en halvliter.

Ronnie Moran og Roy Evans skal fortsatt ha ledet de vanlige treningene inkludert kampene mot små mål, men det må ha blitt gjort noe annerledes under pre-season og ren løpetrening siden halve laget virket å være ute med belastningsskader den første sommeren.

Souness har også innrømmet at han gjorde en stor tabbe da han sa ja til å styre med spillernes lønninger og forhandlinger om dette. Hvis du handlet inn Dean Saunders for en rekordsum, da måtte du også gi ham topp lønn. Typer som Rush og Barnes vil da trolig ha det samme, men det ville vært bedre å ta opp det med daglig leder Peter Robinson heller enn han som tok ut laget.

Utilgivelig kontakt med forhatt avis

Det var ikke en happy camp på Melwood, men Graeme Souness gjorde også en stor tabbe som ikke ga ham noen fordeler hos mange fans lenger. Hans biografi var blitt skrevet av en journalist ved navn Mike Ellis, som var en av de få veteranene som var igjen fra tiden med Bill Shankly og var respektert i Liverpool FC. Problemet var at han skrev for The Sun, hvor Souness også hadde hatt et samarbeid gjennom flere år.

Tabloidavisen var forhatt på Merseyside etter oppslagene i etterkant av Hillsborough og er aldri blitt tilgitt beskyldningene på førstesideplass om at Liverpools fans ikke bare selv var skyld i tragedien som kostet 96 supportere livet, men at de skal ha urinert og plyndret likene til sine egne.

I dag virker det smått utrolig når en tenker tilbake på det, men Souness fortsatte å ha kontakt med The Sun også etter at han ble manager hos Liverpool FC. Tilsynelatende uten noen voldsomme reaksjoner. Den kom imidlertid etter at manageren måtte foreta en hjerteoperasjon, og The Sun over nesten hele sin forside hadde overskriften LOVERPOOL og et bilde av en Souness som hadde stått opp av sykesengen og omfavnet sin kommende kone Karen.

Saken skulle ha blitt publisert 14. april 1992, men avisen ventet en dag slik at det ble på treårsdagen etter Hillsborough. Graeme Souness har siden lagt seg flat mange ganger og hevdet at han ikke kjente til omfanget av hatet mot The Sun, og eller ikke hadde styring over når avisen ville legge det ut. Den offisielle støttegruppen skrev brev til Liverpool Football Club og forlangte at Souness ble sparket, men ingen ting skjedde. Liverpools fans glemte det imidlertid ikke.

En siste sjanse

Spillere som Beardsley, Staunton, Gillespie, Hysén, McMahon og Houghton var borte, og erstatterne var bare ikke gode nok.

I et siste desperat forsøk så Graeme Souness mot ungdommen, hvor kjøp som Jamie Redknapp og Don Hutchison fikk selskap av lokale talenter som Steve McManaman og Robbie Fowler.

Med fem tap på de ni første ligakampene var det klart at 1993/94 heller ikke ville bli en stor ligasesong. Unge Robbie Fowler hadde scoret fem mål i en kamp mot Fulham i ligacupen, men det ble exit i 4. runde etter straffespark-konkurranse mot Wimbledon.

Nå var det i praksis bare FA-Cupen igjen. Motstander i 3. runde var Bristol City, et lag på nedre halvdel av hva som tidligere ble kalt 2. divisjon. Det stod uavgjort på Ashton Gate da lyset gikk, flere ganger, og kampen til slutt måtte avlyses. Et nytt forsøk på «Shitty Ground» endte med 1-1 og en omkamp på Anfield. Ian Rush scoret først, Robbie Fowler var nære på å øke ledelsen, men rutinerte Wayne Alisson greide å utligne. For øvrig de samme to målscorerne som hadde nettet før lyset gikk i den opprinnelige kampen.

Ryktene var begynt å gå om at begeret nå også var fullt for formann og eier David Moores. Tilliten til Souness var i realiteten borte for lengst, på alle hold. Resultatene var ikke blitt bedre etter at ledelsen i klartekst hadde gitt ham én ny sjanse sommeren før, spillerne synes ikke å gi god nok respons med mulige unntak av noen av ungguttene, og til den nevnte omkampen møtte drøyt 36.000 opp på Anfield en tirsdag kveld.

Om lag 6000 av tilskuerne kom opp fra Bristol og fylte Anfield Road End. De luktet blod, slik deres spillere gjorde. En åpen og sjanserik kamp ble avgjort da en mann ved Brian Tinnion scoret foran The Kop midtveis i 2. omgang.

Første på 35 år

Vinneren Graeme Souness var blitt en taper. Innen uka var over hadde skotten levert sin avskjedssøknad. Det var en generell oppfatning om at han hadde valgt å hoppe selv før han ble dyttet utfor stupet.

Bare noen dager tidligere hadde hans lag gjort 0-3 til 3-3 på Anfield mot Manchester United, foran et stående The Kop, men Souness tålte som sagt ikke flere baksmeller.

Han hadde kommet på kant med to av sine forgjengere som kaptein i Liverpool. Ikke minst Phil Thompson, som var reservelagstrener da Souey dukket opp og som scouseren hadde et horn i siden til da han mente han hadde influert Bob Paisley til å overta hans armbind. Souness ga Thompson sparken i 1992 for å ha snakket bak hans rygg. Tommy Smith skal også ha blitt bannlyst fra Melwood.

Liverpool sparket ikke managere, og offisielt var klubben og Souness blitt enige om en avskjed. Den tidligere granittharde midtbanespilleren var likevel den første siden Phil Taylor, som måtte tre til side for å slippe til Bill Shankly på slutten av 50-tallet, som ikke forlot klubben som manager frivillig.

Graeme Souness var legenden som var feil mann, til feil tid.