Dette skriver avisene:«Har et fotballlag noen gang vært så hensynsløse og så sårbare samtidig?»
Liverpool er et lag som kan vinne 5-2 hjemme og gi deg nederlagsfølelse, og tape 4-2 borte og gi deg følelse av en mirakuløs seier.
«Dette var Liverpool - den kraftige, enhetlige styrken som har målbundet Europa på denne fantastiske reisen. Dette var gjenoppstandelsen for Liverpool, som etter 11 års ventetid igjen er tilbake i den største kampen i klubbfotball», skriver James Pearce i Liverpool Echoom nervedramaet i Roma, som til slutt sikret Liverpool finale med 7-6-sammenlagt.
På randen av storhet
«Klopps menn har vist at de fortjener å være i finalen. Ingen annen klubb i Champions League-historien har noen gang scoret 46 mål på vei til finalen. Nå står de røde på randen av storhet. Klarer de jobben i den ukrainske hovedstaden, vil denne gruppen spillere bli husket som legender for alltid».
«Det er Klopp mot Zinedine Zidane. Det er Mohamed Salah mot Cristiano Ronaldo. Det er til å få vann i munnen av».
Det er Klopp mot Zinedine Zidane. Det er Mohamed Salah mot Cristiano Ronaldo. Det er til å få vann i munnen av.James Pearce i Liverpool Echo
«Liverpool så ut til å cruise inn til finale når Sadio Mané og Gini Wijnaldum scoret på hver sin side av James Milners selvmål. Men Eusebio Di Francescos lag mobiliserte og kjempet seg tilbake i andre omgang.»
«Dette handlet om guts og motstandsyktighet da de hadde ryggen mot veggen. Det er en en mentalitet Klopp har terpet inn, og det kom i hovedsete da Liverpool nektet å smuldre opp.»
«Jordan Henderson leverte en virkelig kaptein-opptreden og dekket hvert gress-strå, mens van Dijk var en dominerende kraft og holdt seg rolig i kaoset. Liverpool viste at de er så mye mer enn rekordene til Salah».
«Et tap har aldri før smak så søtt».
Emosjonell berg-og-dalbane
«Dette var galskap, som endte med et tie-break-resultat fra tennis, 7-6, en semifinale som vil gi defensive trenere søvnløse netter og offensive eksperter søte drømmer. Dette var en kveld med emosjonell berg-og-dalbane av nerver for Liverpool og så lettelsen da dommeren blåste av», skriver Henry Winter i The Times.
«Dette var en kveld der feiringen sa alt. (...) Man kunne se hvor mye det betød for Liverpools supportere og spillere å nå en åttende finale.»
Men selv i dette øyeblikket hedret også spillerne Sean Cox, trebarnsfaren som ble overfalt før den første semifinalen på Anfield, og de ble alle tatt bilde med banneren med teksten: «Sean Cox, You’ll Never Walk Alone».
«Det er The Liverpool Way, en klubb som tar vare på sine egne.»
The Times-kommentatoren beskriver også hvordan alle spillerne og Klopp ble hyllet en etter en etter triumfen.
«De elsker Klopp for måten han har bygget dette moderne Liverpool, at han har gjort dem så spennende i angrep, gjort dem så motstandsdyktige, og gjort dem så modige. Liverpool kunne ha lagt seg bakpå med 5-2 etter første kamp, men Klopp forstår ikke konseptet med forsiktighet.»
Liverpool kunne ha lagt seg bakpå med 5-2 etter første kamp, men Klopp forstår ikke konseptet med forsiktighet.Henry Winter i The Times
«Han må kanskje likevel gi noen av sine forsvarsspillere et crashkurs i posisjonering før de skal møte Cristiano Ronaldo og Karim Benzema», skriver Winter, men er ikke bekymret for at Trent Alexander-Arnold, blant annet, også skal lære av dette.
«Klopps magi kommer i mange former, og en styrkene er å forbedre spillere», skriver han og trekker fram Jordan Henderson, James Milner, Mohamed Salah, Roberto Firmino, Georginio Wijnaldum og Alex Oxlade-Chamberlain som eksempler på det.
0-6 på de siste 15
«Man kan si at Liverpool har nådd finalen på deres egen unike måte. Dette er et lag som kan vinne 5-2 hjemme og gi deg følelsen av nederlag. Dette er et lag som kan tape 4-2 borte og gi deg følelse av at det var en mirakuløs seier. Se på de siste fire kampene. På de første 75 minuttene leder de 9-2. I de siste 15, ligger de under 6-0. Det er galskap. Har et fotballlag noen gang vært så hensynsløse og så sårbare samtidig? Har et fotballlag noen gang vært så mennskelige, så lette å identifisere seg med, så forvirrende?», skriver Simon Hughes i The Independent.
Det er blitt hevdet at Liverpools vei til dette punktet har vært enkel og konsekvent heldig. Latterlig.Simon Hughes i The Independent
«Det er blitt hevdet at Liverpools vei til dette punktet har vært enkel og konsekvent heldig. Latterlig. Få lag har klart å slå Manchester City denne sesongen, og i hvert fall ikke tre ganger - to ganger i Europa. Verken Chelsea, Atletico Madrid, Shakhtar Donetsk eller Barcelona hadde scoret et mål i Roma, og hadde ikke Liverpool scoret to ganger, ville de vært ute også.»
Satte frykt i Real?
I The Mirror skriver David Maddock at Liverpools plass i finalen egentlig aldri var i fare, til tross for de sene målene fra hjemmelaget.
«Real Madrid vil helt sikkert vise respekt, til tross for tapet her på Stadio Olimpico - og kanskje til og med frykte den engelske klubben - etter at de igjen viste den utrolige styrken til de tre foran ... og viste at de kan skape ekte problemer til det spanske lagets vaklende backlinje».
«De hadde mer enn litt flaks. De kunne fått keeperen sendt av banen. De kunne fått to straffer til imot, og de kunne ha kjempet for livet til slutt. Men likevel vil Liverpool spille mot Real Madrid 26. mai fordi de gjorde det riktige. De visste hva de var best på. De kom ikke til Roma med en eneste tanke om å forsøke å forsvare en tremålsledelse. Angrep er det beste forsvar for dette laget», skriver Martin Samuel i Daily Mail.
Jürgen Klopp «sendte sine spille ut for å såre Roma, like mye som Roma forsøkte å såre dem».
Beruset av angrepsspill
Barney Ronay i The Guardian, har som flere andre latt seg fascinere av de 20 målene som ble scoret tilsammen i de fire semifinalekampene.
«Det var selvsagt aldri tvil, eller kanskje litt tvil i de øyeblikkene der Roma presset og der Liverpools forsvar plutselig så alarmerende ut. Rom åpnet seg om om jordskorpa plutselig brøyt opp.»
«Forsvarsspill er over. Kamper uten baklengsmål er over. Hell på, la det brenne. Eliteklubber har aldri sett så fulle ut på plass og så beruset av trangen til å bare spille med angrepsgir.»