Andy Robertson forteller at han aldri har opplevd noe lignende i en fotballgarderobe, som den dagen da Liverpool-spillerne oppførte seg som huleboere
Et primalhyl steg opp fra Liverpool-garderoben.
I sin nye bok, som slippes denne uken, forteller Andy Robertson hvordan det gikk opp for Liverpool-spillerne at nå kom de til å vinne ligaen etter 4-0 seieren over Crystal Palace på Anfield den 24. juni. Etter den seieren var de bare to poeng unna å bli kronet som ligamestere, noe som skjedde et døgn senere, da Chelsea slo Manchester City på Stamford Bridge.
Scoringer fra Trent Alexander-Arnold, Mohamed Salah, Fabinho og Sadio Mané sørget for at Liverpool tok alle tre poengene mot Palace, i en overbevisende forestilling av de røde. Etter kampen feiret spillerne høylydt i garderoben. Dette var Liverpools første hjemmekamp på over tre måneder på grunn av koronapandemien, og det var øyeblikket spillerne skjønte at nå var ligamesterskapet i boks.
– Det var bokstavelig talt et primalhyl. Et utløp for frustrasjon, følelser og lettelse som kom fra bunnen av magene våre, og som runget i garderoben høyere enn noe annet bråk jeg har hørt i en garderobe tidligere, forteller Andy Robertson si sin nye bok, ifølge Liverpool Echo.
– Akkurat i det du trodde det ville stoppe, fortsatte det, ble høyere og mer intenst. Men selv var jeg ikke fornøyd med rundt 30 menn som ropte unisont, og en lyd som på utsiden må ha hørtes ut som en storm som kom nærmere. Jeg dundret løs på garderobeskapet mitt helt til hånden min var ildrød, avslører venstrebacken.
Lyden bare tiltok i styrke
Robertson forteller at 30 sekunder ble til ett minutt. Lyden bare tiltok i styrke. Det var ikke engang en pause. Ingen ytret et ord. Det var ren lyd.
– Ingen ord, ingen tone, og det hele kom ut av det blå. Det var helt surrealistisk, og samtidig kunne det ikke ha føltes mer riktig, forteller Robbo.
– Jeg har vært i fotballgarderober helt siden jeg var guttunge, og har aldri opplevd noe lignende tidligere, og jeg tviler på at jeg får oppleve det senere også.
– Hva skapte det? Vi hadde akkurat slått Crystal Palace, men det var ikke bare det. Dette var lyden av et lag som bare var to poeng unna å bli Premier League-mestere. Det var et kollektivt hyl fra en gruppe mennesker om hadde fryktet at alt de hadde jobbet for ville bli tatt fra dem. Det var et hyl som fortalte verden at Liverpools 30 år lange venting på ligamesterskapet var over.
– Femten uker var gått siden min forrige kamp på Anfield, og all frustrasjonen som hadde bygd seg opp i mellomtiden fikk nå fritt utløp.
– Det hadde vært en periode dominert av usikkerhet rundt et virus som hadde forårsaket tragedier for så mange. Så mange følelser fikk fritt utløp, at bare de som var der og delte opplevelsen kan skjønne hvordan det var.
– Jeg er sikker på at en psykiater kunne finne en dypere mening bak dette som vi ikke engang har tenkt på, men en ting er helt sikkert - dette var et av de mest spesielle øyeblikkene i hele mitt liv, og jeg er sikker på at alle som var involvert følte det på samme måten.
– Hvem skulle trodd at det føltes slik å oppføre seg som huleboere. Det faktum at vi var i en garderobe var viktig. Vi hadde vært gjennom en periode der det hadde vært svært usikkert om fotballen ville komme igang igjen. Det hadde blitt debattert om sport i det hele tatt skulle være på agendaen. Følelsene rev og slet i meg.
