Kampen jeg husker best – EvertonDe røde var best i byen – da det gjaldt som mest mot det beste Everton hadde å by på

Da de blå prøvde å ta tilbake hegemoniet svarte Liverpool med å sikre seg The Double.

Torbjørn Flatin
Send tips og innspill
5. apr 2020 kl 18.09

Dette er en serie med tilbakeblikk hvor Torbjørn Flatin starter i bunnen av tabellen i Premier League. Med hvert lag plukkes det ut en kamp mot Liverpool som sitter i minnet.

Om Liverpool har hatt en og annen oase foran seg som aldri ble til virkelighet, det er mulig å ha en anelse sympati hvor hva naboen Everton har måttet gå igjennom.

Hvis en sier 1970, og fra Liverpools ståsted var de røde da i beste fall jevnbyrdige med de blå på andre siden av parken, som hadde en større stadion og en rikere formann. På Anfield hadde man riktignok Bill Shankly, som hevdet at det bare var to lag på Merseyside, Liverpools førstelag og Liverpools reservelag.

Liverpool stod med sju ligagull, og med Ball, Kendall og Harvey på midtbanen sørget seriemesterskap i 1970 for at Everton hadde det samme antallet. I tillegg kunne supporterne et par tre steinkast lenger nord snakke om sin historie og tre seire i FA-Cupen mot det ene som Liverpool vant med Shanks i 1965.

Før LFC tok nye skritt med Bob Paisley, og ikke bare begynte å dominere enda mer på egne breddegrader, men også vant i Europa. Da fotballen ble mer global, med for eksempel Tippekampen i Skandinavia, og Everton stod igjen på perrongen. De gjorde sine forsøk, og det beste kom midt på 80-tallet.

Liverpool vant innspurten i ligaen

Den tidligere spillerlegenden Howard Kendall kom inn som manager. Han bygde opp et meget bra lag som kom til den første(!) finalen i en av de anerkjente cupene hvor motstanderne var Liverpool og Everton, da en stor del av Merseyside tok turen ned til London for å spille finale i ligacupen i 1984. Det ble 0-0 i en jevn kamp på Wembley, hvor enkelte blå fortsatt mener at det skulle vært hands på Alan Hansen og straffe, før Graeme Souness avgjorde omkampen. De blå vant imidlertid FA-Cupen, mot Watford etter scoringer av angrepsparet Graeme Sharp og Andy Gray.

I 1985 vant Everton ligaen og cupvinnercupen, og hadde fire spillere på årets lag valgt av spillerne selv. Midtstopper og kaptein Kevin Ratcliffe, høyreback Gary Stevens, midtbanespiller og Liverpool-supporter Peter Reid og elegante Kevin Sheedy som hadde kjempet med Ronnie Whelan om en plass på laget til de helrøde tidligere.

Til 1986 hadde de blå i tillegg skrevet ut en stor sjekk for å hente toppscorer Gary Lineker til Goodison. De blå var lenge favoritt til å gjenta sitt ligagull. Ikke minst etter at man møtte Liverpool på Anfield sent i februar og vant 2-0, det siste målet et skudd fra Lineker som trillet under Bruce Grobbelaar og i mål. Da ledet Everton tabellen etter 30 poeng, åtte foran Liverpool. Anført av spillende manager Kenny Dalglish vant imidlertid Liverpool 11 av sine 12 siste kamper, med en uavgjort, og det var akkurat nok til å passere rivalen.

De to beste lagene i England spilte seg igjen fram til en cupfinale, og denne gang i FA-Cupen og hvor sesongen skulle avsluttes på Wembley Stadion.

Startoppstillingen til Liverpool: Grobbelaar, Nicol, Lawrenson, Hansen (kaptein), Beglin, Johnston, MacDonald, Mølby, Whelan, Dalglish, Rush

Startoppstillingen til Everton: Mimms, Stevens, Ratcliffe, Mountfield, van den Hauwe, Steven, Reid, Bracewell, Sheedy, Sharp, Lineker

Ingen engelskmenn

Det var ingen store overraskelser på Liverpools lag, men Dalglish hadde tatt ut Gary Gillespie som midtstopper og dermed brutt opp duoen Hansen/Lawrenson. Uheldige Gasp hadde hatt en bra 1986 så langt og scoret bl.a. et hattrick(!) i en ligakamp mot Birmingham kort tid før finalen, men følte seg uvel da han våknet opp på finaledagen og måtte kaste inn håndkleet. Steve McMahon hadde mistet de siste ligakampene med skade og Kevin MacDonald var inne som anker, og selv om McMahon var klar til Wembley behold MacDonald plassen. Dermed ble det en ellever uten en eneste engelskmann fra start.

Hos Everton manglet den utmerkede keeperen Neville Southall, ellers var det toppet lag. Kapteinen Kevin Ratcliffe bodde ikke langt fra sin landsmann Ian Rush, og siden Rushie var uten førerkort satt han på med kapteinen til Everton hver morgen når waliserne skulle på trening. Kanskje ikke like artig hver gang for Ratcliffe etter hvert som Liverpool tok igjen deres ledelse i ligaen, og Rushie pøste inn mål i lokalderbyene.

Selv hadde jeg fått billett i Everton-svingen, solgt av en «smart» scouser, men det var aldri noe problem. Det var trolig ca 30% røde i den svingen, og antagelig noe av det samme antallet blå i motsatt ende av banen.

Finaleseier på Wembley

Liverpool slet med å komme i gang i solskinnet nord i London og ble kjempet ut av Everton som synes fast bestemt på å gjøre opp for at de hadde feilet i innspurten i ligaen. Et langt fremspill fra Peter Reid fant Gary Lineker, som vinner duellen med Alan Hansen og sender avgårde en avslutning som Bruce Grobbelaar parerer. Med full oversikt fra motsatt ende stod verden stille i et par sekunder, før Lineker får satt returen i nettet.

En god stemning i enden hvor tunnelen kom ut ble mildt sagt bedre. Tidlig i 2. omgang føles det som om kampen balanserte på en knivsegg, hvor Everton fortsatt virket som det farligste laget og hvor 2-0 trolig vil avgjort det hele. Grobbelaar tente på sin venstreback Jim Beglin da iren ikke synes å høre at keeper ber ham la ballen ligge inne i feltet, og ligamesterne virket en anelse rystet.

Det hele snur i løpet av noen få minutter midtveis i omgangen. Det er gått 57 minutter da Jan Mølby finner Ian Rush med en liten stikker, og Rushie runder Mimms i kjent stil før han utligner. Toppscorer Rush, som på det tidspunktet fortsatt ikke hadde tapt en kamp med Liverpool hvor han hadde scoret.

I en ny duell med farlige Lineker foretar Hansen en ukarakteristisk vill klarering som Graeme Sharp header mot et åpent mål. Bruce Grobbelaar gjør imidlertid en av sine mest minneverdige redninger for Liverpool ved atletisk å komme seg tilbake og med et tigersprang få fistet ballen over tverrliggeren.

Kampuret viste 63 minutter da en stadig mer influerende Jan Mølby nok en gang spenner fram brystkassa og nærmest leker venstreving, før hans flate innlegg går forbi Kenny Dalglish og til Craig Johnston på bortre stolpe som får satt inn 2-1. Den australske eventyreren Johnston som er i ferd med å oppnå sin drøm med å hjelpe Liverpool til The Double.

Craig Johnson som brått og uventet ga seg med fotball to år senere, rett før han fylte 28 år, for å bidra til å pleie sin handikappede søster og utforske andre interesser som fotografering og også ved å konstruere en ny fotballstøvel , Predetor, for Adidas.

Kampens store spiller Jan Mølby hadde nær kommet på scoringslista da han driblet seg fri inne i feltet, men fikk ikke ballen forbi en utrusende Bobby Mimms. Seks minutter før slutt var det imidlertid avgjort da Jan fant Ronnie Whelan med en nydelig pasning ut mot høyresiden. Ronnie fant igjen Ian Rush på motsatt side av feltet og waliseren gjorde ingen feil.

Intens rivalisering

Liverpool hadde slått den blå naboen i både liga og cup. Et meget godt Everton som vant ligaen igjen året etter, før det begynte å gå den veien som høna sparker. Det eneste de har vunnet siden er FA-Cupen i 1995. De har blitt den lille naboen etter hvert som de røde fra Anfield også har kunnet nyte godt av den globale interessen som ble klubben til del ikke minst gjennom triumfene i Europa.

Kenny Dalglish ledet Liverpool til sin første og eneste klassiske The Double. Det i tillegg som spillende manager, hvor han scoret det avgjørende seiersmålet borte mot Chelsea i den siste ligakampen. En fantastisk prestasjon som en føler ikke har fått nok heder.

King Kenny, som fikk føle rivaliseringen med de nære naboene på Merseyside mer enn de fleste. Da han trakk seg som manager i 1991 var det etter å ha ledet fire ganger mot de blå i en omkamp i nettopp FA-Cupen, og hvor det ble utlignet hver gang. Da han kom tilbake som manager i 2011 var en av hans største triumfer da Everton ble slått i semifinalen i FA-Cupen i 2012, etter scoringer av angrepsparet Luis Suarez og Andy Carroll.

Duellen var imidlertid aldri mer intens enn i 1986.

Følg podcasten vår på Spotify Meld deg på vårt nyhetsbrev