Gerrard lot seg friste av Mourinho – men til slutt var det hjertet som vant
I løpet av noen veldig kaotiske dager i juli 2005 holdt Steven Gerrard på å vende ryggen til Liverpool.
Tirsdag 5. juli, 2005, ble det levert inn «transfer request», en søknad om en overgang, på Rick Parrys kontor.
Seks uker tidligere hadde mannen bak søknaden ledet Liverpool til Champions League-ære i Istanbul. Han hadde vært i klubben siden han var åtte år gammel, og nå var han selve Mr Liverpool – Liverpoolsupporteren fra beskjedne kår i Huyton som levde guttedrømmen med kapteinsbindet rundt armen på Anfield.
Nå ville Steven Gerrard vekk.
Sommeren 2004
Dramaet startet et år i forveien etter at Liverpool endte 30 poeng bak ligamester Arsenal på tabellen. Klubben siste ikke tilstrekkelig ambisjoner om å gjøre noe med det enorme gapet, og Gerrard følte at klubben stagnerte under Gérard Houlliers ledelse. Samtidig vokste Chelsea i rikdom og ambisjoner, og da José Mourinho tok over Londonklubben begynte Gerrard å føle på fristelsen.
Mourinho ville ha Gerrard, og Gerrard ville ha trofeer, og Gerrard kunne få trofeer med Mourinho. Klart han lot seg friste.
Det var EM-sommer. Turneringen gikk av stabelen i solfylte Portugal, og Gerrard var en naturlig del av Englands landslagstropp. Det var også Chelsea-kaptein John Terry, som var blitt instruert av Mourinho til å ta en prat med Gerrard. «Stevie sa fra dag én at han ikke vill gå noe sted, men mot slutten av turneringen begynte han å endre litt mening», sa Terry i følge The Athletic.
MOURINHOS AGENT: John Terry fikk i oppdrag av Mourinho å ta en prat med Gerrard og forsøke å lokke han til Chelsea under EM i 2004. Her er Gerrard og Terry fotografert under en treningsøkt med landslaget i 2006.
Rafa Benitez erstattet Houllier sommeren 2004, og på grunn av spekulasjonene rundt den unge kapteinen, hoppet Benitez på et fly til Portugal for å ta en prat med han. På samme fly var tilfeldigvis Houllier, og Gerrards mor. Houllier introduserte de to for hverandre, og da Rafa tok Gerrards mor i hånden, spurte han henne «liker Steven penger?». Dette fortalte Gerrard i sin biografi My Story.
Det var nok en dårlig vits men den falt ikke i spesielt god jord hos hverken mor eller sønn Gerrard.
Etter en samtale med den nye sjefen bestemte han seg likevel for å bli værende på Anfield, i hvert fall en sesong til, til tross for at Benitez hverken kunne love gull eller grønne skoger da Anfield-klubben opererte med et langt lavere budsjett enn Chelsea.
«Hvordan kan jeg forlate dette?»
Det var et lurt valg, da 2004/05-sesongen ble rundet av med en uforglemmelig kveld på Ataturk stadion i Istanbul hvor et overlegent Milan-lag ble beseiret i Champions League-finalen. På veien til finalen kom det dog noen drypp om Gerrards usikkerhet.
Før den avgjørende gruppespillkampen mot Olympiakos kom situasjonen opp igjen.
– Det er en vanskelig situasjon for jeg er fan selv. Jeg vil vinne ting her i denne fotballklubben men jeg har ikke tiden på min side. Jeg kan ikke vente i tre-fire år på at klubben skal forandres til et tittelvinnende lag. Jeg håper at det vil skje fra nå og mot slutten av sesongen og til sommeren, og så er vi i kampen om tittelen til neste år. Jeg gir ikke opp men se på tabellen, sa han.
Da lå Liverpool på en syvendeplass, allerede 15 poeng bak ligaleder Chelsea.
TRIUMFEN: Gerrard er nok sjeleglad for at han ikke dro til Chelsea sommeren 2004 – da hadde han aldri opplevd den uforglemmelige kvelden i Istanbul.
En dårlig ligaplassering – Liverpool endte å femteplass og 37 poeng bak Chelsea – var det ikke mange som brydde seg om den 25. mai 2005. Etter et fantastisk comeback mot AC Milan kunne Gerrard løfte Champions League-trofeet.
«Hvordan kan jeg forlate dette?» tenkte Gerrard da han så en halv million scousere ta til gatene i Liverpool for å ønske spillerne velkommen tilbake og for å få et glimt av den ærverdige pokalen.
PARADE GJENNOM BYEN: Gerrard løfter Champions League-trofeet for hundretusenvis av fremmøtte i Liverpools gater. Liverpool elsker Gerrard og Gerrard elsker Liverpool. Men historien kunne fort blitt annerledes.
Men da konfettien hadde lagt seg og Liverpool by omsider gikk tilbake til normalen, dukket kontraktspørsmålet opp igjen.
Forhandlingene ble brutt
Gerrard forventet å bli tilbudt en ny kontrakt kort tid etter Champions League-bragden. Han hadde to år igjen av avtalen. Da et nytt kontraktforslag lot vente på seg, tok midtbanespilleren det som et tegn på at klubben egentlig ikke var så interessert i å forlenge og heller ville selge han, skrev Gerrard i selvbiografien.
Men i samme bok innrømmer han at Liverpools daglige leder Rick Parry kom til han tre ganger på ni uker i løpet av sesongen for å snakke om en ny kontrakt. Det gjorde Gerrard irritert, for han var usikker på klubbens ambisjoner og vilje til å vinne trofeer.
Agenten hans, Struan Marshall, hadde vært på bryllupsreise og det var først den 27. juni han kom tilbake og kunne starte forhandlinger med Parry.
Liverpool var ikke interessert i å gi slipp på Gerrard, og via agenten fikk Gerrard vite at en ny kontrakt var der hvis han ville signere. Da en kontrakt omsider ble presentert for Gerrard, var han ikke fornøyd med innholdet. Da juni ble til juli hadde samtalene mellom klubben og kapteinen falt sammen.
Transfer request
Inn kom en fax fra Chelsea, med et bud verdt 32 millioner pund for spilleren som var 25 år på den tiden.
Det var da Gerrard leverte inn en transfer-request, via en telefonsamtale fra Marshall til klubben. Han kom også med en uttalelse. «Jeg var helt klar for å signere en ny kontrakt etter Champions League-finalen, men hendelser de siste fem-seks ukene har forandret det. Jeg har for mye respekt for klubben til å starte å slenge dritt», skrev han i uttalelsen.
Parry og Liverpool Football Club kom også med en uttalelse. «Nå må vi gå videre. Vi har gjort vårt beste, men han har gjort det klart at han vil dra og det ser ganske endelig ut», skrev Parry. «Han vil ha suksess, og føler tydeligvis at han vil finne det et annet sted – det er vår jobb å bevise at han tar feil. Jeg sa til ham at han måtte tenke på Istanbul og på supporterne.»
VILLE BEHOLDE GERRARD: Rick Parry og Rafa Benitez skal begge ha prøvd å overtale Gerrard til å bli.
«Den tirsdagen, 5 juli, var sinnssyk, den lengste, tøffeste, mest emosjonelle dagen i livet mitt», skrev Gerrard i biografien. «Noe måtte skje. Jeg var lei av all spekulasjoner i pressen, lei av å bli kalt inn til Benitez sitt kontor, lei av å vente på et svar fra Liverpool om en ny kontrakt. Jeg var irritert på Liverpool som ventet så lenge etter at jeg fortalte dem etter Istanbul at jeg ville bli værende.»
Da nyheten om hva Gerrard hadde gjort nådde supporterne, reagerte mange i harnisk. Utenfor Anfield var det noen supportere som brant trøya hans. Hjemme satt Gerrard og følte med på dramaet på TV.
«Jeg hadde hovedrollen, og der satt jeg, forvirret hjemme, og så på alle disse menneskene og kommentatorene som diskuterte meg og min fremtid. Da jeg så fans som brant en gammel Gerrard-drakt med nummer 17 på ved Shankly Gates, holdt jeg på å miste det», skrev Gerrard, som også innrømmer at en klubblege måtte komme på besøk og hjelpe ham med et panikkanfall.
En samtale med faren og broren Paul var det som måtte til for at han kunne samle tankene og se klart. «Mourinho hadde forført meg. Jeg ville spille fotball for han. Men så fort jeg begynte å si det høyt, mistet jeg det – og jeg startet å snakke om Liverpool igjen. Jeg snakket mye mer om Liverpool enn Chelsea. Jeg var så nære på å dra men den timen med pappa og Paul forandret alt… «hva er best for deg? Hva vi du ha? Kan du takle at the Kop vender deg ryggen? Kan du akseptere at du aldri vil spille for Liverpool igjen?» Det var spørsmålene – ingen av de pengerelatert – som vi prøvde å finne svaret på innenfor de fire veggene i pappas stue.»
MR LIVERPOOL: Gerrard hadde vært i Liverpool helt siden han var bare guttungen. Her er han i aksjon mot Leeds i februar 2000.
Hodet fulgte til slutt hjertet – og Gerrard klarte endelig å se hva han selv ville. I følge Gerrard ønsket han aldri å faktisk forlate Anfield, og overgangssøknaden var kun et våpen for å tvinge Liverpool til å vise hvor mye de ville ha han. Klokken 23.00 den 5. juli trakk han seg. Da ringte han til Marshall igjen og ba han om å fortelle klubben at han ville bli værende – og han ville fjerne en utkjøpsklausul fra kontrakten, som et tegn på hans forpliktelse til klubben.
– Jeg klarte ikke å dra
Klokken 08.00 engelsk tid, onsdag 6. juli, kunne Parry igjen komme med en oppdatering på overgangssagaen som hadde grepet hele fotballverden.
– Stevie har besluttet å bli værende. Det er litt sånn som i fjor, bare mer dramatisk, sa han.
– Jeg har beklaget til Stevie hvis vi har misforstått noen av hans følelser. Etter at vi vant Champions League i Istanbul trodde jeg vi visste hvor vi var på vei men han trodde tydeligvis av en eller annen grunn at klubben ikke var veldig entusiastisk over å beholde han som vi var. Han var engstelig.
– Vi har hatt noen emosjonelle øyeblikk sammen, ryddet opp i alt og jeg tror ikke dette vil skje igjen.
SPILLER OG MANAGER: Gerrard skal ikke ha hatt et spesielt nært forhold til Benitez, men han har i senere år omtalt spanjolen som den taktisk beste manageren han har spilt under.
Fredagen, fire dager etter at han hadde uttrykt et ønske om å forlate klubben, signerte han en ny femårs-kontrakt, verdt 100 000 pund i uka.
– Jeg klarte bare ikke å forlate klubben jeg elsker, sa kapteinen.
– Jo mer jeg tenkte på det, jo mer ville jeg bli. Jeg innrømmer at jeg har gjort feil og klubben har innrømmet at de har gjort noen feil også. Nå har vi ordnet opp i det og nå gjør jeg det jeg hele tiden ville, nemlig å bli værende i Liverpool.
Noen måneder senere kunne Gerrard betrygge supporterne.
- Chelsea-greiene har jeg lagt fullstendig bak meg nå, og jeg tenker kun på det når jeg får direkte spørsmål om saken.
- Jeg må innrømme at Chelsea tiltalte meg på et tidspunkt, men ikke lenger nå. Det påvirket mine prestasjoner på banen. Når jeg nå ser tilbake, føler jeg at jeg tok den riktige beslutningen.
- Ikke misforstå meg. Alle vet at Chelsea vil vinne mange trofeer, men Liverpool er mitt hjem. Og det er en spesiell plass å jobbe. Jeg føler meg som en del av en stor familie her på Anfield.
Mourinhos favoritt-fiende
Han angrer neppe på at han ble værende, selv om Liverpool aldri kunne konkurrere med hverken den økonomiske styrken eller trofékabinettet til Chelsea. Etter Champions League-triumfen i 2005 vant han FA-cupen i 2006 – hvor finalen bare kalles Gerrard-finalen – og ligacupen i 2012. Han klarte aldri å vinne Premier League-trofeet med Liverpool, men han er elsket av røde verden over.
FAVORITT-FIENDER: Mourinho og Gerrard er fulle av respekt for hverandre, men det hindret dem ikke i å havne i klammeri.
Da Gerrard gjestet Jamie Carragher sin podcast The Greatest Game i 2020, sa han igjen at han ikke angret. «Jeg angrer ikke i det hele tatt. Jeg kan ta med meg sønnen min på kamp. Jeg kan være på Anfield. Jeg ble invitert tilbake til akademiet som trener. Det er det forholdet jeg vil ha til Liverpool.»
Ni år etter Chelsea-flørten forlot han Anfield for en kort karriere i MLS og LA Galaxy.
Og Mourinho sa det fint noen år senere:
– Han er en av mine favoritt-fiender. Vi gjorde alt vi kunne for å signere ham og klarte det nesten.
– Men til meg sa han aldri at han skulle komme. Aldri. Han var alltid rød, og jeg tror avgjørelsen hans var riktig.