Slik opplevde nordmannen å tape med elleve mål på Anfield

Odd Arild Amundsen spilte på midtbanen da Strømsgodset skrev seg inn i Liverpools rekordbøker med negativt fortegn 17. september 1974.

For tolv år siden gjorde The Kopite dette intervjuet med Amundsen, der han forteller om hvordan det var å bli rundspilt av karer som Ian Callaghan, Tommy Smith og Brian Hall.

Da besøkte Amundsen Liverpool og fikk igjen oppleve The Kop. Vi gjengir her intervjuet i sin helhet.

Dette intervjuet stod på trykk i Kopite nr 3 2009/10

Det er blitt litt som Jahn Teigen og null poeng. På Merseyside kjenner man til Strømsgodset, eller Stromsgodset i engelsk språkdrakt. I hva som var den første kampen i Europa med Bob Paisley som manager, stilte Liverpool med toppet lag utenom en suspendert Kevin Keegan, da norgesmesterne fra Drammen kom på besøk i 1. runde av cupvinnercupen sesongen 1974/75. Keeper Inge Thun ga bort et noe billig straffespark etter tre minutter, og det kontante venstrebeinet til Alec Lindsay var tegnet på at man kunne ta fram kuleramma. Nesten 90 minutter senere kunne man telle elleve røde kuler, scoret av ni forskjellige spillere. Midtstopper Phil Thompson scoret for første og eneste gang to mål i samme kamp, og ble av VG kåret til banens beste. Best hos Strømsgodset var midtbanekjempen Odd Arild Amundsen, om det var veldig til trøst akkurat den kvelden.

Til hjemmekampen mot Hull var Odd Arild igjen på Anfield. Liverpool nøyde seg riktignok med 6–1 i Premier League, men da The Kopite traff den sympatiske drammenseren i hans hus på Øren i hjembyen noen dager senere, var det lett å mimre litt.

Hva er det som sitter mest igjen fra 11–0-kampen?
– Det var Liverpool som lag. Ballen ble spilt langs bakken i et veldig tempo, og alle spillerne på laget var det du kaller spillende. I motsetning til Arsenal, som var veldig fysiske og som det var skikkelig vondt å spille mot. Det var ikke vondt å spille mot Liverpool, men du fikk bare aldri tak i ballen. Jeg synes de spilte en veldig fin fotball. Vi følte også at vi ble behandlet med respekt både på og utenfor banen. De bare fortsatte å spille på samme måte selv om målene rant inn. Jeg kan også huske en gang da Egil Olsen (red: ikke Drillo) kom helt igjennom og rundet Clemence, men fra skrått hold satte han ballen i nettveggen. Da var Clemence raskt framme med hånda og et lite «sorry».

Det var «pass and move» på den tiden?
– De hadde sin egen filosofi, og den var de veldig tro mot. De spillerne de hentet inn, måtte passe inn i deres måte å spille på, og ofte ble de først satt på reservelaget og fikk tid til å tilpasse seg. Det fascinerte meg veldig. Utrolig morsom fotball å se på og det jeg vil kalle litt uengelsk.

Dere fikk oppleve noen store kamper i Strømsgodset?
– Vi vant alltid trekningen! De fire gangene vi spilte ute i Europa, møtte vi Leeds, Arsenal, Liverpool og franske Nantes. Vi vant jo ikke så mye akkurat, men vi kunne fort ha møtt lag fra Polen og Bulgaria, så vi regnet oss for å være veldig heldige.

Store opplevelser

58-åringen gliser lunt i sofakroken. Odd Arild Amundsen var 23 år da Godset gikk på kjempesmellen, på en tid da det var dagligdags at norske amatørlag fikk juling i møte med etablerte proffer. Få har nok likevel hatt mer glede av et tosifret nederlag enn den gjengen som skrev seg inn i mektige Liverpools rekordoversikt.

11–0 har sørget for at dere kom i historiebøkene?
– Det er klart at elleve var mange, men det ble overskygget av det å få komme på Anfield. Vi hadde heller aldri noen forhåpninger om å slå Liverpool, det var opplevelsen som var greia for oss. Vi reiste over dagen før, og så vidt jeg husker var det meningen at vi skulle trene på Anfield på kvelden, men at vi likevel ikke fikk lov til det. En av de andre spillerne og jeg tok en taxi opp til banen likevel, og den første vi ser når vi kommer innenfor dørene, var Emlyn Hughes. Bare det var veldig artig, og det var i det hele tatt stort for oss å spille mot Hughes, Steve Heighway og Kevin Keegan i returen. Fantastiske spillere.

Du nevnte at dere også møtte andre engelske lag i Arsenal og Leeds?
– Arsenal hadde også store navn som Frank McLintock, George Graham og Pat Rice bare for å nevne noen. Det jeg husker best fra de oppgjørene, var på Highbury da vi tapte 4–0 og vel ikke var over midtbanen annet enn de fire gangene da vi tok avspark. Vi hadde aldri vært borti en slik fysisk fotball noen gang, og det smalt i taklinger overalt, og hvis ikke Inge Thun hadde hatt en av sine store kamper mellom stengene, kunne det fort ha blitt tosifret der også. Mot Leeds greide vi faktisk 1–1 på Ullevaal, da jeg scoret på et langskudd. Jeg husker keeperen til Leeds, Gary Sprake, ble solgt like etterpå (he-he). Leeds lot oss også få spille litt fotball, og jeg erindrer at de ga oss ros etterpå for at vi reiste til Elland Road i den hensikt å prøve å spille vårt spill og ikke legge oss bakpå.

Gary Sprake er «berømt» blant Liverpools supportere for å ha kastet ballen inn i eget nett foran The Kop, hvor ståtribunen nesten samstemmig satte i gang med å synge en slager fra den tiden som het «Careless Hands». Følte du humoren fra feststemte tribuner etter hvert som målene rant inn?
– Vi hørte jubel og latter, men du legger ikke stort merke til slikt når du spiller selv. Det var jo som regel heller ikke fjernsynsoverføring av slike kamper den gangen, men Bjørge Lillelien var der og sendte rapporter hjem på radioen. Når vi snakker om å sende og rapportere, har jeg forresten en liten historie fra da vi spilte for første gang i Europa mot Nantes. Vi spilte den første kampen på Marienlyst, i øsende regnvær og tidlig på dagen siden vi ikke hadde flomlys, og preget av stundens alvor ble vi utspilt og tapte 0–5. I Frankrike spilte vi nok en av våre aller beste kamper noen sinne og ledet 3–0 da det gjensto 20 minutter. Da skjøt Thor Alsaker Nøstdahl fra 40 meter, mellom beina på keeper og ti centimeter utenfor. Det kunne altså ha stått 4–0, og da møtte vi franske proffer som bare deljet ballen ut av banen i panikk. Men så fikk de et mål, vi datt litt sammen og det endte med at vi vant bortekampen 3–2. Det var likevel mye dramatikk, og etter at vi lå under med fem mål fra første kamp hadde distriktets største avis, Drammens Tidende, latt være å sende en mann nedover.

Møtte legender

Amundsen hadde aldri vært på kamp i Liverpool siden han delte gressmatta med noen av klubbens største legender. Det på et tidspunkt da begge kortsidene var ståplasser og også halve Main Stand.

Kjente du deg igjen?
– Selve stadion er veldig annerledes nå enn da vi spilte her, men jeg synes fortsatt at stemningen er nesten ubeskrivelig. Et smekkfullt Anfield og alle synger «You’ll Never Walk Alone» gir mange følelser. En utrolig stemning og atmosfære. Det var også artig å se dem utklasse Hull, selv om jeg på et tidspunkt ble engstelig for at det skulle bli for mange mål og rekorden ville ryke.

Odd Arild slår opp latterdøra igjen. Han og fotograf Alf Petter Øverli hadde fått ordnet seg plasser på The Kop, på en dag man tilbrakt atskillige timer på og ved arenaen i Liverpool 4.

Du fikk også prate med et par gamle kjente før kampen?
– Ja, noen timer før kampen fikk vi en telefon og ble invitert opp til Anfield hvor vi først traff Brian Hall og ble oppvartet med middag. Brian hentet også Ian Callaghan, og det var veldig hyggelig. Jeg må si jeg ble overrasket over at her kom jeg fra Norge og både fikk en slik mottakelse og følte meg genuint velkommen.

Hva husket de fra kampen?
– Først og fremst at det var den største seieren. Ian Callaghan fleipet også mye med at Brian Hall var den eneste utespilleren som ikke scoret i den kampen. Brian på sin side hevdet at han var skikkelig lei av å bli minnet på det, og med et glimt i øyet mente han at det var det folk ville huske ham mest for i Liverpool.

Strømsgodset

Odd Arild Amundsen hadde inntil nylig rekorden som yngste debutant for Strømsgodset i øverste divisjon, da han 16 år gammel spilte sin første kamp i 1968. De som har fulgt norsk fotball i noen tiår, vil vite at det samtidig var starten på storhetstiden for en guttegjeng fra Drammen som i løpet av fem sesonger rundt 1970 vant ett serie- og tre cupmesterskap.
Odd Arild var en hardtarbeidende sentral midtbanespiller med et fryktet langskudd. I 1975 spilte han den siste av sine 176 kamper i marineblått, etter også å ha scoret 29 mål.

Du startet tidlig?
– Jeg kom veldig tidlig på laget. Faktisk var jeg skøyteløper da jeg var 15 år og ble innkalt til samling av Norges Skøyteforbund for landets største talenter. Det synes jeg imidlertid var så vanvittig hardt med mye tung vektløfting og lange løpeturer at jeg fant ut at det ikke var noe for meg. Strømsgodset så jeg første gang mot Skeid i åpningskampen i 1967-sesongen. Jeg sto klar til å ta en 15 mils treningstur på sykkel, da jeg passerte et punkt hvor du kunne se inn på Marienlyst og ble helt grepet av den stemningen som åtte tusen mennesker skapte der. Dette var noe jeg hadde lyst til å være med på.

Hvordan kom du til Godset?
– Jeg spilte for Bragerøen, og vi var noen gutter som bodde like ved Thorodd Presberg. Vi spilte gjerne rett utenfor vinduet til Torodd i håp om at han ville komme ut og være med oss, og det var han som sørget for at jeg fikk en mulighet i Strømsgodset. Et Strømsgodset som kanskje var Norges beste lag akkurat da, og de lot meg få bli selv om jeg ikke var god nok i starten, og etter hvert greide jeg å ta nivået.

Du ga deg også tidlig?
– Jeg gjorde det, og i refleksjonens navn var kanskje ikke det så lurt. Jeg hadde imidlertid fått med meg utrolig mye. Jeg var blitt norgesmester to ganger som 19-åring. Vi vant seriemesterskapet i Strømsgodset i 1970. Jeg ble norgesmester (norsk cupmester) igjen tre år senere. Jeg spilte på juniorlandslaget og U21-landslaget. I 1976 følte jeg at jeg trengte luftforandring og ble med min tidligere lagkamerat Erik Eriksen da han ble trener i Lyn. Der ble det kun én sesong før jeg reiste tilbake til Drammen og Drafn.

Det ble lite med proffkarrierer og for så vidt også landslagsspill?
– Vi presterte på Marienlyst, og der trivdes vi best. Thor Alsaker Nøstdahl fikk noen A-landskamper og også Arild Mathisen, selv om Arild vel ikke hadde så mange mens han spilte for Godset. Ellers ble det bare noen spredte opptredener med flagget på brystet. Steinar Pettersen fikk tilbud fra Ajax da de var på sitt absolutt beste, og Steinar kunne ha spilt hvor som helst. Han var en fantastisk spiller og en fantastisk person. Jeg husker også han fikk et lukrativt tilbud om å bli kicker i amerikansk fotball, de hadde aldri sett noen sparke til en ball slik som han. Det var nok likevel aldri aktuelt for Steinar å flytte fra Drammen.

De lokale vil vite at flere av gutta fra Rødgata hadde spilt seg opp fra 4. divisjon i 1963 og dominert norsk fotball i en håndfull år, ble gamle sammen og forsvant fra toppen ikke lenge etter møtet med Liverpool.

– Drammen kokte av fotballstemning på den tiden, erindrer Odd Arild. – En sesong var det over 10.000 i snitt på Marienlyst. Vi spilte nok også en fotball som folk likte, målene rant inn den ene veien eller den andre. Vi hadde nesten også bare lokale spillere. Bjørn Oddmar Andersen fra Horten var den eneste utenfor distriktet, og mange var oppvokst rundt området ved Gulskogen. I dag sliter man med å finne noen fra Drammen på laget. Takk og lov for finanskrisen, sier jeg, det synes å gjøre at unggutter herfra igjen får muligheter.

Hyggelige scousere

Det med lokale unggutter som spiller fotball, er noe Odd Arild Amundsen gjennom mange år har følt på kroppen. Han er til daglig sportslig leder i Drammen Ballklubb. En fjern hverdag fra da han var norgesmester i fotball i Norge.

– Vi tok det på alvor da jeg spilte i Strømsgodset, men vi tjente ikke penger på det. Det er klart at det hadde ikke vært så dumt med de beløpene som dagens spillere får for å vinne mesterskap, men jeg sitter igjen med utrolig mange gode minner. I dag har jeg i grunnen gått til den andre ytterligheten. Jeg er sportslig leder for en breddeklubb. Vi er for eksempel veldig opptatt med en Idrettsfritidsordning, IFO, hvor vi som klubb samarbeider med den lokale skolen. På sentralt hold oppfordres det til en ekstra aktivitetstime hver dag på klassetrinnene 5–7, og vi mener at vi som idrettslag er best skikket til å gjøre den jobben. Så vidt jeg vet er vi et av de første idrettslagene som jobber slik inn mot skolen. Det er blitt veldig populært, og skolen bare spør etter mer hjelp.

Om du er opptatt av breddeidrett, du følger også Liverpool på avstand?
– Det stemmer. Hver gang de er på TV benker jeg meg ned, det er helt sikkert. Jeg var en av dem som fulgte med tippekampen fra dens begynnelse og satt klistret enten det var Stoke, Coventry eller Wolves med David Wagstaffe som var på skjermen. Den måten som Liverpool spilte på, syntes jeg likevel var helt spesiell. Og etter at vi møtte dem på Anfield har det vært laget mitt. Slik tror jeg også det var med flere av oss, selv om vi altså også møtte Arsenal og Leeds.

Hva tenker du om laget i dag?
– Jeg synes fortsatt det mangler litt klasse. Det var synd at Xabi Alonso ble borte, og for meg er det en og annen som ikke helt holder mål. Dessverre, det er på tide med et ligagull igjen.

Fikk du tid til å oppleve litt av Liverpool by?
– Ja, vi var en tur innom den største katedralen på morgenen før vi skulle på kamp, ellers ble det å besøke noen puber. Kameraten min nevnte gjerne at jeg hadde spilt på Anfield i Liverpools største seier, og det er ingen tvil om at den kampen huskes fortsatt. Det ble en billig kveld, for å si det sånn (he-he). Det ble også en opplevelse for meg. Ikke bare var folk hyggelige og ville prate om Strømsgodset-kampen, men det virket som om det var stort for dem å få treffe en som hadde spilt på Anfield. De virket veldig oppriktige på meg, og jeg synes det var kjempeartig.